Redaktør Bent Harris Evandt døde den 23. november, 71 år gammel. Det er en uvanlig begavet skribent og en betydelig kulturpersonlighet som nå har gått ut av tiden.
Bent vokste opp på Nøtterøy, og startet sin journalistkarriere som lærling i Tønsbergs Blad på slutten av 50-tallet, etter blant annet å ha studert ved Cambridge. Etter kort tid sa han farvel til en trygg og sikker jobb i redaksjonen og kjøpte sin egen avis, lokalavisen Jarlsberg i Holmestrand. Han ble landets yngste redaktør, og eide og drev Jarlsberg i 21 år. I løpet av disse årene kjøpte han også Svelviks Tidende, og startet Hurums Avis og Sandebladet.Den unge redaktøren kom fra en velstående familie, og det var hans mor som i 1960 stilte midler til rådighet, slik at sønnen kunne kjøpe sin egen avis. Faren var skipskaptein for Wilh. Wilhelmsen, og omkom da skipet han førte ble torpedert av tyskerne i 1941. Tapet av faren kastet en tung skygge over Bents liv.
Jeg ble kjent med ham da han ansatte meg som journalist i Jarlsberg i 1980. På dette tidspunktet var hans lille avisimperium i ferd med å rakne. Som så mange andre redaktører, var han bedre til å kåsere enn til å budsjettere, og han hadde mange tunge stunder mens han slet med å redde sin elskede avis fra skifteretten. Av en eller annen grunn vant jeg raskt hans fortrolighet, og han delte mange av sine tanker med meg i disse dagene. En sen kveld ba han meg bli med ned til havnen i Holmestrand. Vi gikk dit, og sto der tause sammen en lang stund. Så vendte han om og gikk tilbake mot avishuset i Leira 5. Etterpå fortalte han at han pleide å oppsøke havet i tunge stunder, for å være nær sin far. Nå, mer enn tretti år etter, blir jeg fremdeles rørt over at han delte dette med meg.
Utad fremsto han som en sorgløs mann. Han briljerte med sine omfattende kunnskaper, og førte et så sobert riksmål at han ble omtalt som Vestfolds gullpenn. Han var en svært ettertraktet kåsør, og var en gudbenådet forteller. Med sin sonore røst evnet han helt fram til sine siste levedager å trollbinde en forsamling på en måte som er de færreste forunt.
I bybildet i Holmestrand skilte han seg ut på en måte som var nokså utypisk for en som kom fra det han selv kalte et besteborgerlig hjem. Han levde som det passet ham, sa hva han ville, og omgikkes hvem han ville. I avisens spalter kunne han gå nådeløst i rette med hvem det skulle være; han krøp aldri for noen, og balanserte innimellom hårfint på kanten av injurielovgivningen.
Han næret en oppriktig avsky for maktmennesker, men var forøvrig noe nær fullstendig fri for fordommer. Deler av kretsen rundt Bent Harris Evandt kan best beskrives som nokså bohemsk, og ble flittig omsnakket i småbyen. Det frydet han seg over.
Han nøt uansett respekt der han trengte det. Da det ikke lenger nyttet å holde kreditorene unna avisens dører, henvendte han seg til fremstående personer i byens næringsliv, og ba dem gå inn med midler for å redde lokalavisen fra skifteretten. Han kom tilbake med løfter om penger, men måtte gå med på å knytte til seg en person som skulle styre avisens økonomi.
Vedkommende tok et jerngrep om kassen, og bare tre dager før jul informerte han avisens ansatte om at det ikke ville bli betalt ut desemberlønn. Fortvilelsen var, naturlig nok, stor. Avisen hadde gått svært sent i trykken natten i forveien, og redaktøren lå fremdeles hjemme og sov, intetanende om denne beslutningen.
Det ble jeg som måtte reise opp til redaktørboligen på Gullhaug og vekke ham. Han skuffet ikke. Bent gjorde det helt klart, at han ikke ville vite noe av at hans ansatte skulle lide under denslags prokuratorufølsomhet. Jeg fikk beskjed om å skaffe penger ved å gå rundt i forretningene i Holmestrand og kreve oppgjør for annonser de forretningsdrivende hadde rykket inn i avisen. Kort etter satt jeg sammen med avisens kontordame og skrev fakturaer i et voldsomt tempo. Og handelstanden i Holmestrand var imøtekommende, selv om avisens krav mot dem strengt tatt ikke var forfalt. Det var ikke første gang avisen var i beknip, butikkeierne var vant til å stille opp. Det ble rikelig med penger til julelønn.
Jeg satt og talte opp pengene, og hadde akkurat samlet myntene i en haug og sedlene i en pen bunke, da kontordamen slo alarm. Den økonomiansvarlige var på vei opp trappen til redaksjonen, og gode råd var - bokstavelig talt - dyre. Jeg kom ikke på noen bedre løsning enn å sope alle myntene ned i skrivebordskuffen. Seddelbunken satte jeg meg på. Jeg ble sittende på min post til økonomen hadde forlatt lokalene.
