fredag 23. oktober 2009

Kan noen be med Eva Joly på hytta?


I dag leste jeg at Eva Joly mener det er forskjell på nordmenn og franskmenn. Departementsansatte i Norge foretrekker å avslutte arbeidsuken fredag klokken 15.00, og vil gjerne ha korte dager, sånn cirka seks timer. Joly påpeker at det jo faktisk er mulig å jobbe 18 timer. Så nevner hun også hvor lite sosiale vi er, mens nordmannen velger å dra på hytta og sitte og kope i ensomhet, finner franskmennene seg gjerne et tre de kan sitte under og dele en flaske vin med noen.

Eva Joly vokste opp på Grünerløkka med en skredder til far og en frisør til mor. Som 20-åring dro hun til Frankrike som au pair, forelsket seg i sønnen i den aristokratiske familien, og ble der. Nå har hun gjort en så imponerende karriere, at hun åpenbart kan tillate seg å si hva hun vil om nordmenn og det hun opplever som typisk norsk.

Jeg kjenner jeg blir inderlig forbannet over at en person som både ute og hjemme har ferdes i det øverste sosiale sjikt, kommer med så lettvinte karakteristikker av hva som er typisk norsk. Det er nok riktig at en del av dem som skummer fløten her i landet, kan forlate sitt kontor og dra hjem eller på hytta klokken 15.00 en fredag.

Folk av den typen Joly vokste opp sammen med på Grünerløkka kan antakelig ikke det. De har nok ikke hytte heller. Og det er dem det er flest av her i landet.

Selvstendig næringsdrivende i små og mellomstore bedrifter, bønder, fiskere og arbeidsfolk - vet hun egentlig noe som helst om hvor mye av deres våkne tid som går med til arbeid og plikter? Hvis jeg ser rundt meg, blant vanlige nordmenn, ser jeg flest av dem som er mer enn villig til å ta i et tak, og det er det jeg oppfatter som typisk norsk.

Selv jobber jeg så mye at jeg ikke har tid til å ha hytte. Men jeg er så heldig at jeg har gode venner som fra tid til annen inviterer oss på sin hytte, der vi sitter mellom fjellbjørkene og drikker vin - for eksempel. Vi går lange turer i nydelig landskap, bader i fjellvann sammen, og steker pølser over bål. Vi er så mange at ungene omtrent må stables lagvis eller i telt.

Når sola går ned i vannet like ved, lister jeg meg ned dit med kameraet mitt og fanger natta når den senker seg over fjellet. Mens lyset skifter, kan det hende at jeg slipper meg nedpå en stein og lar tanke fare sine egne veier der jeg sitter alene midt i noe av det vakreste jeg vet. Det ser nok ut som jeg sitter og koper.

Når jeg kommer tilbake, har de andre lagt flere vedkubber på bålet, og funnet fram mer vin. Mens raggsokker og hyttegensere kommer på, avløser den ene gode historien den andre. Dette er noe av det norskeste jeg vet.

Kan noen ta med seg Eva Joly på hytta?







torsdag 22. oktober 2009

Underveis med bevende hjerte

Å reise langt sakte har alltid gitt meg en egen glede. Det er noe med å få tid til å kjenne at man er underveis.

Jeg kom til å tenke på det nå, mens jeg sitter her og venter på førstefødte. Han er på vei hjem fra Aten, fra sin første utenlandsreise uten at vi er med. Han ville ikke hentes på Gardermoen, ville ta toget hjem.

Det kan være fordi han reiser sammen med klassen sin fra videregående, og ikke vil belemres med slike pinlige velkomstscener han tiltror oss å kunne stelle i stand. Det kan også hende, at han vil tøye den gode følelsen av å være underveis lengst mulig, og at reisen ville kjennes definitivt slutt idet han ser sin fars stasjonsvogn.

Å stige på flytoget, derimot, forlenger nok gleden ved å være på tur, selv om det går fort.

Det er noe eget med togturer, helst lange togturer.

En gang reiste jeg gjennom Sverige, Polen, daværende Tsjekkoslovakia, tidligere DDR og Vest-Tyskland med tog.

Vi gjorde mange spennende stopp under turen. Men det beste var reisen, de mange timene underveis. Det var et samarbeidsprosjekt mellom jernbaneselskapene i de aktuelle landene, som ville markedsføre eastrail, et slags alternativ til interrail i østblokken, som da var i ferd med å åpne seg mot Vesten. Jeg vet ikke om prosjektet ble noen suksess. Men jeg tenker fremdeles med takknemlighet på den redaktøren som i sin tid fikk tilbudet om å sende med en journalist på lanseringsturen, og som satte mitt navn på billetten.

Det var natt da vi passerte grensen mellom Tsjekkoslovakia og DDR. Jeg hadde fått tildelt egen sovekupé som kunne låses fra innsiden, og da jeg i halvsøvne registrerte at det raslet i dørlåsen, trodde jeg det var noe som skjedde i en drøm. Da det plutselig sto en brysk herre i en gammelmodig uniform foran sengen min og gryntet "Passport, bitte", var jeg helt sikker på at det var et mareritt, og jeg snudde meg mot veggen.

Den øsstyske grensepolitimannen var høyst virkelig, og han mislikte sterkt at jeg bare snudde rompa til ham med et søvnig skuldertrekk. Måten han røsket meg ut av senga på, kunne vanskelig kalles annet enn voldelig. Heldigvis gjorde behandlingen meg så raskt våken, at jeg evnet å vurdere hva slags fremtreden som ville gavne mitt velbefinnende best. Jeg samlet dyna lynraskt rundt meg og fant fram passet. Tidligere DDR var et regime som virkelig kunne skape praktiske vanskeligheter for den som tillot seg å være nebbete mot unifomerte.

Å by reisende rene togvogner, klarte de ikke. Det togsettet var direkte udelikat.

Tsjekkerne visste imidlertid å møte oss med gjestfrihet. De vartet opp med stor, gammeldags spisevogn. Hvite duker, stramt antrukket kelner med nystrøken serviett over armen og alle rettigheter. Jeg hadde interessant selskap i en pressekollega med godt kjennskap til østblokken, og vi samtalte godt og lenge. Først om politikk, deretter en del om om livet og døden og sånn, alt mens vi hyppig påkalte kelnerens oppmerksomhet og var enige om at det å reise slik, det var overmåte trivelig.

I skapet mitt har jeg to drammeglass og to espressokopper med logoen til det tsjekkiske jernbaneselskapet. Ikke stukket ned i veska i smug, men ærlig betalt med rett-i-lomma-penger til en entusiastisk kelner som ble så euforisk av uventede inntekter, at han etter en tid også lurte på om jeg kanskje var interessert i å kjøpe ei vannmugge. Vi ga ham rikelig med driks i stedet.

Det å være underveis, gir muligheten til spennende møter med mennesker, møter det aldri blir tid til når reisen går raskt.

Det gir også tid til å kjenne den egne gleden ved å komme hjem.

Lite slår å komme hjem til Drammen med toget i kveldinga, etter å ha vært borte lenge.

Alle som har sett Aass bryggeri i flomlys ved enden av en fin reise, skjønner hva jeg mener.




.







onsdag 21. oktober 2009

Ved elva når natta slutter


Det er magisk å stå ved bredden av Drammenselva for å ta farvel med natta når mørket sakte løser seg opp og blir til en ny dag.

Som i dag, klokka fem om morran, elvevannet er svartere enn natta sjøl, det er som olje der det renner under en nattehimmel som er flere nyanser lysere. Ved bruenden på Bragernes spiller trafikklysene orgel for tomme gater og speiler seg i elvevannet sammen med de like forfengelige butikklysene som søker vår oppmerksomhet hele døgnet.

Det er stille ennå, tilsynelatende, og det kan kjennes meningsløst tidlig å møte på jobb. Om en time skal jeg lese nyheter på radio. Ingen stor dramatikk, enn så lenge. Godt å stå der ved elva bittelitt og hvile øynene på mørket. Det er mildt, ryker ikke av kaffekoppen jeg har tatt med ut.

Den første telefonen til politiet på morgenkvisten snart, om noe har skjedd i natt? Den jeg snakker med, har vært på jobb i hele natt, og det er det mange andre også som har.

Ofte tenker jeg på det, når jeg kjører ned til byen så tidlig at veien er bare min, og jeg er trøtt og lei og aller helst ville blitt i senga mi, at et eller annet sted jobber noen akkurat nå i grenselandet mellom liv og død, landet ingen kjenner før de er der. Et barn kan bli født akkurat idet jeg passerer det punktet i Konnerudbakkene der jeg ser sykehusblokka som en lyspåle i drammensnatta.

Noen puster ut nettopp nå, for aldri mer å puste inn igjen. Og det er noen hos dem, noen som allerede har vært på jobb lenge, som har sett og delt det meste og vært på vakt noen netter før.

Natta er aldri så stille som den virker.


mandag 19. oktober 2009

Hvor sover Frank til natta?




- Jeg dauer til vinter'n.

Frank heter han. Han er en av Drammens 85 bostedsløse. Jeg møtte ham på TV, der han snakket til en kollega om hvordan vinteren kom til å bli.

I dag tok jeg inn den siste pelargonien mens det ennå sto til liv. De er noen tøffinger, pelargoniene, og blir ekstra fine hvis de står ute og herder seg litt. Begoniene har jeg tatt inn for lengst, de tåler ikke ei frostnatt.

Det er forskjell på blomster, som det er forskjell på folk. Det er lettere å ta vare på blomster, kanskje fordi de pynter opp?

Han er ikke mye til pynt, Frank. Det er nok lenge siden han sluttet å bry seg om det. Han fryser vel nå. Jeg tenker på det mens jeg rydder plass i vinduet til blomsten som fikk komme inn, og kjenner at det står kulde fra vinduene.

Han kan ha fått ei seng på natthjemmet. Fått sove på sofaen hos en kompis. Eller kanskje på glattcelle hos politiet. Det er dit han går hvis han ikke har funnet ei varmluftrist eller en plass under ei bru der han kan ligge med soveposen.

På TV snakker de om svineinfluensaen, at det kan være aktuelt å vaksinere hele befolkningen. Jeg lurer på om noen har tenkt å gi vaksine til Frank og de 84 andre.

Det er blitt så fint i Drammen. Vi er så stolte.

Nå bygger kommunen leiligheter til bostedsløse, seks stykker. Det blir godt for dem som får plass der, når de står ferdig på den andre siden av vinteren en gang.

Men hvor sover Frank og de andre til natta?


lørdag 17. oktober 2009

Min Dinas bok

Som alle andre bokklubbofre, har jeg "Dinas bok" av Herbjørg Wassmo i bokhyllen. Også har jeg en Dinas bok til. En liten skatt jeg gjemmer i en minneskuff i det gamle eikeskapet mitt. Den heter "Praktisk kogebog". Forfatterens navn er ikke kjent. På tittelbladet står det "af en erfaren husmoder". Den er trykket hos C. Andersens bogtrykkeri i Horten, og gir veiledning både om hvordan man lager farceret kalvekjød og kjød á la Pomme de Terre.

Mellom side 26 og 27 ligger et bokmerke, et pappkors i farger, med bibelverset 1. Mos. 6, 24: "Herren velsigne deg og bevare deg". De merkede sidene inneholder oppskrifter på frukt- og saftsupper.

Dette var Dinas bok. Min oldemor Dina.

Da jeg var gravid med vårt yngste barn, kom teknologien en stund til kort. Ultralydbildene viste, helt til det var to måneder igjen av svangerskapet, at jeg bar på ei jente. Hun skulle hete Dina etter min oldemor, og Helene etter hennes mor, min tippoldemor. Det ble en sønn.

Jeg hadde tenkt på disse navnene fordi jeg syntes de var så fine. Så oppdaget jeg, til min
bestyrtelse, at moren min ble rørt til tårer over at jeg ville kalle opp akkurat disse to formødrene. Det skulle vise seg å ha en grunn.

Mor fortalte det med en mine som det var en dyster familiehemmelighet: - Du forstår, Dina var uekte barn. Helene var aldri gift.

Dina. Oldemor. Et mildt pust av kandissukker, kamfer og mørke bymøbler med et tynt lag av støv på. Oldefar som satt i gyngestolen sin og var blind og bød på dadler fra en boks som sto uten lokk hele tida. Jeg husker at støvlaget på dadlene var tykkere enn det på møblene. Hver gang jeg besøkte mormor, måtte jeg innom de gamle, som bodde i førsteetasje i det praktfulle tømmerhuset i Saggrenda utenfor Kongsberg. Jeg husker følelsen av å være ønsket, at det var mer enn fine ord, det at de ble så glad for å se brødrene mine og meg. Dina, hun var gammelkonetynn på en kniplingsaktig måte, hjertevarm, skjør, mild og lys. At hun, av alle, hadde vært et uønsket barn?

Moren hennes, tippoldemor Helene, kom fra Efteløt. Som ung jobbet hun som guvernante i Drammen. Det var ikke der hun ble forført.

