Tretti grader tømmer hodet

Jeg kjenner at jeg - til sammenligning med mange andre jeg har møtt i dag - kanskje burde vært litt mer opprørt over at Michael Jackson er død. Så er jeg ikke det. Det skyldes kan hende varmen.

Det kom en tekstmelding på mobilen min i natt, om at han var død. Det er en abonnementstjeneste fra NRK, som skal sørge for at jeg blir oppdatert med de siste, viktigste nyhetene. Jeg tenkte, litt, men bare litt - jeg er tross alt journalist - at han skulle ikke en gang få dø i fred. Så sovnet jeg, og visste at jeg ville våkne til bildekaskader i aviser og på nett, utbrett etter utbrett. De forhåndsskrevne nekrologene, de følelsesladde utbruddene i kommentarfeltene. Men jeg hadde ikke trodd det skulle komme så høyt opp i Dagsnytt.

Nå er vel snart Rune Rudberg den eneste av kjendisene som ikke har uttalt seg om popkongens død.

Jeg har registrert det, som noe som ikke berører meg. Det har aldri gjort det. Selvfølgelig har jeg fulgt tragedien som har utviklet seg rundt Michael Jackson med en viss interesse. Litt som den kikkeren vi alle har i oss, litt som den som synes synd på noen som har endt med å leve sitt dessverre miserable liv i et så nådeløst flomlys som denne stakkaren gjorde.

Så tenker jeg, at det er mange av de som har gitt oss noe stort, som har evnet å gjøre det nettopp fordi det var så mye som reiv og sleit i dem og inni dem og rundt dem. Likevel, all menneskelig lidelse blir ikke nødvendigvis stor kunst. Popmusikk har aldri grepet meg spesielt kraftig. Jeg er åpen for at det er jeg som mangler noe, og at det er et symptom på det, at jeg heller finner det mentalt nærende å dra fram gamle vinylplater med Janis Joplin, Eith Piaf, eller - aller best i et hett sommerdøgn - Cornelis Vreijsviik. Kald pils og Cornelis' klagan er uslåelig i sommernatten.

Ikke det at folk nødvendigvis må være døde for at det de har laget skal gi meg en opplevelse. Men når jeg hører Marianne Faithful synge "Sister Morphin", tenker jeg at det tilsynelatende hjelper å ha vært nokså nær.

I dag møtte jeg forresten noen som aldri hadde hørt om Uriah Heep. Jeg kjente det rystet meg mer enn popkongens død.

Igjen er jeg åpen for at det er hos meg bristen ligger.

Tretti grader tømmer hodet.

Men det gjelder sannelig ikke bare mitt.

Ikke bare jallaer som denger unger

Når det nå ser ut til at imamen som er siktet for å ha prylt barn i moskeen i Drammen blir permittert så lenge etterforskningen mot ham pågår, tyder det på at menigheten som har ansatt mannen forstår alvoret i saken.

Da talsmenn for menigheten den dagen saken ble kjent, slo ring om sin imam og uttalte at de var sikre på at han ikke hadde slått barna, ble jeg bekymret på ungenes vegne.

Det er ikke bevist at han har brukt vold. Ved at politiet har funnet grunnlag nok til å sikte imamen, er det likevel reist alvorlig tvil om han er skikket til å virke som veileder og omsorgsperson for barn i moskeen. Det er en selvfølge at han trer til side inntil politiets etterforskere har trukket en konklusjon. Tvilen skal og må komme barna til gode.

Denne saken har vakt berettiget oppsikt. Det er godt at reaksjonen på at barn kan ha blitt utsatt for vold fra sin lærer er sterk og unison. Det skal være en helt uhørt handling å denge unger.

Når godt integrerte, ressurssterke og veltilpassede voksne norske muslimer forteller om at de ble slått da de gikk på koranskole som barn, reagerer vi. Det var sterkt å høre Abid Raja fortelle om synet han aldri glemte; imamen som løftet ei jente opp etter håret.

Det skapte et dobbelt ubehag i meg.

