I dag fikk jeg lyst til å gifte meg på nytt. Det skjer ikke ofte. Heller ikke denne gangen har det noen som helst sammenheng med den tiden mitt hjertes utkårede gjennom mer enn 20 år vier til fotball, og at han når ballen er på det rundeste, antagelig ikke vet at han har en kone engang.
Av alle steder befant jeg meg i rådhuset i Drammen, egentlig i et ærend i kjelleren, der finnes et rikholdig arkiv, blant annet er Deutsche Wehrmachts tvangsinndrivelse av norske gummistøvler større enn nummer 41 i Skoger i 1942 dokumentert ned til minste detalj. Det skal jeg komme tilbake til en annen gang.
Men, altså, det var denne giftelysten. Og det har sammenheng med, at jeg hadde hørt nyss om, at det i rådhusets gjemmer befinner seg en brudekrone som alle lykkelige bruder med tilknytning til Drammen kan låne aldeles gratis når de gifter seg. Brudepynten er imidlertid så lite kjent, at den har vært ute av rådhuset tre - 3 - ganger på 23 - tjuetrere - år!
Det er kanskje ikke så rart. For hvis du ikke vet om krona, skal det noe til å oppdage den. Drammens kronjuveler befinner seg nemlig i en lukket koffert i et skap på ordførerens kontor, der de oppbevares sammen med ordførerkjedet.
Hvis jeg hadde vært H.C. Andersen, ville jeg her hatt stoff til en ordentlig dramatisering av brudekronas frustrasjon over å være vitne til at ordførerens kjede kommer på luftetur stadig vekk, hvordan det vender tilbake til skapet hver aften, og kan berette om snorklipping og høyheter og de aller overdådigste borddekninger, og hvordan det skittviktige kjedet bruker halve natten til å fortelle brudekrona om sine opplevelser i den eventyrlige og store verden der ute. Det får bli en annen gang.
For nå skal det handle om krona.
Det var arkitekt Karin Pihl som tegnet krona, som er bygget opp av sølvsirkler i ulike diametre. Fra sirklene henger smykkestener hentet fra Drammens egen grunn, nemlig mineraler fra Konnerudgruvene.
Det er gullsmed Ingrid Iburg som har laget krona etter Karin Pihls tegning. Mineralene ble skaffet til veie av amatørgeolog Øyvind Juul Nilsen, som er tredje generasjons Konnerud-beboer.
Resultatet ble ei tidløs og klassisk krone, som kan brukes både til bunad, til klassisk brudekjole, og til mer spesielle varianter.
Men skal den bli brukt, må den ut av det mørke skapet og fram i lyset, så byens damer kan oppdage hvor vakker den er . Den ville pynte nydelig opp i en glassmonter nede hos de hyggelige jentene på servicetorget - for eksempel.
Savnet etter et egnet spann meldte seg i forbindelse med en invitasjon til fest, der en del av opplegget var at gjestene skulle ta med mat. Festens tema var "Har levd i vann", en fest vertskapet hadde holdt tilstrekkelig mange ganger, til at de kunne antyde allerede i invitasjonen at det pleide å bli mer enn tilstrekkelig med reker på festbordet
Etter å ha kokt hodet en stund, landet jeg på at jeg ønsket å bidra med laksesuppe med safran. For det ene fordi det er vanvittig godt. For det andre fordi jeg, sammen med flere av de andre festdeltakerne, spiste en overdådig god laksesuppe på en café i Helsinki i forbindelse med en tredagers feiring av vertskapets bryllup.
En oktoberfest bare snaue året etter høstblotet i Helsinki måtte så klart ha en slik suppe på menyen. Men - hvordan armerer man en passe mengde suppe - med et betydelig luktpotensial om søling skulle forekomme - solid nok til å holde tett fra Drammen til Oslo? Husbonden og jeg har en løpende diskusjon om flytkjøring, og til nå har mine kritiske innvendinger om hans røskekjøring falt på stengrunn. Vanlig kjeletransport ville således gjort oss suppeløse i første rundkjøring.
Gode råd var dyre, innså jeg da jeg søkte på nett etter emballasje egnet for mattransport. Alle var beregnet på cateringfirmaer, så nær som noen særdeles udelikate rester av et miltært feltkjøkken som lå til salgs på finn.no. En telefonrunde til diverse forretninger førte meg til noen ti liters plastbøtter med lokk som minnet mest om tidligere tiders bærbare hyttedoer.