En lokal sjarmør ved navn Didrik var det, som satte barnet på Helene. Da alvorets time kom, viste det seg, at han hadde holdt seg med to jenter på en gang. Om den andre også ble svanger, vet jeg ikke. Didrik forsvant til Amerika, og lot aldri høre fra seg siden, selv om han visste at ha
n var blitt far til et barn med Helene.

Helene måtte gi opp guvernanteposten og vende hjem til Efteløt for å føde sitt barn. Hun fikk bo hos søsken. Lille Dina var heldig, og fikk vokse opp hos en barnløs onkel og tante som hadde gård.

Til Saggrenda kom hun som en av flere ansatte piker i bergmesterboligen. En av hennes faste oppgaver var å hente melk og fløte på en gård like ovenfor sølvgruvene. Den blinde mannen med dadlene var den gangen en knakende kjekk kar, og sønn på denne gården. Dina ble godt gift.
Noe av det første hennes unge ektemann gjorde, var å hyre inn en tømrer som kunne reise det store, gode huset der de levde så lenge sammen at de rakk å møte sine oldebarn.

Dina Bredevju giftet seg inn i en solid, men nøysom familie. Hun fikk et godt liv. Om moren, Helenes videre liv, vet jeg lite, utover det at hun lenge bodde hos sin familie i Efteløt. At hun hadde arbeidet som guvernante, forteller meg at hun må ha vært begavet. Etter at Dina ble født, kan hun ha gått sine søsken til hånde på gården der Dina fikk vokse opp.

Det jeg vet, er at hun i sin alderdom ble det offentliges anliggende. Det kan ha kommet ungfolk på gården som ikke var interessert i å fø på en gammeltante som ikke lenger var i stand til å arbeide. Dina ville gjerne ta sin mor i hus. Hennes nøysomme mann ville spares for den byrden. Men da det kom myndighetene for øre, at Helene hadde en formuende svigersønn, hadde han ikke lenger noe valg.

I dag fortalte moren min om at hun husket den dagen Helene ble kjørt fra Efteløt til Saggrenda, med hest og kjerre, som en annen pakke.

Mor var knapt ti år gammel, og samtalene hun etter hvert hadde med sin oldemor, var - som de pleier å være mellom et barn og en gammel kvinne - ikke fortrolige nok til å kaste lys over hvordan Helenes liv egentlig hadde vært.

Men en ting vet jeg. Helene må ha håpet lenge, at det likevel skulle bli Didrik og henne.

Jeg vet det. Det min mor husker best om sin oldemor, forteller meg det.

Helene hadde lært seg å telle på engelsk.














fredag 16. oktober 2009

En liten revolusjon i Drammen

Hver gang fagforeningen på jobben har årsmøte, samles vi i et møterom i annen etasje hos en god pizzarestaurant ved Bragernes torg. Rommet er ikke til å kjenne igjen. En gang for mange år siden satt jeg akkurat her, i dette rommet - det var gulvkaldt, og jeg hadde ekstra ullsokker på beina - og lagde håndmalte prislapper til utstillingsvinduene i Londonerbasaren, Norges første varemagasin.

Det er umulig å unngå at tankene vandrer tilbake, kjenner jeg, når jeg sitter i dette rommet sammen med mine gode kolleger og drøfter ulike forhold på vår felles arbeidsplass. Fra der vi sitter, kan vi se utover det vakre torget. Det er slik jeg kan huske det. Men bygningen vi sitter i, den som rommer minner om erfaringer som skulle bli så viktige for meg, den er svært forandret. Det er bare fordi jeg husker utsikten fra vinduet at jeg vet at deler av lokalet vi befinner oss i, er det gamle arbeidsrommet til dekoratørene.

Den gamle bakgården er også borte. Nå er den åpnet opp, gjennomrestaurert og kalles passasje.

Jeg husker første gangen jeg gikk der, for å bli vist veien til toalettet i kjelleren på den andre siden av gården, det vi delte med de ansatte hos bakeren, kafeen, frisørsalongen og noen kontoransatte som holdt til i samme gård. Det grå kjellermørket, de lange, uopplyste gangene. Spindelvevet fra taket, den sterke følelsen av at kjelleren nok ga husrom for andre kryp enn bare edderkoppene som voktet sine nett der. Toalettet med rustspor, gulvet som, meg bekjent, aldri ble vasket av noen. Også den nakne lyspæra i taket. Da jeg skulle skifte den første gang, oppdaget jeg at sokkelen ikke hadde gjenger, men en slags bajonettfatning, pæra måtte vris på plass med et fast grep. Jeg var den som var minst mørkredd, og fikk pærebytte som fast oppgave. Fremdeles vet jeg ikke hva som var verst; jeg var redd både for å få edderkopper i håret, og for at pæra skulle gå i stykker mellom hendene mine mens jeg prøvde å smekke den på plass.

Gudene må vite at fristelen til å tilbringe mye tid her nede, ikke var stor. Likevel måtte vi stemple ut og inn ved dobesøk, tiden vi brukte der nede skulle vi ikke få betalt for.

Det gamle stemplingsuret var allerede da en fortidslevning. Hver gang vi skjøv kortet ned i det, skrallet det i utdatert og dårlig vedlikeholdt mekanikk. Det skrallet enda mer den dagen jeg brukte kortet mitt til å dytte en liten mynt ned i helvetesmaskinen. Uret ble aldri reparert. Så var det i hvert fall slutt på trekk i lønna for å gå på do i arbeidstida.

Londonerbasaren var forut for sin tid på mange måter. En mengde ulike varer samlet i en butikk, og med lave priser, som alle endte med 95 øre. Eieren valfartet Europa rundt og kjøpte opp konkursbo til gode priser, vareutvalg og lagerbeholdning var enormt og tildels uoversiktlig. Men butikken var et eldorado for alle barn på bytur før jul. Her rakk møysommelig oppsparte presangpenger langt. Dessuten var det en hel avdeling med morosaker.

På slutten av sekstitallet sto jeg selv og klemte nesa flat mot de fantastiske utstillingsvinduene og så på juleutstillingene og lot meg fjetre av den mekaniske, nikkende nissen som tronte i vinduet i et berg av leker, dukker og plastblomster. Ti år senere skulle jeg lære meg å sette opp og pynte slike utstillinger, hvert vindu tok en hel uke å gjøre klart.

Jeg skulle også lære, at det bak den glorete fasaden var endeløse mengder skitt. Og kulde.

Eierens kone var min sjef. En sjelden kvinne. Hun hadde stil og verdighet. Man kunne tydelig se, at hun i yngre år nok hadde vært svært vakker. Hun var snill, og arbeidet minst like hardt som sine ansatte.

Hun tilhørte likevel en annen tid. Tilfeldigheter ville at jeg skulle være den som gjorde det klart for henne. Eller - kanskje jeg heller var den som kom til å representere det hun egentlig alltid hadde visst måtte komme.

Den første gangen jeg sa henne i mot, hadde hun sendt meg ut i bakgården , for å lete etter noen varer i et rom hun kalte "bod".

Da jeg hadde gravd meg gjennom et berg av tomme pappesker i "boden", og det åpenbarte seg en åtteseters do, hadde jeg allerede merket meg at det var solid svikt i gulvet. Jeg gikk inn i butikken igjen, og gjorde det helt klart at jeg aldri kom til å gå inn i den såkalte boden mer. Hun sa ingenting. Bare gikk dit selv for å lete etter det hun trengte.

At vi spiste matpakka vår en av gangen i et halvsirkelformet kott uten vinduer og med plass til bare en stol, var ikke det jeg reagerte mest på. Verre var det at parafinovnen sotet så fryktelig, at den sluknet hver natt.

Hun lærte meg hvordan jeg hver morgen skulle støvsuge ovnen inni før jeg tente den på nytt. De første timene etterpå varmet den så noenlunde, etter en tid var det brennvarmt i en omkrets av 15 centimeter rundt ovnen, før den døde på nytt. Og på nytt. Og på nytt. Det var en lang og kald vinter på jobb som fikk meg til å tenke, at slik skal ikke arbeidsfolk egentlig ha det. Jeg rådførte meg med en jeg visste kunne noe om slike saker.

Min tante var renholder på Kongsberg Våpenfabrikk, og var aktiv i fagforeningen ved fabrikken. Da jeg, etter hennes anvisning, listet meg ut i spisepausen og ringte Handel og Kontor i Drammen, gikk startskuddet for en liten revolusjon som skulle skape uvante rystelser i det tradisjonsrike varemagagasinet.

I Handel og Kontor, fagforeningen som den gangen var fagorganisasjonen for de butikkansatte, kjente de godt til forholdene på Londonerbasaren. De hadde i alle år forsøkt å få de ansatte til å organisere seg, men det var ingen som hadde turt.

Jeg visste ingenting om fagforeningsarbeid, men ble godt tatt vare på. Kunne jeg få med meg halvparten av de som jobbet der, kunne vi kreve tariffavtale. Det var nokså stimulerende å få greie på hva vi i så fall ville få i lønn. For lønna vi fikk, var under to tredeler av tarifflønn.

Da jeg fikk greie på det, husket jeg plutselig hva eieren hadde sagt da han ansatte meg. Han spurte om jeg var organisert. Da jeg svarte benektende - jeg var så uerfaren i arbeidslivet at jeg knapt visste hva "organisert" betød - svarte han: "Det behøver du heller ikke tenke på, våre ansatte har det bedre enn de som er organisert".

Jeg klarte å få med meg alle ungjentene i butikken. Sammen utgjorde vi halvparten av de ansatte. Det ble tarifflønn, og jeg ble klubbleder.

Et stort ansvar for en skoletrøtt snørrunge som hade gått ut av ungdomsskolen bare to år tidligere. Jeg gikk inn i det med snørrungens dødsforakt og kampglød, til misbilligende blikk fra de eldre ansatte, som i alle år hadde takket og vært glad til med alt de ikke fikk.

Det var ubehagelig, men nødvendig, å stå i front. Jeg ble belønnet med det tyngste arbeidet, de skitneste jobbene. Det var heller ikke slik, at jeg kjente solidariteten dirre mellom meg og dem jeg hadde klart å skaffe høyere lønn.

Noe beveget seg i meg, en visshet om at jeg ville noe annet enn å jobbe for det som, uansett løftet til tariff, var en dårlig jobb i et lite utviklende miljø.

Jeg tror jeg, kanskje underbevisst, må ha bestemt meg for å kline til en siste gang for så å stikke.

En morgen, da jeg for Vårherre vet hvilken gang, kom til en arbeidsplass der det var kuldegrader i lokalene, gjorde jeg kort prosess og ringte Arbeidstilsynet. De kom med en gang.

Etter en rask gjennomgang av arbeidslokalene, fastslo de at at pauserommet var uakseptabelt, det samme var toalettforholdene, og temperaturen i butikken var alene nok til at de ville stenge døra på timen.

Eierens kone lovte å reparere ovnen så fort hun fikk tak i noen som kunne gjøre det. Vi skulle få nøkkel til torgets offentlige toalett i stedet for å være henvist til katakombene i bakgården, og fra nå av skulle vi få bruke dekoratørenes arbeidsrom til pauserom.

Da Arbeidstilsynets representant overlot til meg å bestemme om disse løftene var nok til at butikken skulle få holde åpent resten av dagen eller ikke, husker jeg at jeg kjente en blanding av triumf og ubehag. Sjefen min sto og tryglet meg om ikke å stenge butikken; vi kunne jo få arbeide med kåpe og votter på til ovnen var reparert.

Jeg klarte ikke å la dem stenge døra.

Noen måneder senere sto jeg på sjefens kontor. Jeg hadde oppdaget, at en annen med samme arbeidsoppgaver hadde bedre lønn enn meg.

Jeg ble foreholdt, at vedkommende hadde et års yrkesskoleutdanning, hvilket jeg ikke hadde.

På veggen på sjefens kontor hang en bunt brune papirposer i en hyssing. Jeg spurte om å få låne pennen hennes. Hun så spørrende på meg, men rakte meg pennen. Så røsket jeg ned en brun papirpose. På den skrev jeg min oppsigelse, som jeg rakte henne tvert.

Sånn kan jeg sitte og tenke, når vi har årsmøter i klubben.

Livet er ikke så verst.














torsdag 15. oktober 2009

Som Moskva, så Konnerud

I dag kunne VG melde om en underlig, gylden ring på himmelen over Moskva.

Nok en gang får jeg anledning til å hevde, at på Konnerud i Drammen har vi alt vi trenger. Vi behøver aldeles ikke dra til Moskva for å finne ringer på himmelen.

Dette bildet er tatt noen hundre meter fra huset mitt, under en liten kveldstur. Jeg tør påstå at våre himmelringer er vakrere enn det de kan by på i Moskva.

Dessuten er vi, omgitt av naturens skjønnhet på alle kanter som vi er, så blaserte, at vi heller ikke selger bildene våre til byråer som setter dem på trykk i aviser som betaler fett for denslag. - Sukk - så dumme vi er.

http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=569060

søndag 11. oktober 2009

Barnearbeid på Bragernes torg


Jeg elsket torget i Drammen lenge før kommunen og media begynte å løfte det fram i lyset som Nord-Europas vakreste torg.