Vold mot barn har fått et nytt ansikt nå, både gjennom reportasjene fra det muslimske miljøet i Drammen, og gjennom bildene Rajas beretning skaper. Bilder av voldelige, svartsmuskete mørkemenn med langt skjegg og rare klær, som knapt kan gjøre seg forstått på norsk. De som preker fremmede gudsord i lukkede rom der vi ikke vanker. De som slår sine barn med kjepper og løfter dem etter håret. De der gærne jallaene.

Det er det ansiktet vold mot barn har akkurat nå. Det handler om dem, kjenner vi. Ikke om oss.

Det er et ubehagelig uriktig bilde. Det er ikke Raja eller de andre som har vitnet om volden de ble utsatt for som er skyld i det. Det var riktig og viktig å stå fram og fortelle.

Det at mange nå fristes til å tro at volden skjer hos dem, og ikke hos oss, kan forklares på flere måter. Det er uansett ikke riktig.

Noe av ubehaget jeg følte ved å høre disse beretningene, knytter seg til egen barndom. Jeg ble ikke slått. Men jeg kjente mange som ble det.

Riskvisten var en del av inventaret i de fleste såkalte møblerte hjem i 60-tallets Norge. Unger ble slått på naken rompe med bjørkeris og lærbelter. Noen foreldre nøyde seg med å slå med flathanda, men de dro til så det sved skikkelig.

En barmhjertig styrelse ga meg foreldre som var delt i synet på bjørkerisets velsignelse. Den ene var oppdratt med ris, den andre ikke. Splittelsen reddet rompa mi, selv om jeg er i stand til å erindre at det nok var et par anledninger der jeg nokså hårfint unnslapp å få en omgang.

De kunne trygt dengt meg, ingen ville fordømt dem.

Det var tidlig kveld, leksene var akkurat unnagjort, jeg hadde tatt sykkelen og dratt til en venn for å leke noen timer. Jeg rakk ikke engang fram til døra for å banke på, før det braket løs.

Gjennom den forholdsvis solide ytterdøra hørte jeg slagene fra beltet, jeg hørte de såre skrikene til min venn, og jeg hørte takten og styrken i slagene øke, alt mens den voksne ropte og skrek i raseri.

Jeg var åtte år, og kjente ikke ordet affekt. Jeg fikk bare så fryktelig vondt i magen.

Jeg var redd, og må ha forstått at den voksnes sinne var ute av kontroll. Samtidig kjentes det som jeg var et vitne til noe jeg ikke burde ha hørt. Både det andre barnets smerteskrik og den voksnes frådende raseri fremsto, når jeg nå mange år etter forsøker å sette ord på det, som noe nærmest intimt, jeg følte meg invaderende.

Jeg snudde og dro hjem.

Der fortalte jeg far om hva jeg hadde hørt. Jeg husker ikke nå hva han sa, men jeg vet at jeg ikke hadde noen forhåpning om at han skulle gjøre noe med det. Ingen blandet seg inn i sånt den gangen. Det var vanlig.

Den voksne som svingte beltet så lidenskapelig, var et aktet menneske, en samfunnsstøtte, og nyter ennå respekt blant folk som teller. Det jeg hørte, preger mitt syn på vedkommende sterkt. Jeg vil tro det også preger den som måtte ta i mot slagene, trolig mange flere ganger enn den ene hendelsen jeg overhørte.

Nå har denslags kjærlighetsløs tukt vært forbudt så lenge i Norge, at man ikke lenger risikerer sosial utstøtelse om man varsler myndighetene om at sånt foregår hos naboen.

Men det er ikke alle naboer vi kjenner like godt. For vi foretrekker jo, å holde litt avstand til dem som er litt annerledes enn oss.

Vi trenger ikke oppsøke moskeene for å finne importerte mørkemenn. De finnes i rikt monn i etnisk norske rekker. Vi ser bare ikke så mye til dem, for vi holder oss unna dem, og de holder seg unna oss.

Vi vet om dem. De lukkede menighetene. De konservative, kristne miljøene. De som lever annerledes enn oss, som tenker i andre baner og tror sterkere, som er gammeltestamentlig bokstavtro og setter unger på kjerringene sine i et sånt tempo at dyrevernet hadde reagert hvis det hadde dreid seg om ei ku.