Men så - Eureka! Et kritisk blikk i kjøkkenets kroker, og der var det. Spannet. Lykkespannet. Nedstøvet, bortgjemt og glemt oppå et skap. Et to og en halv liters melkespann med lokk, som bestilt til formålet, og dessuten fylt nesten til randen med gode minner, men selvfølgelig alltid med plass nok til ett til.
Spannets historie startet før jeg ble født, og lenge før melkekartongene fra Elopak var et fast innslag på norske matbord. Moren min har fortalt, at faren min pleide å ta med seg det tomme spannet på vei til jobb, og levere det inn hos kjøpmannen. Om ettermiddagen hentet han det, da var det fylt til randen med frisk melk. Hver husstand hadde et slikt, og navnet til faren min står risset inn på spannet.
Melkeleveransene til norske hjem antok etter hvert andre fasonger, først i klare glassflasker, så i brune. Jeg husker såvidt de brune melkeflaskene med aluminiumskapsel. De sto i kjelleren hjemme. Jeg likte ikke melk, og en gang listet jeg meg ned i kjelleren med en skrutrekker og stakk hull på alle kapslene, slik at melka skulle bli dårlig. Jeg gjorde det bare en gang.
Men spannet, som var en del av mine foreldres første, bittelille hushold, fikk bli med da de flyttet fra leid byleilighet til egen gård i Vestfold.
De tilhørte den generasjonen som drev målbevisst matauk i naturen. Om høsten, når det var bær i skogen, måtte hele søskenflokken være med og plukke. Jeg husker jeg syntes det var så koselig, fordi jeg - som den minste - måtte holde meg i nærheten av mor, som endelig hadde tid til å prate. Vanligvis var hverdagen så full av gjøremål som krevde hennes oppmerksomhet, at det var ikke ofte hun hadde tid til å prate sånn som når vi plukket bær. Og spannet var med. Jeg plukket i lokket, hun i spannet.
Moren min førte et nøkternt hus sånn til hverdags. Det ble skilt kraftig mellom hverdag og helg, for å si det sånn. Til gjengjeld klinte hun skikkelig til når det først var fest og høytid om å gjøre. Visse basisvarer måtte hun likevel alltid ha i huset, i tilfelle det skulle komme folk, som det het.
Egg var en av dem. Manglet det, ble jeg sendt avgårde med spannet, til en nabogård en kilometers vei unna. Det var mye å være redd for på vei dit. Den mørke skogen, der jeg kunne møte både elg og naboens kuer. Og så var det bonden sjøl, en besk børste uten barnetekke, som kun unntaksvis kommuniserte med annet enn grynt. Dønn ufarlig, selvfølgelig, men sett med barneøyne var den svære, tause og stadig hardt arbeidende branden rent ut sagt fryktinngytende.
Da var det ganske annerledes med hans kone. Hun jobbet minst like like hardt og mye som sin mann. Det som gjorde henne ustoppelig sysselsatt, hadde svært ofte med mat å gjøre. Og i noen, for mitt vedkommende heldige, tilfeller: Kaker. Dessuten var hun veldig glad i barn.
Hennes kakerepertoar var intet mindre enn imponerende. Og var det noe å hente, visste jeg det med en gang jeg kom inn i yttergangen. Det var der hun pleide å sette bakeplatene til avkjøling. Når det bestilte antall egg var pakket møysommelig inn i avispapir, fylte hun den ledige plassen øverst i spannet med kaker. Et par i handa ble det også, før jeg fikk en mild klapp på hodet til avskjed. Det er nesten så jeg kan høre stemmen hennes når jeg ser på det gamle spannet nå.
Senere fikk jeg spannet av moren min. Da gutta mine var små, tok jeg dem med i skogen og lot dem plukke bær i lokket. En gang møtte vi på en annen mor i villbringebærkjerret. Hun hadde større barn, og en sønn som tjenestegjorde i FN-styrken. Det beste han visste, var syltetøy av ville bringebær. Hun plukket, syltet og sendte til sønnen som jobbet for å bevare freden i det store utland.
Et sterkt møte, og minnet om det sitter på en måte i spannet.
Ennå er det plass til mye lykke der. Sjelden har to og en halv liter rommet så mye.