Den brostensbelagte møteplassen med den vakre fontenen og drikketrauet syder fremdeles av liv og handel, men på en litt annen måte enn før. Det er ikke så mange bønder som selger produkter direkte fra gården lenger. De er byttet ut med andre torghandlere og andre varer. Bordene bugner likevel som før. Bare juletrærne og torgbarna er det blitt færre av.

I fjor, da jeg svingte oppom torget ved juletider, sto en mann der med en håndfull trær til salgs. Vi var gamle kjente. Han hadde plassen på hjørnet nederst på øvre torg i alle år, ved siden av faren min. Det var gode plasser. Det var stoppested for bussene lik ved, og jevnt god trafikk.

Det begynte med at en nabo hadde begynt å hogge juletrær i skogen sin, og ta dem med til torget i Horten for å selge. Så begynte faren min også, sånn i det små. Fylte opp planet på en liten, blå lastebil og dro til Bragernes torg i Drammen. I begynnelsen var han aleine. Av og til fikk brødrene mine være med, og jeg var misunnelig på dem som fikk bli med inn til byen der jeg hadde sett en mekanisk, nikkende nisse i et vindu under juegateåpningen en gang. Jeg var bare fem år, og måtte holde meg hjemme hos mor.

Så, en dag kom faren min plutselig aleine hjem fra torget, brødrene mine var blitt igjen i byen. Det var stor mangel på juletrær, faktisk var det nesten tomt på torget, og det var en av de siste dagene før jul. Brødrene mine hadde fått i oppgave å stå på torget og fortelle at det ville komme en lastebil med aldeles nyhugde trær fra Hof snart, og at folk bare måtte komme igjen.

Alle trær fra to og en halv meter og nedover gikk med i en juletrehogst som må ha foregått i et vanvittig tempo. Det var ikke bare skjønnheter i den haugen far bandt fast på lastebilen og kjørte til torgs med, men det skulle vise seg at han hadde rett i at ingen ville bry seg om trærnes utseende.

For knapt hadde vi fått parkert bilen, før det brøt løs. Folk flokket seg om bilen, og det var ikke engang tid til å lesse av trærne og stille dem pent opp. Vi var de eneste som hadde juletrær å selge, og trengselen ble etter hvert så stor, at faren min måtte løfte meg opp på lasteplanet for at jeg ikke skulle bli tråkket ned. Folk begynte nærmest å slåss om å komme fram til bilen vår, og de rev til seg trær uten tanke på pris eller utseende.

Brødrene mine klatret etter meg opp på lasteplanet, og sto og solgte trær rett fra haugen. De brukte meg som kasse. Lommene i boblejakka mi ble etter hvert stappfulle av sedler. Det var som et eventyr.

Etterpå gikk vi på kafé og drakk sjokolade med krem, hele familien. Hvordan vi kom oss hjem etterpå, husker jeg ikke. Jeg husker bare at det i hvert fall ikke var sitteplass til fem i førerhuset på den gamle Borgwarden. Siden forholdet nå er foreldet, tillater jeg meg å anta at mine to brødre nok satt på lasteplanet.

De voksne var begeistret over årets juletresalg. Far tenkte likevel aller mest på alle de trærne han kunne ha solgt hvis han bare hadde hatt flere. For det var mange drammensere som måtte gå hjem fra torget uten noe juletre denne desemberkvelden.

Juletresalg ble en kjærkommen inntekt for mange småbrukere som sleit hardt for å livnære seg på
gårder der det ikke var plass til store avlinger av noe som helst. Vi var heldige som hadde nokså stor skog til gården, men det var begrenset hva som kunne hentes ut av pene trær derfra. Vi måtte hente trær andre steder, fant vi fort ut.

Først gikk turen til plantefelt i nabolaget. Eierne ville gjerne ha tynnet ut i feltene, og vi fikk ta ut trær til en pris som gjorde at det var lønnsomhet i det. Seinere kjørte vi til Vestlandet og hentet juletrær. De milde vintrene ga jevn vekst og pene trær. Etter hvert kom dansketrærne, en hel trailer full, som far hadde bestilt.

Fra jeg var åtte år, fikk jeg være med på torget så mye jeg ville etter skoletid. I begynnelsen var det nok fordi det var tryggere å ha meg med, enn å la meg være aleine hjemme. Etter hvert gjorde jeg også nytte for meg, først ved å selge kornnek, seinere også trær. Jeg ble faktisk en ganske god selger.

Det var et spesielt miljø på torget. Øverst på øvre torg sto hallingene. De bodde på hotell i de ukene salget varte, og holdt seg mye for seg sjøl. Nederst holdt faren min til sammen med to karer fra Darbu, en fra Numedal og et par stykker fra Sande. De holdt sammen og passet butikken for hverandre når de hadde middagspause. Kaffepausene tok de i bilen. Det var termoskaffe og motor som sto og gikk på tomgang, gode brødskiver fra blikkmatboks, fra tid til annen skjøtt på med ferske smultringer fra baker Bøhm.

Når vi stengte for kvelden, ble trærne lagt sammen i en haug. De gjennomhullete bjelkestativene vi brukte til å stille opp trærne i, ble lagt oppå haugen. Utrolig nok var det sjelden at det ble stjålet fra haugene.

Jeg lærte mye om mennesker av å stå der på torget, noe av det forundret meg. For eksempel hadde jeg aldri hørt om bondehatet i arbeiderbevegelsen, før et kvinnemenneske av den lite beskjedne sorten en dag skjelte faren min huden full. Jeg husker jeg syntes "utbytter" var et så merkelig ord, særlig brukt om min far.

Da forklarte han meg, at noen mennesker trodde alle bønder var søkkrike og griske folk som utnyttet det at andre måte ha mat og juletrær, for eksempel. Og at disse menneskene, som kalte seg arbeidere, ikke skjønte at det var stor forskjell på folk som drev små bruk og på storbønder, men at de nærmest trodde vi alle sto til knes i fløte. Jeg husker jeg sleit med å skjønne hvorfor far ikke også kunne kalle seg arbeider, han som - når han ikke sto på torget - hogg tømmer helt til det mørknet.

Bare en gang var det tilløp til dramatikk på torget. Det hadde vært mye trær i haugene det året, og da det nærmet seg slutten, var det klart at mye kom til å forbli usolgt. Vi pleide å selge fram til julaften klokka 12, etter det ble haugene forlatt. Alle dro hjem til sitt, og kommunens folk kom for å rydde opp.

De usolgte trærne ble lesset opp på kommunens lastebiler og kjørt på fyllinga. At en og annen kommunearbeider opp i gjennom årene hadde hentet seg gratis tre fra restehaugen, var noe karene på torget regnet med og godtok.

Dette året begynte imidlertid ryktene å gå allerede lille julaften, om at kommunens folk hadde gjort avtaler med folk som skulle få kjøpt trær av dem etter oppryddingen. Det ville ikke karene som hadde sitt levebrød på torget vite noe av. Det kom til en større rådslagning der også karene fra Hallingdal for en gangs skyld var med.

Mistanken ble ikke akkurat svekket av at ryddemannskapene møtte opp ekstra tidlig det året. De sto og ventet på at klokka skulle bli tolv.

Salget var tregt, og faren min så ingen grunn til å vente med å sette selgernes felles plan ut i livet. En halv time før klokka slo tolv, løftet han, som den første, øksa og kvista en flott julebusk helt rein på den ene sida. De andre selgerne fulgte hans eksempel, og brukte øksa på sine trær. Samtlige juletrær ble ødelagt, ikke uten protester.

En blant de fremmøte ryddemannskapene forsøkte å stanse massakren, med å hevde at trærne nå var kommunens eiendom, etter at salget var avsluttet.

- Mulig det, sa faren min, men salget slutter ikke før om en halv time, og jeg gjør hva jeg vil med mine trær.

Nå er det ingen juletreskog på torget i ukene før jul lenger. Men den midterste plassen nederst på øvre torg er fremdeles litt min. Hver gang jeg er på torget, går jeg bortom og står der en stund. Bare for å ha kjent på den gode følelsen av å høre litt til der.







fredag 25. september 2009

Kronjuvelene i Drammen


I dag fikk jeg lyst til å gifte meg på nytt. Det skjer ikke ofte. Heller ikke denne gangen har det noen som helst sammenheng med den tiden mitt hjertes utkårede gjennom mer enn 20 år vier til fotball, og at han når ballen er på det rundeste, antagelig ikke vet at han har en kone engang.

Av alle steder befant jeg meg i rådhuset i Drammen, egentlig i et ærend i kjelleren, der finnes et rikholdig arkiv, blant annet er Deutsche Wehrmachts tvangsinndrivelse av norske gummistøvler større enn nummer 41 i Skoger i 1942 dokumentert ned til minste detalj. Det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

Men, altså, det var denne giftelysten. Og det har sammenheng med, at jeg hadde hørt nyss om, at det i rådhusets gjemmer befinner seg en brudekrone som alle lykkelige bruder med
tilknytning til Drammen kan låne aldeles gratis når de gifter seg. Brudepynten er imidlertid så lite kjent, at den har vært ute av rådhuset tre - 3 - ganger på 23 - tjuetrere - år!

Det er kanskje ikke så rart. For hvis du ikke vet om krona, skal det noe til å oppdage den. Drammens kronjuveler befinner seg nemlig i en lukket koffert i et skap på ordførerens kontor, der de oppbevares sammen med ordførerkjedet.

Hvis jeg hadde vært H.C. Andersen, ville jeg her hatt stoff til en ordentlig dramatisering av brudekronas frustrasjon over å være vitne til at ordførerens kjede kommer på luftetur stadig vekk, hvordan det vender tilbake til skapet hver aften, og kan berette om snorklipping og høyheter og de aller overdådigste borddek
ninger, og hvordan det skittviktige kjedet bruker halve natten til å fortelle brudekrona om sine opplevelser i den eventyrlige og store verden der ute. Det får bli en annen gang.

For nå skal det handle om krona.

Det var arkitekt Karin Pihl som tegnet krona, som er bygget opp av sølvsirkler i ulike diametre. Fra sirklene henger smykkestener hentet fra Drammens egen grunn, nemlig mineraler fra Konnerudgruvene.

Det er gullsmed Ingrid Iburg som har laget krona etter Karin Pihls tegning. Mineralene ble skaffet til veie av amatørgeolog Øyvind Juul Nilsen, som er tredje generasjons Konnerud-beboer.

Resultatet ble ei tidløs og klassisk krone, som kan brukes både til bunad, til klassisk brudekjole, og til mer spesielle varianter.

Men skal den bli brukt, må den ut av det mørke skapet og fram i lyset, så byens damer kan oppdage hvor vakker den er . Den ville pynte nydelig opp i en glassmonter nede hos de hyggelige jentene på servicetorget - for eksempel.






torsdag 24. september 2009

Det glemte lykkespannet


Savnet etter et egnet spann meldte seg i forbindelse med en invitasjon til fest, der en del av opplegget var at gjestene skulle ta med mat. Festens tema var "Har levd i vann", en fest vertskapet hadde holdt tilstrekkelig mange ganger, til at de kunne antyde allerede i invitasjonen at det pleide å bli mer enn tilstrekkelig med reker på festbordet

Etter å ha kokt hodet en stund, landet jeg på at jeg ønsket å bidra med laksesuppe med safran. For det ene fordi det er vanvittig godt. For det andre fordi jeg, sammen med flere av de andre festdeltakerne, spiste en overdådig god laksesuppe på en café i Helsinki i forbindelse med en tredagers feiring av vertskapets bryllup.

En oktoberfest bare snaue året etter høstblotet i Helsinki måtte så klart ha en slik suppe på menyen. Men - hvordan armerer man en passe mengde suppe - med et betydelig luktpotensial om søling skulle forekomme - solid nok til å holde tett fra Drammen til Oslo? Husbonden og jeg har en løpende diskusjon om flytkjøring, og til nå har mine kritiske innvendinger om hans røskekjøring falt på stengrunn. Vanlig kjeletransport ville således gjort oss suppeløse i første rundkjøring.

Gode råd var dyre, innså jeg da jeg søkte på nett etter emballasje egnet for mattransport. Alle var beregnet på cateringfirmaer, så nær som noen særdeles udelikate rester av et miltært feltkjøkken som lå til salgs på finn.no. En telefonrunde til diverse forretninger førte meg til noen ti liters plastbøtter med lokk som minnet mest om tidligere tiders bærbare hyttedoer.

Men så - Eureka! Et kritisk blikk i kjøkkenets kroker, og der var det. Spannet. Lykkespannet. Nedstøvet, bortgjemt og glemt oppå et skap. Et to og en halv liters melkespann med lokk, som bestilt til formålet, og dessuten fylt nesten til randen med gode minner, men selvfølgelig alltid med plass nok til ett til.

