Lei av plastpisspreikpresset

I dag, nok en gang, skulle jeg bli rammet av denne ekle følelsen jeg kjente for første gang på videregående, da det ble pinlig taust rundt meg da jeg tilkjennega at jeg likte Geir Børresens smurfesanger.

Senere skulle dette ekle dukke opp blant annet en gang da hanskerommet i bilen spratt opp, og det falt ut en CD med DDE - ved beina til en passasjer med svært sofistikert musikksmak. Han var tydelig rystet, og jeg kjente den samme irriterende trangen til å forsvare meg da, som jeg gjorde den gangen med smurfene, og som jeg har gjort mange ganger senere, når jeg gjør noe som bryter med den gode smak, eller som ikke er helt politisk korrekt.

Gjennom årene har jeg riktignok vært på mange rølpete nachspiel der både DDE og Smokie har bragt stemningen i taket, til og med i ganske eleverte kretser. Personlig foretrekker jeg Slade ved slike anledninger, men dem er det nesten ingen nachspielverter som kan by på lenger - og forresten var det heller ikke det dette skulle handle om. Egentlig.

Egentlig er det den nye plastinnsamlingsordningen i Drammen jeg er forbannet på.

Lenge har vi - husbonden, vår førstefødte, vår andrefødte og jeg - følt oss flinke og vel miljøtilpasset etter årelang kommunal dressur. Vi har ikke bare sortert vårt avfall i tre dunker; papir, organisk avfall og papir. Vi har også regelmessig samlet glass og flasker i en pose, renvaskete blikkbokser i en annen og like renvasket plastemballasje (renvasket fordi alt som kan stinke stinker så fort muligheten byr seg) i en tredje, for deretter å befrakte det til nærmeste returpunkt.

Vi har dessuten lojalt fortsatt å skylle og brette og stappe melkekartonger, selv etter at Hurum Papir ble lagt ned, og kartongkubbene våre måtte fraktes med dieseldrevne vogntog til utlandet.

Vi har riktignok tenkt noen ganger, at å vaske og skylle alt dette vel forbruker nokså mye energi, det går jo ikke an å få ut gørra av makrellbokser med bare kaldt vann, for eksempel. Så har vi tenkt, at det er en kjettersk tanke, for de som har tredd dette ned over hoder som allerede er hardt belastet med det lønnsarbeid som blant annet er en tvingende nødvendighet for å evne å betale renovasjonsavgiften, de har vel regna på det.

Så vi gjorde det som skulle til, selv om det etter hvert er blitt nokså trangt i kjøkkenbenken til et husbankhus som ikke ble tegnet i en tid da det var vanlig å inkorporere private deponier.

Som sagt, vi følte oss flinke, i hvert fall de gangene vi ikke tenkte på hvor mye CO2 vår relativt solide familiebil slapp ut etter å ha blitt kaldstarta for å kjøres til returpunktet en lørdag morgen fordi vi heller ikke den uka hadde rukket å ta fredagsrengjøring på fredag. Det er forresten ikke alltid vi rekker det lørdag heller - jeg mener, når vi ikke rekker det på fredag - men ikke si det til noen.

Det skal imidlertid innrømmes, at det har vært riktig deilig å skeie ut ordentlig innimellom. Den ubetalelige følelsen av å være ordentlig rampete. Tenk, kaste en uvasket makrellboks - også rett i restavfallsposen, da dere!

Denne uken nådde vi et metningspunkt. Vi har til nå, lojalt fulgt den nye ordningen med plastretur, som innebærer at all plastemballasje heretter skal samles i en svær søppelsekk, for så å settes ut sammen med papirbeholderen, og hentes av en av renovasjonsselskapets biler.

Fulgt lojalt er kanskje å ta noe hardt i, siden ordningen er så ny at første henting ennå ikke er gjort, men vi har i hvertfall vært flinke og lydige en og en halv uke.

I dag sto jeg altså der, med en isboks, nyvasket og fin, og tenkte, at det er ikke veldig lekkert med en svær søppelsekk full av dritt i en krok på kjøkkenet. Så følte jeg et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke likte dette som skal være så viktig for oss alle.

Det var da jeg begynte å tenke på den garasjen jeg kunne bygd for det jeg har betalt i renovasjonsavgift siden jeg flyttet til denne kommunen, og i den garasjen kunne det vært et eget lite søppelrom, og mens jeg tenkte dette, økte trykket og temperaturen kraftig, og jeg stappet og stappet for å få den isboksen ned i sekken som det siste bidraget før jeg begynte å fylle en ny.

Da revnet hele dævelskapen.

Mitt yoghurtbeger er fullt.