Etter jul oppdaget han hva vi hadde gjort, og avsluttet samarbeidet umiddelbart. Tre måneder etter gikk jeg igjen runden med annonseregninger til butikkene i byen. Jeg fikk inn nok penger til å dekke halvparten av kravet som var grunnlaget for Holmestrand kommunes konkursbegjæring. Bent håpet det var nok til å dra avisen ut av glohaugen. Det var det ikke. Kommunen viste ingen nåde, og da redaktøren kom tilbake fra skifteretten, hadde han ikke lenger noen avis å skrive sine legendariske randbemerkninger i.
Han var knust, men angret ingenting. Historien om hvordan vi berget den siste julelønnen moret han seg over til sine siste dager.
Heldigvis tørket gullpennen aldri ut. Og hans skriveglede var etterspurt. Han skrev årsberetninger, årbøker, petitartikler, epistler, biografier og artikler i en stri strøm. Når en fremstående person gikk bort, kunne det skje at avisene henvendte seg til Bent for å få ham til å skrive nekrologen. For de etterlatte var hans signatur under minneordet en bekreftelse på avdødes betydning i samfunnet.
I 1987 fikk han Holmestrand kommunes kulturpris. Det var fullt fortjent, og ikke en dag for tidlig.
Hans kunnskaper og interesser favnet svært bredt, men han utmerket seg særlig på enkelte felter. Han var en ener når det gjaldt lokalhistorie, litteratur, bildende kunst og pressehistorie. For meg var han en døråpner til en helt spesiell forståelse av Edvard Munchs liv og virke. Bent var i unge år husvenn hos Inger Alver Gløersen i Borre. Fru Gløersen var Munchs nære venninne i årene han tilbragte i Åsgårdstrand, og gjennom kontakten med henne fikk Bent en eksklusiv og personlig tilnærming til Munchs fantastiske produksjon.
Av alt Bent delte med meg gjennom tretti års nært vennskap, er det noen sommertimer som skaper bilder det alltid vil være godt å hente frem. Vi hadde hatt en lang dag i solen på Kommersøya i Holmestrandsfjorden, med oss var Bents nære familie og venner. Utpå kvelden bega vi oss til Borre, varme av sol, og med salt dryssende fra halvtørt hår etter mange svømmeturer, til fru Gløersens rødmalte hus, som sønnen Gløer brukte som sommerbolig.
De ungarske syrinene rundt sommerboligen hadde vokst til en jungel etter at fru Gløersens myndige hånd hadde gått til hvile. Veggene i den gamle stuen der den store kunstneren så ofte hadde vært gjest, var nærmest dekket av originale verker fra hans hånd. Den hjemmelagde ripsvinen som var en del av Gløers morsarv ble hentet opp fra kjelleren, og gjennom sommernatten fløt den gode samtalen til morgenduggen la seg på de gamle syrinene. I slike vennelag var Bent i sitt ess.
Imidlertid satte han også pris på ensomhet. Han trengte å være alene for å kunne tenke uforstyrret. For noen år siden valgte han derfor å flytte på landet, til et gammelt hus i Ramnes. Huset var ikke tidsmessig innredet, og Bent måtte greie seg uten den type komfort de aller fleste av oss tar som en selvfølge. Det gjorde ikke saken noe særlig bedre at han aldri var en praktisk mann. Likevel var han lykkelig der.
Han fylte dagene med radiolytting, skriving og lesning. Han holdt seg godt orientert om den løpende samfunnsdebatten, og bar på ingen måte preg av at han tilbragte det meste av tiden alene. Han ringte meg ofte, og vi hadde lange og gode samtaler helt til den siste tiden.
Det hendte han klaget over at velmenende mennesker til stadighet forsøkte å overtale ham til å flytte til en mer passende bolig. Han så på det som utidig innblanding, og insisterte sterkt på at han hadde det så godt i sitt gamle hus, at han aktet å ende sine dager der.
Etterhvert førte helseplager til at han måtte tilbringe noen uker på sykehjem. Omsorgen han fikk der, gjorde ham svært godt. Etter dette oppholdet forsonet han seg med at han på sikt nok måtte ta imot mer av den type hjelp, og at det likevel ikke var sikkert at han kunne tilbringe en vinter til i det gamle huset.
Han slapp å ta dette valget. Bent fikk dø der han kjente seg hjemme.
Vi som var hans venner, vil minnes en modig mann som tok uvanlige valg og sto for dem, helt til det siste.
Nå går tankene først og fremst til hans døtre, Annette og Cecilie, som har mistet en far de i alle år måtte dele med så mange. Han beriket våre liv, og satte uutslettelige spor i våre tanker.
Ingvild-Anita Velde Kösling