Spannets historie startet før jeg ble født, og lenge før melkekartongene fra Elopak var et fast innslag på norske matbord. Moren min har fortalt, at faren min pleide å ta med seg det tomme spannet på vei til jobb, og levere det inn hos kjøpmannen. Om ettermiddagen hentet han det, da var det fylt til randen med frisk melk. Hver husstand hadde et slikt, og navnet til faren min står risset inn på spannet.

Melkeleveransene til norske hjem antok etter hvert andre fasonger, først i klare glassflasker, så i brune. Jeg husker såvidt de brune melkeflaskene med aluminiumskapsel. De sto i kjelleren hjemme. Jeg likte ikke melk, og en gang listet jeg meg ned i kjelleren med en skrutrekker og stakk hull på alle kapslene, slik at melka skulle bli dårlig. Jeg gjorde det bare en gang.

Men spannet, som var en del av mine foreldres første, bittelille hushold, fikk bli med da de flyttet fra leid byleilighet til egen gård i Vestfold.

De tilhørte den generasjonen som drev målbevisst matauk i naturen. Om høsten, når det var bær i skogen, måtte hele søskenflokken være med og plukke. Jeg husker jeg syntes det var så koselig, fordi jeg - som den minste - måtte holde meg i nærheten av mor, som endelig hadde tid til å prate. Vanligvis var hverdagen så full av gjøremål som krevde hennes oppmerksomhet, at det var ikke ofte hun hadde tid til å prate sånn som når vi plukket bær. Og spannet var med. Jeg plukket i lokket, hun i spannet.

Moren min førte et nøkternt hus sånn til hverdags. Det ble skilt kraftig mellom hverdag og helg, for å si det sånn. Til gjengjeld klinte hun skikkelig til når det først var fest og høytid om å gjøre. Visse basisvarer måtte hun likevel alltid ha i huset, i tilfelle det skulle komme folk, som det het.

Egg var en av dem. Manglet det, ble jeg sendt avgårde med spannet, til en nabogård en kilometers vei unna. Det var mye å være redd for på vei dit. Den mørke skogen, der jeg kunne møte både elg og naboens kuer. Og så var det bonden sjøl, en besk børste uten barnetekke, som kun unntaksvis kommuniserte med annet enn grynt. Dønn ufarlig, selvfølgelig, men sett med barneøyne var den svære, tause og stadig hardt arbeidende branden rent ut sagt fryktinngytende.

Da var det ganske annerledes med hans kone. Hun jobbet minst like like hardt og mye som sin mann. Det som gjorde henne ustoppelig sysselsatt, hadde svært ofte med mat å gjøre. Og i noen, for mitt vedkommende heldige, tilfeller: Kaker. Dessuten var hun veldig glad i barn.

Hennes kakerepertoar var intet mindre enn imponerende. Og var det noe å hente, visste jeg det med en gang jeg kom inn i yttergangen. Det var der hun pleide å sette bakeplatene til avkjøling. Når det bestilte antall egg var pakket møysommelig inn i avispapir, fylte hun den ledige plassen øverst i spannet med kaker. Et par i handa ble det også, før jeg fikk en mild klapp på hodet til avskjed. Det er nesten så jeg kan høre stemmen hennes når jeg ser på det gamle spannet nå.

Senere fikk jeg spannet av moren min. Da gutta mine var små, tok jeg dem med i skogen og lot dem plukke bær i lokket. En gang møtte vi på en annen mor i villbringebærkjerret. Hun hadde større barn, og en sønn som tjenestegjorde i FN-styrken. Det beste han visste, var syltetøy av ville bringebær. Hun plukket, syltet og sendte til sønnen som jobbet for å bevare freden i det store utland.

Et sterkt møte, og minnet om det sitter på en måte i spannet.

Ennå er det plass til mye lykke der. Sjelden har to og en halv liter rommet så mye.


















onsdag 5. august 2009

Ungdommene skjønner hva det er som lukter vondt

Når Unge Høyre i Buskerud nå går ut og erklærer at de vil boikotte skolevalgdebatter der Vigrid deltar, kan jeg forstå dem. Det gjør mange skoleungdommer også. Jeg vet at det allerede lenge har vært et samtaleemne blant elever i de videregående skolene i Buskerud, og at det er mange av dem som deler Unge Høyres syn.

Noen av disse unge menneskene er jeg så heldig å kjenne. Unge, men kloke og reflekterte individer, som allerede har tatt flere viktige valg i livet. Ikke minst har de fleste av dem et mål med det å ta en utdannelse, læring som hele tida fyller dem med ny kunnskap som nettopp skal gjøre dem i stand til å mene selv og å velge deretter. De vet allerede hvor heldige de er som får vokse opp i et demokratisk land, hvor retten til å mene og velge skiller oss fra andre mindre siviliserte samfunn.

Skal så vi andre som har levd en stund lenger plutselig slå til lyd for at vi nå må stenge Vigrid ute fra skolene fordi vi ikke liker dem? Skal det være lov å lukke døra for noen bare fordi vi synes de lukter vondt? Fordi det de mener er så veldig feil, sett med våre kloke øyne?

På slutten av 80-tallet kom jeg over en tilsvarende gruppering som virket i mørket. De kalte seg Boot Boys, og hadde en kultur og et sett meninger som har mye til felles med det vi forbinder rmed Vigrid. Virksomheten til Boot Boys ble administrert fra en postboks på Steinberg i Buskerud.

Blant annet takket være en velvillig postsjef som lånte meg en postboks, fikk jeg under aliaset Børge Bjorland tilsendt en del av den informasjonen som ble medlemmene til del. Jeg jobbet i en redaksjon som lot meg få tid til å grave i og rundt miljøet, og gradvis ble Boot Boys løftet fram i lyset.

I tillegg til enkelte tidligere straffedømte, besto grupperingen av en gjeng litt latterlige, snauklipte volds- og krigsromantikere med hang til Hitler, et varmt hjerte for lettfattelige tegneserievarianter av norrøn mytologi, og et skremmende, kollektivt hat rettet mot alle som ikke var hvite, blonde, og aller helst norske.

Så lenge de virket som et hemmelig og lukket brorskap, kunne de virke tiltrekkende på unge mennesker som ikke ble godtatt i andre miljøer, og som ikke hadde den ballasten en god utdannelse gir. I Boot Boys ble de godtatt, og kunne definere et mål og noen meninger i et fellesskap. De ble med i en kamp, fikk velge side. Sto sammen med noen andre, mot noe. De fikk en identitet. Trodde de. Så lenge alt skjedde i ly av mørket, kunne ingen fortelle dem at de ble lurt og utnyttet.

Vigrid har også holdt seg med hemmelighetskremmeri og innvielsesseremonier, alt dandert i ei salig røre av jødehat, heil Hitler, gamle guder, rasisme og fremmedfrykt. Bildene de har lagt ut på nettsiden sin, av seremonier der unge mennesker formelt tas opp i miljøet, har fått meg til å tenke mange ganger, at dette må være farlig forlokkende for unge som står utenfor, som ikke føler de blir godtatt noen andre steder, som kanskje hverken har en jobb eller en skoleplass.

Nå stiller Vigrid heldigvis liste ved valget. De skal være med på debattene i de videregående skolene, og må vise fram seg sjøl og fortelle hva de står for.

Politikerne i de andre partiene er godt skodd til å møte Vigrid med seriøs argumentasjon, og har faktisk et ansvar for å bidra til å belyse Vigrids standpunkter.

Du stenger ikke døra når det trengs å lufte ut.

Ungdommene i de videregående skolene trenger ikke å skjermes for Vigrid. De er i stand til å finne ut hva det er som lukter vondt i et rom.












fredag 26. juni 2009

Tretti grader tømmer hodet

Jeg kjenner at jeg - til sammenligning med mange andre jeg har møtt i dag - kanskje burde vært litt mer opprørt over at Michael Jackson er død. Så er jeg ikke det. Det skyldes kan hende varmen.

Det kom en tekstmelding på mobilen min i natt, om at han var død. Det er en abonnementstjeneste fra NRK, som skal sørge for at jeg blir oppdatert med de siste, viktigste nyhetene. Jeg tenkte, litt, men bare litt - jeg er tross alt journalist - at han skulle ikke en gang få dø i fred. Så sovnet jeg, og visste at jeg ville våkne til bildekaskader i aviser og på nett, utbrett etter utbrett. De forhåndsskrevne nekrologene, de følelsesladde utbruddene i kommentarfeltene. Men jeg hadde ikke trodd det skulle komme så høyt opp i Dagsnytt.

Nå er vel snart Rune Rudberg den eneste av kjendisene som ikke har uttalt seg om popkongens død.

Jeg har registrert det, som noe som ikke berører meg. Det har aldri gjort det. Selvfølgelig har jeg fulgt tragedien som har utviklet seg rundt Michael Jackson med en viss interesse. Litt som den kikkeren vi alle har i oss, litt som den som synes synd på noen som har endt med å leve sitt dessverre miserable liv i et så nådeløst flomlys som denne stakkaren gjorde.

Så tenker jeg, at det er mange av de som har gitt oss noe stort, som har evnet å gjøre det nettopp fordi det var så mye som reiv og sleit i dem og inni dem og rundt dem. Likevel, all menneskelig lidelse blir ikke nødvendigvis stor kunst. Popmusikk har aldri grepet meg spesielt kraftig. Jeg er åpen for at det er jeg som mangler noe, og at det er et symptom på det, at jeg heller finner det mentalt nærende å dra fram gamle vinylplater med Janis Joplin, Eith Piaf, eller - aller best i et hett sommerdøgn - Cornelis Vreijsviik. Kald pils og Cornelis' klagan er uslåelig i sommernatten.

Ikke det at folk nødvendigvis må være døde for at det de har laget skal gi meg en opplevelse. Men når jeg hører Marianne Faithful synge "Sister Morphin", tenker jeg at det tilsynelatende hjelper å ha vært nokså nær.

I dag møtte jeg forresten noen som aldri hadde hørt om Uriah Heep. Jeg kjente det rystet meg mer enn popkongens død.

Igjen er jeg åpen for at det er hos meg bristen ligger.

Tretti grader tømmer hodet.

Men det gjelder sannelig ikke bare mitt.







torsdag 11. juni 2009

Ikke bare jallaer som denger unger

Når det nå ser ut til at imamen som er siktet for å ha prylt barn i moskeen i Drammen blir permittert så lenge etterforskningen mot ham pågår, tyder det på at menigheten som har ansatt mannen forstår alvoret i saken.

Da talsmenn for menigheten den dagen saken ble kjent, slo ring om sin imam og uttalte at de var sikre på at han ikke hadde slått barna, ble jeg bekymret på ungenes vegne.

Det er ikke bevist at han har brukt vold. Ved at politiet har funnet grunnlag nok til å sikte imamen, er det likevel reist alvorlig tvil om han er skikket til å virke som veileder og omsorgsperson for barn i moskeen. Det er en selvfølge at han trer til side inntil politiets etterforskere har trukket en konklusjon. Tvilen skal og må komme barna til gode.

Denne saken har vakt berettiget oppsikt. Det er godt at reaksjonen på at barn kan ha blitt utsatt for vold fra sin lærer er sterk og unison. Det skal være en helt uhørt handling å denge unger.

Når godt integrerte, ressurssterke og veltilpassede voksne norske muslimer forteller om at de ble slått da de gikk på koranskole som barn, reagerer vi. Det var sterkt å høre Abid Raja fortelle om synet han aldri glemte; imamen som løftet ei jente opp etter håret.

Det skapte et dobbelt ubehag i meg.

Vold mot barn har fått et nytt ansikt nå, både gjennom reportasjene fra det muslimske miljøet i Drammen, og gjennom bildene Rajas beretning skaper. Bilder av voldelige, svartsmuskete mørkemenn med langt skjegg og rare klær, som knapt kan gjøre seg forstått på norsk. De som preker fremmede gudsord i lukkede rom der vi ikke vanker. De som slår sine barn med kjepper og løfter dem etter håret. De der gærne jallaene.

Det er det ansiktet vold mot barn har akkurat nå. Det handler om dem, kjenner vi. Ikke om oss.

Det er et ubehagelig uriktig bilde. Det er ikke Raja eller de andre som har vitnet om volden de ble utsatt for som er skyld i det. Det var riktig og viktig å stå fram og fortelle.

Det at mange nå fristes til å tro at volden skjer hos dem, og ikke hos oss, kan forklares på flere måter. Det er uansett ikke riktig.

Noe av ubehaget jeg følte ved å høre disse beretningene, knytter seg til egen barndom. Jeg ble ikke slått. Men jeg kjente mange som ble det.

Riskvisten var en del av inventaret i de fleste såkalte møblerte hjem i 60-tallets Norge. Unger ble slått på naken rompe med bjørkeris og lærbelter. Noen foreldre nøyde seg med å slå med flathanda, men de dro til så det sved skikkelig.

