Rabarbrasommer

Det voldsomme begjæret etter kald rabarbrasuppe meldte seg, paradoksalt nok, mens jeg satt og leste restaurantspalten i Dagens Næringsliv.

Forsommervinden og jeg sloss dempet om avissidene, en tilsynelatende allerede søkklastet humle dasket fra tid til annen i tunge og truende sveip forbi i høyde med stortåa mi, og jeg undret meg litt over at den ikke viste større interesse for de ungarske syrinene. De blomstrer lys lillablått i store klaser akkurat nå, og fyller hagen med så mye og så intens duft, at jeg i grunnen ikke er i tvil om hva jeg hadde valgt, om jeg var humle.

Stortåa mi er tross alt der hele sommeren - hvis jeg har den statistiske flaksen på min side - mens de ungarske syrinene, derimot, vinker farvel om bare noen få dager. Det er vel fordi de er avleggere fra en ordentlig seniorsyrin, den store busken som fylte halve bakhagen til min tantes 1600-talls hus på Kongsberg.

Ingen har eksperimentert med dem slik at de skal bli ekstra holdbare. Når jeg i disse deilige, tidlige junidagene skjærer av kvister og fyller alle vaser jeg har med syrin, da har jeg en nesten bedøvende duft i rommene den første kvelden, den andre har de begynt å drysse, den tredje er de grønne bladene visne og slappe, og den fjerde er det bare å ta seg sammen og hive hele greia ut i komposten, hvis jeg har en god dag hvor jeg liksom er litt i det effektive ordensmenneskehjørnet, og ikke bare tungt beruset av solvarme og blomsterduft og hinsides enhver arbeidslyst, som nå.


Jeg liker matspalten i Dagens Næringsliv. Den er litt sånn eventyr for voksne, uten dermed å være kiosklitteratur. Noen ganger svinger Salt og Pepper gullkortet til de helt store høyder, og stikker innom etablissementer der treretteren koster ettusennihundreogfemti kroner, og prisen er aldri noe tema når der velges vin.

Andre ganger beretter de om hva som tilbys fra et litt mer alminnelig kjøkken, med et tilbud for oss med litt mer alminnelige lommebøker.

Uansett lar jeg meg ofte inspirere av lesningen. Det kan være en eksotisk ingrediens jeg ikke visste fantes, som jeg får lyst til å prøve, eller det kan være at de forteller om en en ny måte å bruke en helt ordinær råvare på.

Rabarbraen min er som syrinen, den kommer fra en gammel hage. Jeg fikk en rot av en venninne, som hadde gravd opp en rot i en kjøkkenhage på en gård ikke så langt herfra.

Den ville ikke vokse de første årene, og utfordret husbondens gode smak. Han liker ryddige og ordentlige hager med frodige og flotte vekster, mens jeg heller pusler litt ekstra rundt nykommere som later til å trenge en ekstra sjanse.

En dag jeg ikke var hjemme, sendte han rabarbraen i indre eksil bak en hagebod, der den ikke synes, og således ikke var noen åpenbar plett på hans ry som villahageeier med grønne fingre.

Noe skjedde. Kanskje oppfattet rabarbraen at dens skjebnetime mer eller mindre var inne, hva vet jeg. I hvert fall: Tross skrinn jord og en skyggefull hverdag inneklemt mellom hageboden, en veiskråning og diverse ugress, begynte den plutselig å gjøre seg lidenskapelig gjeldende.

Det første året på ny vokseplass bød den for første gang på struttende, saftigrødgule, syrlige stilker som, når de tas tidlig nok, er sommergodteriet jeg aldri vokser fra. En sukkerskål til å dyppe rabarabrastilkene i er alt du trenger.

Vinden leker jevnt med avissidene, og sender i varme kast syrinduft så komprimert at jeg er nær ved å bedøves.

Under solsenga ligger katten, han har søkt skygge der, etter først å ha rullet seg fra side til side og innimellom ligget rett ut med magen skamløst i været for riktig å la seg bake i sola, tilsynelatende stolt av å være tykk. Han har vært under menneskenes beskyttelse så lenge, at han ikke nøler med å blottlegge buken, trygg på at matmor vil sable ned alle fiender som måtte komme i hans vei.

Jeg på min side kunne tenke meg at han hadde jobbet litt for føden, eksempelvis med å oppføre seg litt truende mot en viss humle, som stadig vender tilbake til sin bane, ubehagelig nær mine tær. Det er naturligvis det at jeg har tatt på rød neglelakk som gjør mine undersåtter så humleinnbydende. Jeg burde selvsagt visst bedre, men er det juni, så er det juni, og jeg har ventet en hel vinter på overgangen til sommertær.

Hvis jeg ikke hadde vært så forbannet lat i dag, skulle jeg lagd rabarbrasuppe. Kald, og syrligsøt, med en dott pisket krem oppi. Bare en tanke, naturligvis, siden jeg ikke har fløte i huset. En annen gang, kanskje. Eller jeg kunne servere den brennvarm med en kule vaniljeis oppi. Med et lite dryss kanel over isen.

Eller en eplekake uten epler, men med rabarbra og kanel i stedet, servert lunken, med både krem og is.

Rabarbra har i det hele tatt en rekke anvendelsesområder. En annen junidag, for noen år siden, vi var en liten gjeng som hadde fartet på fjorden med båt, grillet, badet, solt oss og badet igjen. Da vi opprømte kom til lands, fremdeles med salt i håret, det drysset ned på solbrente skuldre etter hvert som det tørket, stablet vi alle inn i en bil og dro til en venns sommerhus et sted ved vestfoldkysten.

Et rødmalt, gammelt hus i en overgrodd hage, vinduene hadde ikke vært pusset siden hans mor døde for noen år siden. Hvitmalingen på vinduskarmene tørket og sprukket, veggene matte av elde, og i kjelleren hans morsarv; et veritabelt batteri av flasker med hjemmelaget vin. Blant annet rabarbravin.

Hans mor hadde vært velstående, og det var en rest av fordums glans tilbake. På veggene hang originaler av Munch og Astrup tett som kongebildene på en landsens utedo. Vi drakk rabarbravinen av nydelige, antikke glass, og kjente etter hvert, at det var noen prosenter siden denne vinen hadde vært vann.

Samtalen fløt som samtaler skal i sommerkvelder, og jeg minnes at vi ikke slapp opp for ord før morgenduggen samlet seg på rabarbrabladene i sommerhusets noe forsømte hage.

Mett av gode rabarbraminner konstaterer jeg at Salt og Pepper har fått den servert grillet sammen med en skive foie gras. Jeg gidder ikke å lese prisen.

Jeg har fremdeles en uanvendt rabarbra, og kjenner meg rikere enn noen sinne.