4 centimeter åpning

Nå, mens eggene til sukkerbrødet ligger til temperering, er det endelig tid til å dynke bunadskjorta og pusse sølvet til min 1932-modell vestfoldbunad.

Det høytelskede festplagget har ikke vært en del av min garderobe så lenge, men herrejemini, så velbrukt allerede.

Jeg har forstått at en del bunadbrukere sliter med at den krymper i skapet, og at det kan være litt av en kamp å få kledd på seg etter en lang vinter med gode måltider.

Særdeles matglad som jeg er, hadde jeg det i bakhodet da jeg for noen år siden entret Husfliden for å bestille min bunad. En utgift jeg strengt tatt ikke hadde råd til, men jeg skulle i bryllup i utlandet, og var bundet av et løfte til brudgdommen om å stille i norsk nasjonaldrakt hvis han og hans utkårede klinte til med skikkelig kirkebryllup. De er katolikker, og jeg er veldig svak for takhøyden i katedralene og alle de levende lysene. Så ble det slik, og jeg måtte også innfri.

De av mine samtidige som godtok å få bunad til konfirmasjonen skulle ha sett meg nå, tenkte jeg da jeg sto der nesten i nettoen og ble tatt mål av. De hadde vel muligens godtet seg over at jeg omsider måte krype til korset.

Da jeg ble konfirmert på søttitallet, var bunad noe av det mest ukule som tenkes kunne. Jeg er nesten sikker på at jeg hadde nektet å konfirmere meg hvis mine foreldre hadde forsøkt å tvinge på meg noe sånt.

Det var bare de flinke, snille og lydige pikene som fant seg i det. De som reperterte de voksnes snusfornuftige argumentasjon også i alle andre sammenhenger, og som aldri kostet på seg den smule løssluppenhet det ville være å tenke en eneste selvstendig tanke.

Jeg ville ikke ha et plagg som varte. Jeg så ingen fordeler med å vite hva jeg skulle ha på meg ved alle festlige anledninger tjue - tretti år fram i tid.

Mine foreldre var helt sikkert også lettet over å slippe utgiften. Jeg fikk gå til sydamen med en tegning av drømmekjolen, som hun lagde helt etter mine anvisninger. Jeg ble konfirmert i maxikjole og de høyeste platåskoene som var å oppdrive. Kjolen var dypt utringet, og jeg husker jeg følte meg fryktelig opprørsk under de misbilligende blikkene fra de tekkelige bunadpikene.

Kjolen henger fremdeles i skapet, jeg har tatt vare på den som et minne det er morsomt å dvele ved. Nyperoser på knallblå bunn, søttitallsettersittende i livet og med enorme puffermer er den ikke akkurat anvendelig lenger.

Jeg har - ved klassefester og enkelte andre anledninger - konstatert at ikke alle bunadpikene er i den situasjon at den kleskapital de fikk i konfirmasjonsgave faktisk varte så lenge som de var blitt forespeilet. De er rett og slett blitt så tjukke, at de ikke får den på seg lenger.

I og med at jeg heller ikke er noen kostforakter, ba jeg om at det ikke bare skulle legges inn rikelig med sømmemonn, men at bunaden skulle syes med såpass slækk i livet at det var plass til å nyte et Babettes gjestebud eller to.

Men det var ikke uten videre så lett, viste det seg. For det såkalte bunadpolitiet er sterkt representert hos Husfliden. Jeg fikk en lengre belæring om poenget med at bunaden skulle være figursydd og hvordan den skulle sitte, og jeg syntes jeg kjente igjen tonen fra de flinke pikene. Der jeg sto i et støvete bakrom og visste nøyaktig hvor mange tusenlapper jeg måtte ut med for denne prosessen som innebefattet å bli stukket med knappenåler i støtdemperne, kjente jeg meg sterkt og inderlig provosert over å skulle forholde meg til rigide regler som savner enhver forankring i sunn fornuft, og som kun ville begrense min livsutfoldelse.

Jeg er utstyrt med en såkalt naturlig autoritet, som underfyrt av et nokså kraftig temperament, gjør meg i stand til å være ytterst kontant når situasjonen krever det. Jeg fikk det som jeg ville.

Senere har jeg hatt mye glede av at jeg la meg i hurpefila denne formiddagen. Fremdeles er det plass i livet til både forrett, hovedrett, dessert og ekstraurunder, samt øl og dram om taffelet er av en slik art at det vanker denslags drikke.

Ellers har jeg forsøkt å rette meg etter bunadboka. Rent bortsett fra at jeg aldri bruker den latterlige lille lua som hører til, og som jeg var dum nok til å betale ett tusen seks hundre kroner for, holder jeg meg sånn noenlunde til reglementet.

Lykkeligvis er det valgfritt å bruke forkle, og strømpene som hører til, er - til alt hell - i komfortabel bomull. For det er varmt nok med alt det andre som er av ull, og som kan bringe en stakkar til kokepunktet hvis anledningen for eksempel er et sommerbryllup i 29 grader.

Det var i et slikt sommerbryllup jeg oppdaget at du kan støte på flinke piker og bunadspoliti der du minst venter det.

Vi hadde spist og drukket og danset, og svetten drev, for ikke å si sildret. Jeg kjente livet klebe seg fast til overkroppen. Skjorta var blitt fuktig, og nå kjente jeg ullen klø tvers i gjennom.

Jeg løsnet diskret på sølvsnora livet snøres med, og fikk lagt inn akkurat passe med lufting til at det var mulig å løsne skjorta fra kroppen.

Da sto hun der, en flink tilårskommen pike med selvsydd bunad og falkeblikk.

Hun bemerket først anerkjennende at jeg hadde valgt 1932-modellen, som hun sa hun likte best.

Men, sa hun - dette går ikke an - og dermed tok hun tak i sølvsnora mi og dro til: - Det skal aldri være mer enn fire centimeters åpning!

Etterpå var alt bare kjipt.