En barmhjertig styrelse ga meg foreldre som var delt i synet på bjørkerisets velsignelse. Den ene var oppdratt med ris, den andre ikke. Splittelsen reddet rompa mi, selv om jeg er i stand til å erindre at det nok var et par anledninger der jeg nokså hårfint unnslapp å få en omgang.

De kunne trygt dengt meg, ingen ville fordømt dem.

Det var tidlig kveld, leksene var akkurat unnagjort, jeg hadde tatt sykkelen og dratt til en venn for å leke noen timer. Jeg rakk ikke engang fram til døra for å banke på, før det braket løs.

Gjennom den forholdsvis solide ytterdøra hørte jeg slagene fra beltet, jeg hørte de såre skrikene til min venn, og jeg hørte takten og styrken i slagene øke, alt mens den voksne ropte og skrek i raseri.

Jeg var åtte år, og kjente ikke ordet affekt. Jeg fikk bare så fryktelig vondt i magen.

Jeg var redd, og må ha forstått at den voksnes sinne var ute av kontroll. Samtidig kjentes det som jeg var et vitne til noe jeg ikke burde ha hørt. Både det andre barnets smerteskrik og den voksnes frådende raseri fremsto, når jeg nå mange år etter forsøker å sette ord på det, som noe nærmest intimt, jeg følte meg invaderende.

Jeg snudde og dro hjem.

Der fortalte jeg far om hva jeg hadde hørt. Jeg husker ikke nå hva han sa, men jeg vet at jeg ikke hadde noen forhåpning om at han skulle gjøre noe med det. Ingen blandet seg inn i sånt den gangen. Det var vanlig.

Den voksne som svingte beltet så lidenskapelig, var et aktet menneske, en samfunnsstøtte, og nyter ennå respekt blant folk som teller. Det jeg hørte, preger mitt syn på vedkommende sterkt. Jeg vil tro det også preger den som måtte ta i mot slagene, trolig mange flere ganger enn den ene hendelsen jeg overhørte.

Nå har denslags kjærlighetsløs tukt vært forbudt så lenge i Norge, at man ikke lenger risikerer sosial utstøtelse om man varsler myndighetene om at sånt foregår hos naboen.

Men det er ikke alle naboer vi kjenner like godt. For vi foretrekker jo, å holde litt avstand til dem som er litt annerledes enn oss.

Vi trenger ikke oppsøke moskeene for å finne importerte mørkemenn. De finnes i rikt monn i etnisk norske rekker. Vi ser bare ikke så mye til dem, for vi holder oss unna dem, og de holder seg unna oss.

Vi vet om dem. De lukkede menighetene. De konservative, kristne miljøene. De som lever annerledes enn oss, som tenker i andre baner og tror sterkere, som er gammeltestamentlig bokstavtro og setter unger på kjerringene sine i et sånt tempo at dyrevernet hadde reagert hvis det hadde dreid seg om ei ku.

Vi går utenom dem, vi ser dem ikke. Og vi gidder ikke bry oss med hvordan barna deres har det. Vi tenker at deres annerledeshet ikke er noe som angår oss.

Når annerledesheten omfatter såkalt oppdragervold, så er det samfunnets ansvar å ta affære - også overfor dem. Det er ingen ting som tyder på at det noen grunn til å vente med det.

Neste gang en pastor står fram og forsvarer fysisk avstraffelse av barn, venter jeg at politiet tar ut en siktelse.










onsdag 3. juni 2009

Skyldfølelse til halv pris er best når den er blå

I dag gjorde jeg litt av et varp på handlerunden. Mitt ærende gikk til kjøttdisken, jeg hadde latt meg friste av sommerkoteletter til gunstig pris. Med kokt blomkål og nypoteter ville det bli en god onsdagsmiddag på en deilig forsommerdag.

Jeg hadde jobbet tidlig morgenvakt, og hadde det lykketreff å ankomme varehuset i god tid før prisbevisste pensjonister gjorde sin entré.

Noen sjeldne røde prislapper blant kjøttvarene fanget min oppmerksomhet. Jeg gikk nærmere, og fant, til min store forundring, fire stykk surrete kalvestek til halv pris. Det er ikke hverdagskost, hverken i denne kjøttdisken, eller på mitt matbord. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg smakte det sist i min egen konfirmasjon. Og det begynner unektelig å bli en stund siden.

Nå har jeg selv nettopp hatt konfirmant. Han fikk tapas, et valg både han og gjestene satte pris på.
Antagelig er det nettopp fordi det er konfirmasjonstid, at butikken i det hele tatt nå hadde kalvestek i sortimentet. De hadde åpenbart tatt inn for mye, for årsaken til prisreduksjonen var oppgitt til å være "dårlig dato".

Det var en sannhet med modifikasjoner, for ifølge merkelappen hadde de fristende stekene fremdeles 7 - 8 dager på seg før dommedag var passert. Jeg har lært å lage mat av en kokk som har som motto at biffen er best når den er blå, så jeg nølte ikke et øyeblikk med å slå til.

Kort etter trillet jeg handlevogna mot bilen, inneholdende sommerkoteletter og fire stykk halvannen kilos kalvestek til halv pris, og allerede lekende med liflige tanker om god, gammeldags søndagsmiddag av den typen min mor og hennes samtidige hadde for vane å slå til med da jeg var barn.

Minutter senere kom meldingen på nyhetene om at 2000 Nortura-ansatte risikerer å miste jobben, fordi vårt forbruksmønster er blitt radikalt endret i årets første kvartal: Vi kjøper mindre kjøtt, og helst handler vi bare tilbudsvarer. Smekk, der fikk jeg den.

Der satt jeg da, med et baksete som bugnet av poser med billig kjøtt, sågar en delikatesse, som nå øyeblikkelig fikk dette beske anstrøket av bismak som dårlig samvittighet gir.

Jeg har selv i løpet av et passe langt arbeidsliv vært med på to konkurser, en nedleggelse og en runde med gjeldsfohandlinger. Jeg vet litt om hvordan det er å miste jobben. Disse periodene har lært meg å være bevisst på hvordan jeg bruker penger, også når ingen krise truer. Mitt forbruksmønster har ikke endret seg i første kvartal; jeg har vært litt sånn hverdagsnøysom hele tiden.

Likevel satte nyheten tankene kraftig i sving. Det er ikke mange ukene siden en kjøttskjærer fra Vestlandet havnet i medienes søkelys. Han hadde bygd seg en pen formue, var blitt det lille tettstedets mest velhavende mann i løpet av forholdsvis kort tid. Media viste oss hvem som bar omkostningene med oppkomlingens skinnende suksess. Det var underbetalte østeuropeere som svingte kjøttøksa i produksjonsanlegget der pall på pall med rimelige varer daglig ble kjørt ut for å mette prisbevisste kunder.

Jeg husker jeg tenkte mitt om fagkunnskapene til disse billig innleide gjestearbeiderne, og hva slags opplæring de kunne ha fått i å håndtere mat, og om det etter hvert ville vise seg, at vi som forbrukere til syvende og sist ville ende opp med å betale en høy pris for å handle billig. For hva skjer med kvalitetsprodusentene, hvis pris skal bety alt?

I nyhetssendingen utdypet de nå årsaken til Nortura-krisen: For å spare velger folk kjøttdeig i stedet for biff. Så nå. At folk skulle miste jobben av den grunn? Det aner meg at årsaksforholdene her kan være noe mer kompliserte, at vi vil få høre mer etter hvert, både om effekten av sammenslåingen av Gilde og Piror til Nortura, og om det dårlige ryktet Gilde dro med seg inn i alliansen.

For det var ikke akkurat noen dydig brud Prior gikk til alters med.

Folks hukommelse for skandaler er vanligvis ganske kort. Likevel, bildene av vakuumpakkete lammelår med sauelort innenfor plasten, de er det nok flere enn meg som fremdeles husker.

Det hele koker imidlertid ned til, om arbeidsplasser som baserer seg på at folk spiser kjøtt til middag hver dag, egentlig er liv laga. Jeg er ikke villig til å gå med på at det er en krise når folk må gå fra jobben fordi vi bytter ut biffen med kjøttdeig, og jeg tror heller ikke at det er dette som er grunnen til at mange Nortura-ansatte nå går en usikker fremtid i møte.

Jeg tror svaret kommer lenge før kalvesteken min er blå.















mandag 1. juni 2009

Rabarbrasommer

Det voldsomme begjæret etter kald rabarbrasuppe meldte seg, paradoksalt nok, mens jeg satt og leste restaurantspalten i Dagens Næringsliv.

Forsommervinden og jeg sloss dempet om avissidene, en tilsynelatende allerede søkklastet humle dasket fra tid til annen i tunge og truende sveip forbi i høyde med stortåa mi, og jeg undret meg litt over at den ikke viste større interesse for de ungarske syrinene. De blomstrer lys lillablått i store klaser akkurat nå, og fyller hagen med så mye og så intens duft, at jeg i grunnen ikke er i tvil om hva jeg hadde valgt, om jeg var humle.

Stortåa mi er tross alt der hele sommeren - hvis jeg har den statistiske flaksen på min side - mens de ungarske syrinene, derimot, vinker farvel om bare noen få dager. Det er vel fordi de er avleggere fra en ordentlig seniorsyrin, den store busken som fylte halve bakhagen til min tantes 1600-talls hus på Kongsberg.

Ingen har eksperimentert med dem slik at de skal bli ekstra holdbare. Når jeg i disse deilige, tidlige junidagene skjærer av kvister og fyller alle vaser jeg har med syrin, da har jeg en nesten bedøvende duft i rommene den første kvelden, den andre har de begynt å drysse, den tredje er de grønne bladene visne og slappe, og den fjerde er det bare å ta seg sammen og hive hele greia ut i komposten, hvis jeg har en god dag hvor jeg liksom er litt i det effektive ordensmenneskehjørnet, og ikke bare tungt beruset av solvarme og blomsterduft og hinsides enhver arbeidslyst, som nå.


Jeg liker matspalten i Dagens Næringsliv. Den er litt sånn eventyr for voksne, uten dermed å være kiosklitteratur. Noen ganger svinger Salt og Pepper gullkortet til de helt store høyder, og stikker innom etablissementer der treretteren koster ettusennihundreogfemti kroner, og prisen er aldri noe tema når der velges vin.

Andre ganger beretter de om hva som tilbys fra et litt mer alminnelig kjøkken, med et tilbud for oss med litt mer alminnelige lommebøker.

Uansett lar jeg meg ofte inspirere av lesningen. Det kan være en eksotisk ingrediens jeg ikke visste fantes, som jeg får lyst til å prøve, eller det kan være at de forteller om en en ny måte å bruke en helt ordinær råvare på.

Rabarbraen min er som syrinen, den kommer fra en gammel hage. Jeg fikk en rot av en venninne, som hadde gravd opp en rot i en kjøkkenhage på en gård ikke så langt herfra.

Den ville ikke vokse de første årene, og utfordret husbondens gode smak. Han liker ryddige og ordentlige hager med frodige og flotte vekster, mens jeg heller pusler litt ekstra rundt nykommere som later til å trenge en ekstra sjanse.

En dag jeg ikke var hjemme, sendte han rabarbraen i indre eksil bak en hagebod, der den ikke synes, og således ikke var noen åpenbar plett på hans ry som villahageeier med grønne fingre.

Noe skjedde. Kanskje oppfattet rabarbraen at dens skjebnetime mer eller mindre var inne, hva vet jeg. I hvert fall: Tross skrinn jord og en skyggefull hverdag inneklemt mellom hageboden, en veiskråning og diverse ugress, begynte den plutselig å gjøre seg lidenskapelig gjeldende.

Det første året på ny vokseplass bød den for første gang på struttende, saftigrødgule, syrlige stilker som, når de tas tidlig nok, er sommergodteriet jeg aldri vokser fra. En sukkerskål til å dyppe rabarabrastilkene i er alt du trenger.

Vinden leker jevnt med avissidene, og sender i varme kast syrinduft så komprimert at jeg er nær ved å bedøves.

Under solsenga ligger katten, han har søkt skygge der, etter først å ha rullet seg fra side til side og innimellom ligget rett ut med magen skamløst i været for riktig å la seg bake i sola, tilsynelatende stolt av å være tykk. Han har vært under menneskenes beskyttelse så lenge, at han ikke nøler med å blottlegge buken, trygg på at matmor vil sable ned alle fiender som måtte komme i hans vei.

Jeg på min side kunne tenke meg at han hadde jobbet litt for føden, eksempelvis med å oppføre seg litt truende mot en viss humle, som stadig vender tilbake til sin bane, ubehagelig nær mine tær. Det er naturligvis det at jeg har tatt på rød neglelakk som gjør mine undersåtter så humleinnbydende. Jeg burde selvsagt visst bedre, men er det juni, så er det juni, og jeg har ventet en hel vinter på overgangen til sommertær.

Hvis jeg ikke hadde vært så forbannet lat i dag, skulle jeg lagd rabarbrasuppe. Kald, og syrligsøt, med en dott pisket krem oppi. Bare en tanke, naturligvis, siden jeg ikke har fløte i huset. En annen gang, kanskje. Eller jeg kunne servere den brennvarm med en kule vaniljeis oppi. Med et lite dryss kanel over isen.