Vi går utenom dem, vi ser dem ikke. Og vi gidder ikke bry oss med hvordan barna deres har det. Vi tenker at deres annerledeshet ikke er noe som angår oss.

Når annerledesheten omfatter såkalt oppdragervold, så er det samfunnets ansvar å ta affære - også overfor dem. Det er ingen ting som tyder på at det noen grunn til å vente med det.

Neste gang en pastor står fram og forsvarer fysisk avstraffelse av barn, venter jeg at politiet tar ut en siktelse.

Skyldfølelse til halv pris er best når den er blå

I dag gjorde jeg litt av et varp på handlerunden. Mitt ærende gikk til kjøttdisken, jeg hadde latt meg friste av sommerkoteletter til gunstig pris. Med kokt blomkål og nypoteter ville det bli en god onsdagsmiddag på en deilig forsommerdag.

Jeg hadde jobbet tidlig morgenvakt, og hadde det lykketreff å ankomme varehuset i god tid før prisbevisste pensjonister gjorde sin entré.

Noen sjeldne røde prislapper blant kjøttvarene fanget min oppmerksomhet. Jeg gikk nærmere, og fant, til min store forundring, fire stykk surrete kalvestek til halv pris. Det er ikke hverdagskost, hverken i denne kjøttdisken, eller på mitt matbord. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg smakte det sist i min egen konfirmasjon. Og det begynner unektelig å bli en stund siden.

Nå har jeg selv nettopp hatt konfirmant. Han fikk tapas, et valg både han og gjestene satte pris på.
Antagelig er det nettopp fordi det er konfirmasjonstid, at butikken i det hele tatt nå hadde kalvestek i sortimentet. De hadde åpenbart tatt inn for mye, for årsaken til prisreduksjonen var oppgitt til å være "dårlig dato".

Det var en sannhet med modifikasjoner, for ifølge merkelappen hadde de fristende stekene fremdeles 7 - 8 dager på seg før dommedag var passert. Jeg har lært å lage mat av en kokk som har som motto at biffen er best når den er blå, så jeg nølte ikke et øyeblikk med å slå til.

Kort etter trillet jeg handlevogna mot bilen, inneholdende sommerkoteletter og fire stykk halvannen kilos kalvestek til halv pris, og allerede lekende med liflige tanker om god, gammeldags søndagsmiddag av den typen min mor og hennes samtidige hadde for vane å slå til med da jeg var barn.

Minutter senere kom meldingen på nyhetene om at 2000 Nortura-ansatte risikerer å miste jobben, fordi vårt forbruksmønster er blitt radikalt endret i årets første kvartal: Vi kjøper mindre kjøtt, og helst handler vi bare tilbudsvarer. Smekk, der fikk jeg den.

Der satt jeg da, med et baksete som bugnet av poser med billig kjøtt, sågar en delikatesse, som nå øyeblikkelig fikk dette beske anstrøket av bismak som dårlig samvittighet gir.

Jeg har selv i løpet av et passe langt arbeidsliv vært med på to konkurser, en nedleggelse og en runde med gjeldsfohandlinger. Jeg vet litt om hvordan det er å miste jobben. Disse periodene har lært meg å være bevisst på hvordan jeg bruker penger, også når ingen krise truer. Mitt forbruksmønster har ikke endret seg i første kvartal; jeg har vært litt sånn hverdagsnøysom hele tiden.

Likevel satte nyheten tankene kraftig i sving. Det er ikke mange ukene siden en kjøttskjærer fra Vestlandet havnet i medienes søkelys. Han hadde bygd seg en pen formue, var blitt det lille tettstedets mest velhavende mann i løpet av forholdsvis kort tid. Media viste oss hvem som bar omkostningene med oppkomlingens skinnende suksess. Det var underbetalte østeuropeere som svingte kjøttøksa i produksjonsanlegget der pall på pall med rimelige varer daglig ble kjørt ut for å mette prisbevisste kunder.

