Hvis prioritering betyr papirduk, så vil jeg ikke

Helt fra jeg var nokså liten, fortalte min mor meg hva jeg skulle bli. Jeg skulle bli lærer. Og selv om jeg helt sikkert skulle ha mann og barn og et fint hus og gå på jobb hver dag, burde ikke det bli noe problem. For jeg kunne skaffe meg en hushjelp til å ta seg av alt hjemme.

Jeg ble ikke lærer, for det hadde jeg ikke lyst til. Mann og to barn og et nokså ålreit hus med en koselig hage skaffet jeg meg av aldeles fri vilje. En jobb jeg trives i har jeg også.

Men den tar tid, spiser av døgnet i alle ender, i en malstrøm av en turnus. Visst pokker kunne jeg trengt hushjelp. Men jeg klarer bare ikke.

Å betale andre for å ta møkka etter meg, er noe jeg rett og slett ikke har legning for, har jeg kommet fram til. Tro ikke at jeg ikke har jobba med saken. Jeg kjenner mange, i min situasjon, som er strålende fornøyd over å betale - det være seg hvitt eller svart - noen hundrelapper for å få andre til å feie over kåken. De kommer hjem til strøkent hus ved helgestart, og de synes nok jeg er litt dum.

Noen ganger, når jeg kommer hjem litt utpå kveldsslengen en fredag, søkklastet med bæreposer etter å ha handlet mat på vei hjem fra jobb, er det første jeg gjør å røske av meg brillene. Det er billig hushjelp for nærsynte folk.

Så går det sin gang, da med litt smårydding her, litt klattevasking der - og fra tid til annen litt småangst for å lukke opp døra hvis det ringer på.

Selvfølgelig hadde det hjulpet betydelig om jeg hadde lært meg å prioritere, noe enkelte medsøstre faktisk skriver bøker om.Jeg har lest nok av disse bøkene til å vite at å prioritere handler om å velge bort det jeg synes er viktig - for eksempel tidkrevende matlaging - til fordel for ferdigmat, som etter mitt syn er for nødproviant å regne.

Jeg vokste opp i et hjem der mat ble laget langsomt, med gode råvarer og mye kjærlighet. Det er en arv jeg gjerne fører videre.

Der ble også møblene jevnlig polert, vinduene regelmessig pusset, eføyen så inderlig pleiet at den vandret fra det ene rommet til det andre, tøy ble tørket på klessnor ute, slik at det duftet deilig, og sist - men ikke minst - strøket. Jeg tror sokkene våre må ha vært det eneste som ikke fikk seg en omgang med strykejernet.

Den standarden skal jeg innrømme at jeg sliter hardt med å holde.

Likevel, når det nå med stormskritt stunder mot andrefødtes konfirmasjon, kjenner jeg at det ikke lenger er mulig å fornekte arven.

Damaskdukene (ja, jeg har flere) - en av dem fra mitt barmdomshjem - vaier i skrivende stund friskt i vinden. I morgen skal den vaskes for hånd, den broderte kaffeduken som konfirmantens oldemor sirlig sydde. Jeg har kjøpt stivelse til de hvite gardinene fra Kreta - et stykke håndarbeid så glimrende utført, at det føyer seg nydelig inn blant alt det tradisjonelle på andrefødtes festdag.

Mitt eget sølvtøy ligger klart til pussing sammen med sølvet mine foreldre har samlet og arvet. Det er gjenstander der som har tilhørt mine tippoldeforeldre.

Langbordet i mørk eik må få både ringfjerner og polish. Det er et høytelsket samlingspunkt både til hverdag og fest, og kommer fra min fars barndomshjem. Han spiste sin konfirmasjonsmiddag ved det.

I dag har jeg vasket alt nipset og de to svære terrinene og alt det andre tullet som jeg elsker, og som jeg ikke hadde behøvd å bruke tid på hvis jeg bare hadde evnet å prioritere. Men det gjør jeg altså ikke, og nå står det der og skinner, noe av det på den gedigne skjenken som hører til langbordet.

Glasset i dørene på skjenken er slipt så nydelig. Nå som det er vasket, løper solstrålene som små lyn, fram og tilbake mellom glassets slepne kanter og prismelysekrona, som husbonden må skru ned hver gang den skal gjøres ren.

Furupanelveggene - av interiørarkitektene også kalt furuhelvetet - har fått sin omgang med grønnsåpevann. Da lukter de plutselig litt furu igjen. Og grønnsåpe. Deilig.

Yndlingsgartneriet er besøkt, og foreløpig bugner innkjøpet bare i pappkasser ved siden av trappa. Slyngpelargoiner, margeritter, stemor og petunia, georginer og lubelia skal pynte opp i gamle hollandske krukker foran inngangsdøra når gjestene kommer fra kirken på søndag.

I bedene slåss tulipaner og liljer om nå først fram til sollyset. Vi dyttet ned løker for en tusenlapp i fjor høst, og krysset fingrene for at naturen skulle hjelpe oss å time oppvåkningen i riktig tid til andrefødtes store dag. Nå kommer belønningen for at vi tok oss tid.

Til festbordene skal jeg lage blomseroppsatser med lavendelblå og hvite blomster, blandet med alskens grønt fra skogen. Den jobben gleder jeg meg mest til. Kanskje fordi jeg pleier å gjøre det sent på kvelden dagen før festen, når alt det andre er ferdig, når sølvet er pusset, lysene står i stakene og dukene ligger glattstrøkne på bordene.

Mens husbonden sitter og pusser på talen til konfirmanten, skal jeg sitte der med oasis, glassvaser og et par bøtter avskårne, det blir nok minst midnatt før alt er klart.

Og alt dette kan jeg få til, fordi jeg ikke har lært meg å prioritere.

Jeg har tatt ut ferie.