Eller en eplekake uten epler, men med rabarbra og kanel i stedet, servert lunken, med både krem og is.

Rabarbra har i det hele tatt en rekke anvendelsesområder. En annen junidag, for noen år siden, vi var en liten gjeng som hadde fartet på fjorden med båt, grillet, badet, solt oss og badet igjen. Da vi opprømte kom til lands, fremdeles med salt i håret, det drysset ned på solbrente skuldre etter hvert som det tørket, stablet vi alle inn i en bil og dro til en venns sommerhus et sted ved vestfoldkysten.

Et rødmalt, gammelt hus i en overgrodd hage, vinduene hadde ikke vært pusset siden hans mor døde for noen år siden. Hvitmalingen på vinduskarmene tørket og sprukket, veggene matte av elde, og i kjelleren hans morsarv; et veritabelt batteri av flasker med hjemmelaget vin. Blant annet rabarbravin.

Hans mor hadde vært velstående, og det var en rest av fordums glans tilbake. På veggene hang originaler av Munch og Astrup tett som kongebildene på en landsens utedo. Vi drakk rabarbravinen av nydelige, antikke glass, og kjente etter hvert, at det var noen prosenter siden denne vinen hadde vært vann.

Samtalen fløt som samtaler skal i sommerkvelder, og jeg minnes at vi ikke slapp opp for ord før morgenduggen samlet seg på rabarbrabladene i sommerhusets noe forsømte hage.

Mett av gode rabarbraminner konstaterer jeg at Salt og Pepper har fått den servert grillet sammen med en skive foie gras. Jeg gidder ikke å lese prisen.

Jeg har fremdeles en uanvendt rabarbra, og kjenner meg rikere enn noen sinne.








tirsdag 19. mai 2009

Hvis prioritering betyr papirduk, så vil jeg ikke

Helt fra jeg var nokså liten, fortalte min mor meg hva jeg skulle bli. Jeg skulle bli lærer. Og selv om jeg helt sikkert skulle ha mann og barn og et fint hus og gå på jobb hver dag, burde ikke det bli noe problem. For jeg kunne skaffe meg en hushjelp til å ta seg av alt hjemme.

Jeg ble ikke lærer, for det hadde jeg ikke lyst til. Mann og to barn og et nokså ålreit hus med en koselig hage skaffet jeg meg av aldeles fri vilje. En jobb jeg trives i har jeg også.

Men den tar tid, spiser av døgnet i alle ender, i en malstrøm av en turnus. Visst pokker kunne jeg trengt hushjelp. Men jeg klarer bare ikke.

Å betale andre for å ta møkka etter meg, er noe jeg rett og slett ikke har legning for, har jeg kommet fram til. Tro ikke at jeg ikke har jobba med saken. Jeg kjenner mange, i min situasjon, som er strålende fornøyd over å betale - det være seg hvitt eller svart - noen hundrelapper for å få andre til å feie over kåken. De kommer hjem til strøkent hus ved helgestart, og de synes nok jeg er litt dum.

Noen ganger, når jeg kommer hjem litt utpå kveldsslengen en fredag, søkklastet med bæreposer etter å ha handlet mat på vei hjem fra jobb, er det første jeg gjør å røske av meg brillene. Det er billig hushjelp for nærsynte folk.

Så går det sin gang, da med litt smårydding her, litt klattevasking der - og fra tid til annen litt småangst for å lukke opp døra hvis det ringer på.

Selvfølgelig hadde det hjulpet betydelig om jeg hadde lært meg å prioritere, noe enkelte medsøstre faktisk skriver bøker om.Jeg har lest nok av disse bøkene til å vite at å prioritere handler om å velge bort det jeg synes er viktig - for eksempel tidkrevende matlaging - til fordel for ferdigmat, som etter mitt syn er for nødproviant å regne.

Jeg vokste opp i et hjem der mat ble laget langsomt, med gode råvarer og mye kjærlighet. Det er en arv jeg gjerne fører videre.

Der ble også møblene jevnlig polert, vinduene regelmessig pusset, eføyen så inderlig pleiet at den vandret fra det ene rommet til det andre, tøy ble tørket på klessnor ute, slik at det duftet deilig, og sist - men ikke minst - strøket. Jeg tror sokkene våre må ha vært det eneste som ikke fikk seg en omgang med strykejernet.

Den standarden skal jeg innrømme at jeg sliter hardt med å holde.

Likevel, når det nå med stormskritt stunder mot andrefødtes konfirmasjon, kjenner jeg at det ikke lenger er mulig å fornekte arven.

Damaskdukene (ja, jeg har flere) - en av dem fra mitt barmdomshjem - vaier i skrivende stund friskt i vinden. I morgen skal den vaskes for hånd, den broderte kaffeduken som konfirmantens oldemor sirlig sydde. Jeg har kjøpt stivelse til de hvite gardinene fra Kreta - et stykke håndarbeid så glimrende utført, at det føyer seg nydelig inn blant alt det tradisjonelle på andrefødtes festdag.

Mitt eget sølvtøy ligger klart til pussing sammen med sølvet mine foreldre har samlet og arvet. Det er gjenstander der som har tilhørt mine tippoldeforeldre.

Langbordet i mørk eik må få både ringfjerner og polish. Det er et høytelsket samlingspunkt både til hverdag og fest, og kommer fra min fars barndomshjem. Han spiste sin konfirmasjonsmiddag ved det.

I dag har jeg vasket alt nipset og de to svære terrinene og alt det andre tullet som jeg elsker, og som jeg ikke hadde behøvd å bruke tid på hvis jeg bare hadde evnet å prioritere. Men det gjør jeg altså ikke, og nå står det der og skinner, noe av det på den gedigne skjenken som hører til langbordet.

Glasset i dørene på skjenken er slipt så nydelig. Nå som det er vasket, løper solstrålene som små lyn, fram og tilbake mellom glassets slepne kanter og prismelysekrona, som husbonden må skru ned hver gang den skal gjøres ren.

Furupanelveggene - av interiørarkitektene også kalt furuhelvetet - har fått sin omgang med grønnsåpevann. Da lukter de plutselig litt furu igjen. Og grønnsåpe. Deilig.

Yndlingsgartneriet er besøkt, og foreløpig bugner innkjøpet bare i pappkasser ved siden av trappa. Slyngpelargoiner, margeritter, stemor og petunia, georginer og lubelia skal pynte opp i gamle hollandske krukker foran inngangsdøra når gjestene kommer fra kirken på søndag.

I bedene slåss tulipaner og liljer om nå først fram til sollyset. Vi dyttet ned løker for en tusenlapp i fjor høst, og krysset fingrene for at naturen skulle hjelpe oss å time oppvåkningen i riktig tid til andrefødtes store dag. Nå kommer belønningen for at vi tok oss tid.

Til festbordene skal jeg lage blomseroppsatser med lavendelblå og hvite blomster, blandet med alskens grønt fra skogen. Den jobben gleder jeg meg mest til. Kanskje fordi jeg pleier å gjøre det sent på kvelden dagen før festen, når alt det andre er ferdig, når sølvet er pusset, lysene står i stakene og dukene ligger glattstrøkne på bordene.

Mens husbonden sitter og pusser på talen til konfirmanten, skal jeg sitte der med oasis, glassvaser og et par bøtter avskårne, det blir nok minst midnatt før alt er klart.

Og alt dette kan jeg få til, fordi jeg ikke har lært meg å prioritere.

Jeg har tatt ut ferie.












fredag 15. mai 2009

4 centimeter åpning

Nå, mens eggene til sukkerbrødet ligger til temperering, er det endelig tid til å dynke bunadskjorta og pusse sølvet til min 1932-modell vestfoldbunad.

Det høytelskede festplagget har ikke vært en del av min garderobe så lenge, men herrejemini, så velbrukt allerede.

Jeg har forstått at en del bunadbrukere sliter med at den krymper i skapet, og at det kan være litt av en kamp å få kledd på seg etter en lang vinter med gode måltider.

Særdeles matglad som jeg er, hadde jeg det i bakhodet da jeg for noen år siden entret Husfliden for å bestille min bunad. En utgift jeg strengt tatt ikke hadde råd til, men jeg skulle i bryllup i utlandet, og var bundet av et løfte til brudgdommen om å stille i norsk nasjonaldrakt hvis han og hans utkårede klinte til med skikkelig kirkebryllup. De er katolikker, og jeg er veldig svak for takhøyden i katedralene og alle de levende lysene. Så ble det slik, og jeg måtte også innfri.

De av mine samtidige som godtok å få bunad til konfirmasjonen skulle ha sett meg nå, tenkte jeg da jeg sto der nesten i nettoen og ble tatt mål av. De hadde vel muligens godtet seg over at jeg omsider måte krype til korset.

Da jeg ble konfirmert på søttitallet, var bunad noe av det mest ukule som tenkes kunne. Jeg er nesten sikker på at jeg hadde nektet å konfirmere meg hvis mine foreldre hadde forsøkt å tvinge på meg noe sånt.

Det var bare de flinke, snille og lydige pikene som fant seg i det. De som reperterte de voksnes snusfornuftige argumentasjon også i alle andre sammenhenger, og som aldri kostet på seg den smule løssluppenhet det ville være å tenke en eneste selvstendig tanke.

Jeg ville ikke ha et plagg som varte. Jeg så ingen fordeler med å vite hva jeg skulle ha på meg ved alle festlige anledninger tjue - tretti år fram i tid.

Mine foreldre var helt sikkert også lettet over å slippe utgiften. Jeg fikk gå til sydamen med en tegning av drømmekjolen, som hun lagde helt etter mine anvisninger. Jeg ble konfirmert i maxikjole og de høyeste platåskoene som var å oppdrive. Kjolen var dypt utringet, og jeg husker jeg følte meg fryktelig opprørsk under de misbilligende blikkene fra de tekkelige bunadpikene.

Kjolen henger fremdeles i skapet, jeg har tatt vare på den som et minne det er morsomt å dvele ved. Nyperoser på knallblå bunn, søttitallsettersittende i livet og med enorme puffermer er den ikke akkurat anvendelig lenger.

Jeg har - ved klassefester og enkelte andre anledninger - konstatert at ikke alle bunadpikene er i den situasjon at den kleskapital de fikk i konfirmasjonsgave faktisk varte så lenge som de var blitt forespeilet. De er rett og slett blitt så tjukke, at de ikke får den på seg lenger.

I og med at jeg heller ikke er noen kostforakter, ba jeg om at det ikke bare skulle legges inn rikelig med sømmemonn, men at bunaden skulle syes med såpass slækk i livet at det var plass til å nyte et Babettes gjestebud eller to.

Men det var ikke uten videre så lett, viste det seg. For det såkalte bunadpolitiet er sterkt representert hos Husfliden. Jeg fikk en lengre belæring om poenget med at bunaden skulle være figursydd og hvordan den skulle sitte, og jeg syntes jeg kjente igjen tonen fra de flinke pikene. Der jeg sto i et støvete bakrom og visste nøyaktig hvor mange tusenlapper jeg måtte ut med for denne prosessen som innebefattet å bli stukket med knappenåler i støtdemperne, kjente jeg meg sterkt og inderlig provosert over å skulle forholde meg til rigide regler som savner enhver forankring i sunn fornuft, og som kun ville begrense min livsutfoldelse.

Jeg er utstyrt med en såkalt naturlig autoritet, som underfyrt av et nokså kraftig temperament, gjør meg i stand til å være ytterst kontant når situasjonen krever det. Jeg fikk det som jeg ville.

Senere har jeg hatt mye glede av at jeg la meg i hurpefila denne formiddagen. Fremdeles er det plass i livet til både forrett, hovedrett, dessert og ekstraurunder, samt øl og dram om taffelet er av en slik art at det vanker denslags drikke.

Ellers har jeg forsøkt å rette meg etter bunadboka. Rent bortsett fra at jeg aldri bruker den latterlige lille lua som hører til, og som jeg var dum nok til å betale ett tusen seks hundre kroner for, holder jeg meg sånn noenlunde til reglementet.

Lykkeligvis er det valgfritt å bruke forkle, og strømpene som hører til, er - til alt hell - i komfortabel bomull. For det er varmt nok med alt det andre som er av ull, og som kan bringe en stakkar til kokepunktet hvis anledningen for eksempel er et sommerbryllup i 29 grader.

Det var i et slikt sommerbryllup jeg oppdaget at du kan støte på flinke piker og bunadspoliti der du minst venter det.

Vi hadde spist og drukket og danset, og svetten drev, for ikke å si sildret. Jeg kjente livet klebe seg fast til overkroppen. Skjorta var blitt fuktig, og nå kjente jeg ullen klø tvers i gjennom.

Jeg løsnet diskret på sølvsnora livet snøres med, og fikk lagt inn akkurat passe med lufting til at det var mulig å løsne skjorta fra kroppen.