Jeg husker jeg tenkte mitt om fagkunnskapene til disse billig innleide gjestearbeiderne, og hva slags opplæring de kunne ha fått i å håndtere mat, og om det etter hvert ville vise seg, at vi som forbrukere til syvende og sist ville ende opp med å betale en høy pris for å handle billig. For hva skjer med kvalitetsprodusentene, hvis pris skal bety alt?

I nyhetssendingen utdypet de nå årsaken til Nortura-krisen: For å spare velger folk kjøttdeig i stedet for biff. Så nå. At folk skulle miste jobben av den grunn? Det aner meg at årsaksforholdene her kan være noe mer kompliserte, at vi vil få høre mer etter hvert, både om effekten av sammenslåingen av Gilde og Piror til Nortura, og om det dårlige ryktet Gilde dro med seg inn i alliansen.

For det var ikke akkurat noen dydig brud Prior gikk til alters med.

Folks hukommelse for skandaler er vanligvis ganske kort. Likevel, bildene av vakuumpakkete lammelår med sauelort innenfor plasten, de er det nok flere enn meg som fremdeles husker.

Det hele koker imidlertid ned til, om arbeidsplasser som baserer seg på at folk spiser kjøtt til middag hver dag, egentlig er liv laga. Jeg er ikke villig til å gå med på at det er en krise når folk må gå fra jobben fordi vi bytter ut biffen med kjøttdeig, og jeg tror heller ikke at det er dette som er grunnen til at mange Nortura-ansatte nå går en usikker fremtid i møte.

Jeg tror svaret kommer lenge før kalvesteken min er blå.

Rabarbrasommer

Det voldsomme begjæret etter kald rabarbrasuppe meldte seg, paradoksalt nok, mens jeg satt og leste restaurantspalten i Dagens Næringsliv.

Forsommervinden og jeg sloss dempet om avissidene, en tilsynelatende allerede søkklastet humle dasket fra tid til annen i tunge og truende sveip forbi i høyde med stortåa mi, og jeg undret meg litt over at den ikke viste større interesse for de ungarske syrinene. De blomstrer lys lillablått i store klaser akkurat nå, og fyller hagen med så mye og så intens duft, at jeg i grunnen ikke er i tvil om hva jeg hadde valgt, om jeg var humle.

Stortåa mi er tross alt der hele sommeren - hvis jeg har den statistiske flaksen på min side - mens de ungarske syrinene, derimot, vinker farvel om bare noen få dager. Det er vel fordi de er avleggere fra en ordentlig seniorsyrin, den store busken som fylte halve bakhagen til min tantes 1600-talls hus på Kongsberg.

Ingen har eksperimentert med dem slik at de skal bli ekstra holdbare. Når jeg i disse deilige, tidlige junidagene skjærer av kvister og fyller alle vaser jeg har med syrin, da har jeg en nesten bedøvende duft i rommene den første kvelden, den andre har de begynt å drysse, den tredje er de grønne bladene visne og slappe, og den fjerde er det bare å ta seg sammen og hive hele greia ut i komposten, hvis jeg har en god dag hvor jeg liksom er litt i det effektive ordensmenneskehjørnet, og ikke bare tungt beruset av solvarme og blomsterduft og hinsides enhver arbeidslyst, som nå.


Jeg liker matspalten i Dagens Næringsliv. Den er litt sånn eventyr for voksne, uten dermed å være kiosklitteratur. Noen ganger svinger Salt og Pepper gullkortet til de helt store høyder, og stikker innom etablissementer der treretteren koster ettusennihundreogfemti kroner, og prisen er aldri noe tema når der velges vin.

Andre ganger beretter de om hva som tilbys fra et litt mer alminnelig kjøkken, med et tilbud for oss med litt mer alminnelige lommebøker.

Uansett lar jeg meg ofte inspirere av lesningen. Det kan være en eksotisk ingrediens jeg ikke visste fantes, som jeg får lyst til å prøve, eller det kan være at de forteller om en en ny måte å bruke en helt ordinær råvare på.

Rabarbraen min er som syrinen, den kommer fra en gammel hage. Jeg fikk en rot av en venninne, som hadde gravd opp en rot i en kjøkkenhage på en gård ikke så langt herfra.

