lørdag 21. desember 2013

Snart jul i Barneskolandet

Det er snart jul i Barneskolandet. 



Bakom grinda inni skogen og på begge sider av de to elvene ligger det. Det lille landet der det legges appelsinskall på svartovnen når det nærmer seg jul.

Appelsinene, fem i tallet, bragt i hus i en brun papirpose av en far som hadde hatt ærend i den ene av byene som ligger på begge sider av den svære elva,  der de store båtene la til kai. Båter med bananer. Og appelsiner.

Vi skjærer ut en liten firkant av skallet, brødrene mine og jeg, og dytter tre sukkerbiter ned i hølet. Vi suger frukten tom for saft gjennom sukkerbitene, før vi deler appelsinene med kniv og spiser det søte kjøttet.

En grønn Taunus forbinder husene og folkene i det rare landet som er litt her og litt der. Når det snør mye, spenner faren vår hesten foran treplogen han har laga sjøl. Mor og vi tre ungene må stå oppå plogen for at den skal bli tung nok. Så blir det vei.

Den fører til mormor som bor i et tømmerhus ved berget der de henta ut sølvet og til farmor som alltid har varm ertesuppe med timian i en kjele på ovnen. Og så fører den selvfølgelig til byen der appelsinbåtene legger til. Der er det en nisse som står og nikker til oss i et vindu når det ikke er lenge igjen til jul.

Det er svarte og hvite firkanter i gulvet i butikken med nissen. Det er fullt av dammer fra snøen alle menneskene har dratt med seg inn fra julegatene. Vi er små, og står tett sammen i trengselen av fremmede, brødrene mine passer på meg og pengene vi har fått til å kjøpe julepresanger for. 

De voksne lar oss gå alene i byen, enda vi er små. Det er fordi vi har en far som kan plystre høyere enn alle andre. Han stiller seg midt på torget og putter to fingre i munnen og fløyter så han høres over halve byen. Da løper vi i samlet tropp i retning lyden.

Det er lenge å vente til jul. Først skal det vaskes. Innervinduer og yttervinduer, tak, vegger og gulv. I vinduskarmene står blomstene på rekke og rad. Begoniene har knopper som smeller når jeg trykker på dem. Jeg får ikke lov, men gjør det når ingen ser. Og de dør ikke.

På kjøkkenet er det en magasinovn og en svær vedovn. Strømmen går ofte i ukene før jul, når alle mødrene baker på en gang. Når moren vår henter den aller største hollandske krukka opp fra kjelleren, vet vi at vi må bære ved. Tidligere på året er krukka brukt til ølbrygging. Nå skal vi ha smultringer i den.

Mens faren vår står i skjulet og høgger ved, stabler vi for hverandre. Med den ene handa holder vi en vedpinne rett opp, som støtte for vedkubbene vi legger lag på lag oppover armen. Så balanserer vi på rekke og rad langs den glatte stien mellom skjulet og huset. Det er vanskelig, fordi vi må spurte det siste stykket inn mot trammen. Vi har respekt for takraset som kan komme der, og er på vakt mot det hele vinteren. Jeg er alltid redd for at takraset skal ta katta mi. Far sier at katter klarer seg alltids. En gang så jeg det. Først kom det en rar lyd, som om hele huset stønna.  I det bittelille øyeblikket mellom stønnet og bulderet da snømassene kom, så jeg kattespranget mot tryggheten lenger ut på tunet. Far hadde rett.

Det er varmt på kjøkkenet når smultgryta er klar. Jeg får ikke lov til å nærme meg ovnen, for varm smult kan være farlig. Men jeg får lov til å stikke ut smultringene når mor har kjevla ut deigen. Jeg bruker et kjøkkenglass. Midten stikker jeg ut med en brennevinskork, den samme hvert år, som mor har liggende i skuffen med kjøkkenting.

Deigen fra midten knar jeg sammen til en klump, så mor kan kjevle den på nytt. Når lyset går, for det gjør det hver gang, fristes jeg ikke til å spise av deigen før mor klarer å få tent stearinlyset. Jeg har gjort det før, og den smaker ikke noe godt. Dessuten vanker det en belønning når stekingen er ferdig.

De aller siste bitene fra midten stekes i smulten, og så får vi smake. Det er aldri mange, noen ganger  bare en til hver. For mor sier det er viktig å skille mellom helg og hverdag.

Da blir helga så mye finere. Og det gjør den.