Da sto hun der, en flink tilårskommen pike med selvsydd bunad og falkeblikk.

Hun bemerket først anerkjennende at jeg hadde valgt 1932-modellen, som hun sa hun likte best.

Men, sa hun - dette går ikke an - og dermed tok hun tak i sølvsnora mi og dro til: - Det skal aldri være mer enn fire centimeters åpning!

Etterpå var alt bare kjipt.














tirsdag 12. mai 2009

Hva med en krans for dem som levde videre?

Programmet for årets 17.mai-feiring er kommet. Det inneholder ingen overraskelser. Det vil vi ikke ha, heller. Er det en dag tradisjoner skal holdes ved like, så er det på nasjonaldagen.

Du tuller ikke med ting som er som de er fordi de alltid har vært sånn, og dermed skal være slik fortsatt. Basta, bom og salutt dertil.

Følgelig er det, i en passe stor kommune som Drammen, for eksempel, åtte - 8 - seremonier med bekransning over de falne under 2. verdenskrig, samt en tilsvarende seremoni ved en eidsvoldsmanns grav på Strømsø kirkegård.

Alle på et tidspunkt da ingen andre enn dem som må møte opp, har tid til å være der.

I mindre kommuner, hvor de naturlig nok holder seg med færre falne å hedre, blir det fort litt mer fart i sakene. Kommunen der jeg vokste opp, hadde i overkant av 2000 innbyggere. Det skjedde ikke mye der, så 17. mai var et kjærkomment påskudd til å komme seg ut og treffe folk. Med unntak av de som var på gamlehjemmet, møtte alle opp foran herredshuset hver 17. maimorgen på slaget 08.00.

Det var der barnetoget stilte opp. Men før toget av pyntete unger og alle lærerne deres - som den gangen ikke klaget over at de ikke fikk lønn for å gå i tog - kunne gå, la ordføreren ned kransen ved bautaen over bygdas to, eller var det muligens tre, falne.

Denne seremonien har jeg fått gnidd så ettertrykkelig inn etter ni års repetisjon, at jeg synes det blir noe fryktelig tafatt over alle disse småbekransningene.

Der vi klinte til med ordfører, hornmusikk, alle skolebarn og øvrig befolkning i transportabel stand, smører Drammen - og de aller fleste andre kommuner av denne størrelsen, med et visst antall falne og et tilpasset antall bautaer - et tilfeldig utvalg politikere tynt utover. Vi har registrert at Drammen Mannskor også tar sin del, foruten en del hornmusikanter og, selvfølgelig, medlemmene av 17. maikomiteen. Finnes det tilgjengelige speidere, blir vel de også forsøkt mobilisert.

Alle andre - muligens med unntak av de falnes etterkommere eller andre slektninger - gir fullstendig beng.

Personlig tenker jeg mer og mer på alle dem som ikke falt i krigen, men som måtte leve videre. De fleste av dem er også borte nå.

Vi har hørt om noen av dem. De kom hjem, noen av dem utmagrete rett fra konsentrasjonsleirene, og tok fatt på å bygge landet opp igjen. Eller de kom ned fra cellene på skauen. De dannet regjering. De skrev bøker. Deres navn ble risset inn i historien.

Men veldig mange av dem gikk bare videre med sine liv, uten at vi hørte så mye til dem. De ble aldri våre helter, de var bare heldige som kom fra det med livet i behold.

Så kunne de jo ikke klage heller, da, selv om det for mange av dem var krevende nok å leve et normalt familieliv og stå i en jobb. Mange av dem drømte grusomme drømmer nesten hver eneste natt hele resten av livet. En kvinne fortalte meg en gang om hvordan farens redselsskrik i drømme var noe av det hun husket best fra barmdommen. Hun sa hun likevel hadde mye å være glad for, faren hennes drakk i hvert fall ikke.

Noen gjorde det. Som den gamle kvinnen som var stamgjest på en pub i en by jeg bodde. Hun og mannen satt der hver dag. Hun med sitt sherryglass, han med sin halvliter øl. De var et merkelig par. Han dyster og taus, hun sprudlende og kontaktsøkende, stiftet stadig nye bekjentskaper. De drakk seg like snydens hver kveld. Vanligvis synes jeg gamle damer som drikker seg fulle offentlig, er rett og slett frastøtende. Ikke slik med henne. Hun gjorde meg nysgjerrig.

Ved en anledning ble vi sittende ved samme bord. Så kom jeg på at jeg jo kunne spandere et glass sherry på henne. Det var første gang jeg så henne strekke hånden ut etter noe, og da så jeg at hun holdt den så rart. Først tenkte jeg at hun vel hadde gikt, som så mange på sin alder.

Hun var årvåken, den gamle, hadde merket seg blikket mitt på hånden sin.

Da jeg satte meg ned, viste hun meg begge hendene sine, holdt dem fram under bordet, så ingen skulle legge merke til det.

Hun hadde ikke negler.

- Det skjedde under krigen. Men nå snakker vi ikke mer om det! Hun sa det nesten muntert, før hun svingte glasset til skål.

Av andre fikk jeg senere vite, at både hun og mannen hadde drevet med illegalt arbeid under krigen, hun var blitt tatt og torturert.

De som visste om det, behandlet det gamle paret med respekt. Altfor mange andre behandlet dem som det de så ut til å være, to gamle fylliker.

Er det ikke snart på tide med en krans for alle dem som levde videre?











søndag 10. mai 2009

Gravskjendernes tomme rom


I nydelige maidager som disse, er det ikke bare i hagene det pyntes opp og stelles. Også på kirkegårdene rundt om i landet legger folk ned en rørende innsats for å gjøre det fint ved minnestedet til sine kjære.

De færreste av oss trenger noen forklaring på hvorfor dette er viktig for folk. Vi respekterer andre menneskers sorg og savn, og de bånd som gjør at gravstellet er viktig for dem.

Desto mer sjokkerende blir det derfor, når vi fra tid til annen - som for ikke lenge siden i Sandefjord - blir vitner til vandalers herjing også på kirkegården.

I fjernsynsbildet snakker opprørte pårørende med tårer i øynene. De fleste av dem er sinte. Noen snakker om strenge straffer. En om at politiet aldri er der når man trenger dem. En gammel kvinne sier noe som får meg til å tenke, at hun har skjønt mye: De forstår ikke hva de gjør.

Jeg tenkte på det da jeg satt i bilen i dag, med bilen full av blomster fra yndlingsgartneriet mitt i Skoger, tette tøffe stemorsblomster som har stått ute og blitt herdet, og knallrøde pelargonier som gartneren har drevet fram med sånn fingerspitzgefühl at de blir akkurat slik som de skal være på kirkegården - lubne, lave og med blader og stilker som formelig strutter av kraft, energi og blomstringsvilje.

Det var far min, høvdingen vår, som hadde ansvaret for stellet av familens gravsteder i alle år. Nå hviler han der selv. Jeg synes det er godt å dra dit.

Helt fra jeg var liten, tok han meg med når han skulle stelle gravene. Han sa at det var litt som å gå på besøk, bare at vi måtte være helt stille, sånn at alle de andre døde, som ikke hadde besøk akkurat da, fikk hvile i fred.

Senere, da jeg var kommet i ungdomsåra, snakket han mye om hvordan det hadde vært å miste faren sin, og at han fremdeles syntes han trengte ham.

Far fortalte, at han ofte besøkte farfars grav hvis det var noe han hadde problemer med. Det var ikke sånn at det kom noe svar opp fra graven som fra en eller annen slags mystisk flaskeånd. Det var bare helt enkelt slik, at når han sto der, så ble minnet om farfar så levende.

Og da kunne han plutselig huske noe farfar hadde lært ham eller sagt, som han hadde glemt. Eller han kunne brått få helt klart for seg hva faren hans hans ville sagt eller ment om det eller det.

Jeg kjenner meg igjen i dette nå, og jeg er så glad han lærte meg det, at kirkegården ikke først og fremst er et sted for sorgen, men for de gode minnene.

Jeg er usikker på hvordan jeg hadde reagert, hvis vandaler hadde hjemsøkt hans gravsted. Veltet steinen, som andrefødte og jeg hentet i skogen sammen. Den som vi fant et steinkast unna brønnen han gravde da jeg var liten. Jeg var med ham hver dag, også da han gravde grøfta. Jeg ble stukket av jordveps, og han trøstet og smurte olje fra pipa si på.

En flott stein var det vi fant. Stilt på høykant ser den ut som en bauta. Den var tung å få ut av skogen. Husbonden var skeptisk til om vi ville klare det. Da hjalp det å tenke på han vi skulle reise den til minne om. Han ga aldri opp noe, fant alltid en løsning.

Like ved der steinen lå, gikk skogsbilveien der han i yngre dager kjørte lass på lass med tømmer ut med hest. Opp der rygga vi firehjulstrekkeren. Og da min andrefødte, tilsynelatende ennå en spjæling, tok tak sammen med husbonden, så jeg for første gang mannfolket våkne i guttungen. Også husbonden fikk et forundret uttrykk i ansiktet idet det gikk opp for ham hvilken kraft det var blitt i guttekroppen.

Han var så stolt da steinhuggeren hadde gjort sin del av jobben, og han kunne besøke morfars grav og se steinen stå der, kneisende mot himmelen blant rekker av slanke furulegger. For ham var det en bekreftelse av de sterke båndene til bestefaren, og jeg så det gjorde ham godt.

Førstefødte var med og bar sin bestefar til graven. Snaut fylt 16 år, med svart frakk, dress og hansker, bar han kista sammen med sine onkler, sin far og sin eldre fetter. Jeg har aldri sett ham så rett i ryggen som da. Preget av sorg og alvor, men stolt. Han fikk lov til å ta ansvar.

Jeg luker ut gamle høstplanter, roter opp i jorda, fjerner ugress som har begynt å spire. Tar blomstene ut av pottene og legger dem først litt sånn, så litt slik. Til sist finner jeg den spesielle harmonien mellom dem som jeg er ute etter, den som ikke kan forklares eller planlegges, men som jeg kjenner når jeg ser den. Jeg river røttene litt fra hverandre, bryter sirkelen plastpottene har tvunget dem inn i, setter plantene ned i gode, dype hull, og klapper jorda godt til rundt dem, før jeg heller på generøst med vann.

Så står jeg der og ser på det ferdige arbeidet. Den lave kveldssolen får furustammene til å kaste lange skygger som løper side om side med steinens skygge.

Når jeg lukker øynene halvt kan jeg se at steinen minner om fars silhuett, slik jeg husker den fra når han og hesten dukket opp i skogkanten etter en lang dags arbeid. Jeg kunne stå ute og vente på ham lenge, og ble varslet av larmen fra tømmerslepet lenge før jeg så dem.

Det kneisende hodet på hesten først, deretter faren min sittende skrevs over det mektige tømmerlasset, svær og sterk, og med en kontroll over hesten som om de to var ett.

Han så meg alltid på lang avstand, visste at jeg sto der. Noen ganger sang han, fordi han visste jeg syntes det var så fint.

Livet har lært meg, at ikke alle er vokst opp med en far som synger og ler og klemmer. En far som ikke slår eller gjør andre grusomme ting er ingen selvfølge.

Og jeg tenker, der jeg står med mine gode minner, hvilken tomhet de må føle, de som ikke har opplevd at det er godhet som blir borte når noen dør. At for mange er dødsfallet en slutt på mangeårig pine, at det kan være en lettelse når en tyrann legges under seks fot jord.

Kanskje kan det forstås slik, dette raseriet som gravskjenderne vender mot noe av det som betyr mest for andre. At selv dette skal de måtte stå utenfor, det å kunne minnes noen som gjorde dem godt.

Jeg forstår plutselig, at det er et privilegium å stå der og føle det jeg føler.

Hos noen er dette rommet i hjertet bare - tomt.












lørdag 9. mai 2009

Flatt jern med skaphenger

Alle som har handlet på Ikea vet at det er et helvete. Det er slett ikke alltid det er Ikeas skyld, har jeg kommet fram til. Derfor ble ingenting overlatt til tilfeldighetene da husbonden og jeg i ettermiddag rykket ut for å kjøpe nye møbler til stua.

Nøkkelen til suksess lå, var vi enige om, i forberedelser, forberedelser forberedelser.

Følgelig hadde vi denne gangen - klok av tidligere skade, selvfølgelig - ikke bare forsikret oss om at tilhengeren vi leide faktisk var stor nok til å romme alt som sto på handlelista. Vi hadde også sjekket handlelista opp mot websida til varehuset, for å se om det vi hadde tenkt å kjøpe fantes på lager.

Optimismen rådet da vi i nydelig ettermiddagssol takset ut fra Statoil på Konnerud med den største skaphengeren som var å oppdrive. Husbonden livnærte seg en gang av å kjøre vogntog med blomster mellom Amsterdam og Köln, og rygger ikke tilbake for å ha et monster på slep selv på smekkfulle parkeringsplasser midt i lørdagshandelen.