Den ville ikke vokse de første årene, og utfordret husbondens gode smak. Han liker ryddige og ordentlige hager med frodige og flotte vekster, mens jeg heller pusler litt ekstra rundt nykommere som later til å trenge en ekstra sjanse.

En dag jeg ikke var hjemme, sendte han rabarbraen i indre eksil bak en hagebod, der den ikke synes, og således ikke var noen åpenbar plett på hans ry som villahageeier med grønne fingre.

Noe skjedde. Kanskje oppfattet rabarbraen at dens skjebnetime mer eller mindre var inne, hva vet jeg. I hvert fall: Tross skrinn jord og en skyggefull hverdag inneklemt mellom hageboden, en veiskråning og diverse ugress, begynte den plutselig å gjøre seg lidenskapelig gjeldende.

Det første året på ny vokseplass bød den for første gang på struttende, saftigrødgule, syrlige stilker som, når de tas tidlig nok, er sommergodteriet jeg aldri vokser fra. En sukkerskål til å dyppe rabarabrastilkene i er alt du trenger.

Vinden leker jevnt med avissidene, og sender i varme kast syrinduft så komprimert at jeg er nær ved å bedøves.

Under solsenga ligger katten, han har søkt skygge der, etter først å ha rullet seg fra side til side og innimellom ligget rett ut med magen skamløst i været for riktig å la seg bake i sola, tilsynelatende stolt av å være tykk. Han har vært under menneskenes beskyttelse så lenge, at han ikke nøler med å blottlegge buken, trygg på at matmor vil sable ned alle fiender som måtte komme i hans vei.

Jeg på min side kunne tenke meg at han hadde jobbet litt for føden, eksempelvis med å oppføre seg litt truende mot en viss humle, som stadig vender tilbake til sin bane, ubehagelig nær mine tær. Det er naturligvis det at jeg har tatt på rød neglelakk som gjør mine undersåtter så humleinnbydende. Jeg burde selvsagt visst bedre, men er det juni, så er det juni, og jeg har ventet en hel vinter på overgangen til sommertær.

Hvis jeg ikke hadde vært så forbannet lat i dag, skulle jeg lagd rabarbrasuppe. Kald, og syrligsøt, med en dott pisket krem oppi. Bare en tanke, naturligvis, siden jeg ikke har fløte i huset. En annen gang, kanskje. Eller jeg kunne servere den brennvarm med en kule vaniljeis oppi. Med et lite dryss kanel over isen.

Eller en eplekake uten epler, men med rabarbra og kanel i stedet, servert lunken, med både krem og is.

Rabarbra har i det hele tatt en rekke anvendelsesområder. En annen junidag, for noen år siden, vi var en liten gjeng som hadde fartet på fjorden med båt, grillet, badet, solt oss og badet igjen. Da vi opprømte kom til lands, fremdeles med salt i håret, det drysset ned på solbrente skuldre etter hvert som det tørket, stablet vi alle inn i en bil og dro til en venns sommerhus et sted ved vestfoldkysten.

Et rødmalt, gammelt hus i en overgrodd hage, vinduene hadde ikke vært pusset siden hans mor døde for noen år siden. Hvitmalingen på vinduskarmene tørket og sprukket, veggene matte av elde, og i kjelleren hans morsarv; et veritabelt batteri av flasker med hjemmelaget vin. Blant annet rabarbravin.

Hans mor hadde vært velstående, og det var en rest av fordums glans tilbake. På veggene hang originaler av Munch og Astrup tett som kongebildene på en landsens utedo. Vi drakk rabarbravinen av nydelige, antikke glass, og kjente etter hvert, at det var noen prosenter siden denne vinen hadde vært vann.

Samtalen fløt som samtaler skal i sommerkvelder, og jeg minnes at vi ikke slapp opp for ord før morgenduggen samlet seg på rabarbrabladene i sommerhusets noe forsømte hage.

Mett av gode rabarbraminner konstaterer jeg at Salt og Pepper har fått den servert grillet sammen med en skive foie gras. Jeg gidder ikke å lese prisen.

Jeg har fremdeles en uanvendt rabarbra, og kjenner meg rikere enn noen sinne.