Ungdommene skjønner hva det er som lukter vondt

Når Unge Høyre i Buskerud nå går ut og erklærer at de vil boikotte skolevalgdebatter der Vigrid deltar, kan jeg forstå dem. Det gjør mange skoleungdommer også. Jeg vet at det allerede lenge har vært et samtaleemne blant elever i de videregående skolene i Buskerud, og at det er mange av dem som deler Unge Høyres syn.

Noen av disse unge menneskene er jeg så heldig å kjenne. Unge, men kloke og reflekterte individer, som allerede har tatt flere viktige valg i livet. Ikke minst har de fleste av dem et mål med det å ta en utdannelse, læring som hele tida fyller dem med ny kunnskap som nettopp skal gjøre dem i stand til å mene selv og å velge deretter. De vet allerede hvor heldige de er som får vokse opp i et demokratisk land, hvor retten til å mene og velge skiller oss fra andre mindre siviliserte samfunn.

Skal så vi andre som har levd en stund lenger plutselig slå til lyd for at vi nå må stenge Vigrid ute fra skolene fordi vi ikke liker dem? Skal det være lov å lukke døra for noen bare fordi vi synes de lukter vondt? Fordi det de mener er så veldig feil, sett med våre kloke øyne?

På slutten av 80-tallet kom jeg over en tilsvarende gruppering som virket i mørket. De kalte seg Boot Boys, og hadde en kultur og et sett meninger som har mye til felles med det vi forbinder rmed Vigrid. Virksomheten til Boot Boys ble administrert fra en postboks på Steinberg i Buskerud.

Blant annet takket være en velvillig postsjef som lånte meg en postboks, fikk jeg under aliaset Børge Bjorland tilsendt en del av den informasjonen som ble medlemmene til del. Jeg jobbet i en redaksjon som lot meg få tid til å grave i og rundt miljøet, og gradvis ble Boot Boys løftet fram i lyset.

I tillegg til enkelte tidligere straffedømte, besto grupperingen av en gjeng litt latterlige, snauklipte volds- og krigsromantikere med hang til Hitler, et varmt hjerte for lettfattelige tegneserievarianter av norrøn mytologi, og et skremmende, kollektivt hat rettet mot alle som ikke var hvite, blonde, og aller helst norske.

Så lenge de virket som et hemmelig og lukket brorskap, kunne de virke tiltrekkende på unge mennesker som ikke ble godtatt i andre miljøer, og som ikke hadde den ballasten en god utdannelse gir. I Boot Boys ble de godtatt, og kunne definere et mål og noen meninger i et fellesskap. De ble med i en kamp, fikk velge side. Sto sammen med noen andre, mot noe. De fikk en identitet. Trodde de. Så lenge alt skjedde i ly av mørket, kunne ingen fortelle dem at de ble lurt og utnyttet.

Vigrid har også holdt seg med hemmelighetskremmeri og innvielsesseremonier, alt dandert i ei salig røre av jødehat, heil Hitler, gamle guder, rasisme og fremmedfrykt. Bildene de har lagt ut på nettsiden sin, av seremonier der unge mennesker formelt tas opp i miljøet, har fått meg til å tenke mange ganger, at dette må være farlig forlokkende for unge som står utenfor, som ikke føler de blir godtatt noen andre steder, som kanskje hverken har en jobb eller en skoleplass.

Nå stiller Vigrid heldigvis liste ved valget. De skal være med på debattene i de videregående skolene, og må vise fram seg sjøl og fortelle hva de står for.

Politikerne i de andre partiene er godt skodd til å møte Vigrid med seriøs argumentasjon, og har faktisk et ansvar for å bidra til å belyse Vigrids standpunkter.

Du stenger ikke døra når det trengs å lufte ut.

Ungdommene i de videregående skolene trenger ikke å skjermes for Vigrid. De er i stand til å finne ut hva det er som lukter vondt i et rom.