Verre er det når han kommer inn butikkdøra. Da viser han, som mannfolk flest, alle symptomer på panikk.

Derfor hadde jeg lagt opp ei nøye definert rute som vi sammen gikk i gjennom på hjemmebane før takeoff. Først til annen etasje for å få utleveringsskjema på den svarte skinnsofaen han hadde ønsket seg lenge, deretter ned i første for å plukke småvarer, så videre til selvbetjeningsavdelingen for flate pakker, så betale, og deretter en rask tur til fjernlageret for å hente drømmesofaen hans, som han hadde sett seg ut så tidlig som ved forrige besøk.

Så ble det jaggu full punktering i første sving.

Det er lenge siden vi kjøpte sofa på Ikea sist. Den gangen var det bare å hente den på lageret og kjøre hjem. At denne sofaen sto oppført som "bestillingsvare", hadde jeg i min naivitet trodd betydde at man måtte melde seg hos betjeningen for å få en utleveringsseddel som kunne byttes mot sofa på varehusets fjernlager. Den gang ei. Her var det blitt forandringer siden sist.

Nå betyr "bestillingsvare" at den må bestilles til varehuset - ventetid tre uker. Tre uker!!

Husbonden toget rett ut av varehuset, særdeles gram i hu. Drømmen om å slange seg i en dyp og deilig hjørnesofa foran TV-en hele fotballsesongen i gjennom var plutselig langt fra realiserbar. Jeg småsprang etter mens jeg tastet vilt på mobilen. I ei annen fil kvernet hjernen på all fleipingen i vennekretsen om at en time sammen på Ikea kunne være en torpedo under selv de sterkeste parforhold.

1881 leverte telefonnummeret til Bohus på Rud raskt og effektivt, om de tilfeldigvis hadde en svart hjørne skinnsofa som vi kunne få med i dag? Nei, dessverre. Neivel, om herren vennligst kunne sjekke om tilsvarende sittemøbel var å oppdrive hos Bohus i Drammen? Venting. Tasting. "Joda, men de stenger klokken 17.00". Klokken var 15.34. Jeg tok en avgjørelse på hælen: "Sett mitt navn på den, si at jeg kommer".

Borte ved bilen sto husbonden og dampet iltert på en sigarett og så olmt på alt og alle som beveget seg innenfor skuddhold.

Jeg forkynte at vi hadde en sofa som ventet på oss i Drammen, og at her var det bare å se lyst på livet. Men - innvendte han - det er jo ikke noe Ikea i Drammen? Sofa er sofa, sa jeg, vi må være i Ingeniør Rybergs gate før klokken 17.00!

Jeg hadde ikke en gang sett sofaen, men navnet bohusmannen nevnte lød kjent. Jeg hadde pløyd i gjennom en del nettsider da vi begynte å planlegge fornyelsen, og hadde en idé om at den kunne passere.

Så putret vi atter i retning elvebyen, fremdeles med tom tilhenger. Alt var såre vel, helt til mobilen min ringte på E18. Det var Bohus i Drammen, som bare kunne beklage at deres mann på Rud hadde opplyst gal stengetid, de lukket dørene klokken 16.00. Om vi rakk fram? Jeg tenkte meg om litt, men ikke så lenge at jeg kom på bedre tanker. Ja!

Og så, til husbonden: Flatt jern, de stenger om et kvarter!

Vi har lagt bak oss noen sånne spurter før, for å rekke ferger og denslags, men aldri før med en svær tilhenger bak. Han ga jernet, og jeg sendte i mitt still sinn varme takksigelser til høyere makter for at jeg hadde endt opp med en tidligere yrkessjåfør istedet for ei forsiktig pingle med pianofingre og hang til elbil. Jeg mener, it takes all sorts to make a world, men alt til sitt bruk, for å si det sånn.

Klokka 15.53 svingte vi inn foran møbelsjappa på Åssiden, og jeg tok trappa opp til annen etasje i fem sprang, nokså korte bein til tross. "Det er jeg som skal ha den sofaen!"

Derfra og ut var alt en velsignelse. Sofaen var mye finere enn den vi hadde sett oss ut på Ikea, og - under over alle vidunder av underbare lykketreff - 7.000 kroner billigere!

Da porten på varelageret tordnet ned klokka 16.00, satte vi låsen på skaphengeren og pustet lettet ut. Husbonden var atskillig mildere stemt nå, og jeg tok sats: "Vi mangler fremdeles salongbord, teppe, lamper, duftlys og kurvstol, jeg har dessuten 7.000 kroner mer enn beregnet, og Ikea stenger ikke før klokken 21.00..?

Vi har opplevd mye sammen, gubben og jeg. Men aldri før har vi vært to ganger på Ikea på en dag, og ovenikjøpet gått smørblide ut derfra.

Nå skrur han som besatt, og jeg håper humøret holder ut kvelden.








fredag 8. mai 2009

Arbeiderpartiet stengte barn ute fra fest

Nå når det stunder mot valg, er det mye politikkprat hjemme. Til min store glede, deltar også førstefødte og andrefødte mer og mer.

Den kortsiktige gevinsten av dette er naturligvis den at det ikke lenger så lett blir ramaskrik fra den oppvoksende slekt om jeg insisterer på å se nyheter eller et debattprogram akkurat når de gjerne vil se en eller annen actionserie som, vektet mot en god debatt, interesserer meg midt i ryggen.

Førstefødte går på videregående, og har vært heldig med sine lærere. De har tent hans samfunnsengasjement. Av en eller annen grunn er interessen for utenrikspolitikk størst. Kanskje er det fordi det er der konfliktene er tydeligst?

I hvert fall har han gitt nokså klart uttrykk for, at han synes det er vanskelig å skjønne hvem som står for hva i norsk politikk. - De sier jo det samme alle sammen, mener han.

Jeg var også tidlig politisk interessert. Faktisk ble jeg hivd på gangen på grunn av det allerede i 6. klasse. En velmenende lærer som ville bringe inn nye elementer i undervisningen, skulle forsøke å engasjere elevene til debatt i en skoletime. Tema var EEC, og der kjente jeg meg på hjemmebane. For dette ble diskutert både hjemme og på fjernsyn, og jeg hadde med interesse observert, at den som kapret ordet og beholdt det lenge, om nødvendig med alle midler og med stadig økende stemmevolum, fikk sagt mest.

Det endte med at jeg ble kastet ut av klasserommet for at de andre skulle slippe til. Og jeg som hadde følt meg så flink!

Tilbake til nåtida og den norske politikken.

Førstefødte sier at han er glad for at han ikke er gammel nok til å stemme til høsten, for da hadde han ikke visst hva han skulle velge. Det kjenner jeg meg igjen i.

Jeg kunne bedt ham om å lese partiprogrammene, og så vært ferdig med det.
I stedet fortalte jeg om læreren jeg hadde på videregående, som helt overrumplende kunne spørre en tilfeldig valgt elev, gjerne midt i en time: "Nå, unge mann, hvor mange aviser har du lest siden i forgårs?".

Han sa det slik: I læreboka står det hvordan samfunnet skal styres. I avisene kan dere lese hvordan det virkelig blir styrt. Jeg lærte mye av den mannen, ikke bare å lese aviser, men også å se etter hva politikerne faktisk gjør, i stedet for å navigere etter hva de sier de skal gjøre.

Naturligvis er det, for folk som ikke ferdes nær maktens korridorer, vanskelig å ettergå folkets kårne i det daglige, i hvert fall når det gjelder våre folkevalgte på Stortinget. Den jobben må vi kunne forlange at media gjør, ikke bare like før valget, men hele tida.

Nærmere hjemmet blir sikten bedre. I kommunen der vi bor, kan vi lettere følge med på hva politikerne gjør, ja vi kan til og med slumpe til å treffe dem på butikken og slå av en prat.

Førstefødte og andrefødte er stolte drammensere. De er kry av byen de er vokst opp i, som en gang - for kort tid siden, faktisk - var best kjent som Harry-byen. Det har vært en rivende utvikling, og det mest synlige har skjedd under borgerlig styring.

Men var det ikke sånn at mye av grunnlaget for den utviklingen vi ser i dag ble lagt da en folkevalgt fra Arbeiderpartiet bar ordførerkjedet?

Og den nye levekårsundersøkelsen viser, at det i Drammen finnes en bakgård.

Sola skinner ikke på alle her heller, og Arbeiderpartiet har med jevne mellomrom klort giltteret av de borgerliges glansbilde og kritisert dem for ikke å gjøre nok for byens fattige.

Det er opposisjonens privilegium og simple plikt å dra det sittende styret hardt og regelmessig i ørene. Men ville vi hatt færre fattige om de hadde hatt mer å si? Det vet vi ikke, sier jeg til min førstefødte.

Han synes det er vanskelig å finne ut hvem som er flinkest. Så sier jeg, at det tar tid å finne ut, men det er viktig at de er til å stole på, og at de ikke glemmer hvem som har valgt dem. For eksempel, sier jeg, så skal du, hvis du har gitt din stemme til en politiker, føle deg trygg på at du skal kunne ta kontakt med denne politikeren hvis det er noe som er viktig for deg. Du har nemlig valgt vedkommende til å representere deg.

Det er det ikke mange som gjør. Og det er kanskje grunner til det. Folk flest er ikke av den oppfatning at politikere i formannskap og bystyre er noen man bare ringer til, liksom.

Forleden snakket jeg med en kar, oppegående og ressurssterk fyr med både god utdannelse og ansvarsfull jobb. Han var overlykkelig fordi han hadde klart å få til en avtale med en sentral Høyre-politiker i byen, som ville låne øre til mannens fortvilelse i forbindelse med en sak der han og flere andre aktører følte seg fullstendig overkjørt av en saksbehandler i kommunen.

Han hadde fått i stand avtalen med politikertoppen via en bekjent som var medlem i partiet, fortalte han. Nå gledet mannen seg til det avtalte møtet. Etter langvarig og tidkrevende steinhøgging håpet han nå å møte litt mer forståelse.

Mitt kjennskap til denne politikeren gjør at jeg vet at mannen ikke hadde behøvd å gå via bekjente for å få til en prat om denne affæren han hadde slitt sånn med.

Det hadde holdt å ta en telefon selv. For dette er en politiker som tar sin rolle som ombudsmann på alvor, og som dessuten tar konsekvensen av at han, som representant for det styrende flertall, faktisk er den stedige byråkratens arbeidsgiver. Jeg har tillit til politikere som, uansett parti, er villig til å løfte blikket fra dokumentbunken og ta seg tid til å møte dem som må leve med konsekvensene av deres avgjørelser, og som ikke overlater mesteparten av jobben til administrasjonen de er satt til å styre.

Jeg tror også, at mannen som endelig opplevde å bli hørt, kan komme til å velge akkurat dette partiet når dagen kommer for at han skal gå til valgurnen, uansett hva utfallet blir av saken han strir med.

Ganske annerledes stiller det seg med et annet tilfelle jeg har kjennskap til, der en familie i dyp fortvilelse for noen år siden henvendte seg direkte til en kommunes fremste folkevalgte i en sak som berørte et barn. Alle brev til denne politikeren ble besvart av rådmannen, en henvendelse om å få til et personlig møte med politikeren ble ignorert.

En brev til en statsråd i den da sittende regjering ble redningen for denne familien. Han grep resolutt inn, og tok nødvendige grep for å hjelpe barnet og familien. Da de senere sendte ham en stor blomsterbukett som takk for hjelpen, kvitterte han med et svarbrev der det sto at han gjorde det han var valgt til å gjøre.

Hvem av disse to politikerne fortjener en stemme? Jeg er ikke i tvil. En fokevalgt som lukker døra for henvendelser som denne, kan ikke betros ansvaret det er å styre.

Sett i ettertid, var avvisningen jeg selv en gang ble utsatt for, mer egnet til å le av. Men det var nok til at min far utbrøt at han aldri mer i sitt liv skulle stemme på Arbeiderpartiet.

Det skjedde på forsamlingslokalet Varden på Eidsfoss. Der skulle det være stor juletrefest for barn, og alle i klassen min skulle dit, også jeg. Jeg var vel en åtte - ni år, og gledet meg voldsomt til gang rundt juletreet og det obligatoriske møtet med nissen med godteposene. Det var ei opprømt jente med sløyfe i håret, foldeskjørt og pensko i pose som ble kjørt til festen av sitt faderlige opphav.

Utenfor Varden så jeg baklysene på bilen til faren min forsvinne hjemover i vinterkvelden. Selv sluttet jeg meg til køen av småfrysende barn som sto i kø på trappa for å komme inn i det vedfyrte forsamlingslokalet.

Da jeg omsider kom fram til døra, sluknet forventningens lys brått og brutalt. For der sto det et voksent kvinnemenneske og passet på hvem som skulle slippe inn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var velkommen. "For mora di er ikke medlem av kvinnegruppa!" sa damen. Det var bare Arbeiderpartiets barn som fikk slippe inn i varmen denne kalde januarkvelden.

Det var kaldt å gå fem kilometer alene hjem langs en uopplyst riksvei.