Gutten som gjorde i gullbuksene

Inntil i dag har jeg vært åpen for at det kan være grunn til å ha en viss sympati med tankreder og milliardær John Fredriksen, som for Vårherre vet hvilken gang har meddelt offentligheten at det er så vanskelig å drive internasjonal business i Norge, at han nå vil flytte sine virksomheter utenlands.

Jeg har vært innstilt på på tenke, at dette er en overmåte flink kar, som har bygd opp kolossale verdier fordi han har greie på ting som du og jeg ikke skjønner oss på, at dette handler litt om en annen verden, og at det tross alt er flott når en vanlig oslogutt kan slå seg opp og skape verdier hele vårt samfunn kan trekke veksler på. Høyt verdsatte arbeidsplasser og verdifull kompetanse er noe av det han truer med å flytte ut av landet.

I media har vi møtt menneskene som bor og virker på steder der det gror i Fredriksens spor. Vi har hørt om jobber som kan ryke og om bekymringen for hva de da skal gjøre for å få mat på bordet og slippe å selge huset, og vi har tenkt at det er nå litt fælt da, at disse myndighetene ikke kan gjøre noe mer for å legge til rette for denne flinke karen.

Vi har lett for å tenke sånn her i Norge, særlig når det handler om disse tøffe gutta som kanskje ikke hadde det så veldig fett i barndommen og heller ikke var så veldig flinke på skolen, men som har kommet seg opp, langt opp, og bygd seg formuer så store at verdiene så å si er abstrakte for vanlige lønnsmottakere.

Vi har båret over med at de antakelig har kuttet noen svinger og tatt noen grisetaklinger for å svinge seg opp.

Når de har klart det, har vi unnet dem å holde seg med goder som i de kretser kan synes uunnværlige, det være seg hyttepalasser, bimbokjærester, botoxkoner og vill og hemningsløs tilgang på det meste av alt som kan kjøpes for penger.  Gamle Norge kan tåle en Røkke og en Stordalen, og vi har vel da også plass til den noe mer plumpe og kantete John Fredriksen - i rekken av rikinger som fra tid til annen hevder å leve i et slags kommunist-Jante, der hederlige arbeidskarer som tjener gode penger på kløkt, teft og hardt arbeid, blir forfulgt, forfulgt, forfulgt.

I motsetning til enkelte andre nyrike, har ikke Fredriksen lykkes i å fremstå i offentligheten som noen sympatisk mann. Sveisersønnen fra Oslos østkant har for alt jeg vet hatt mest nytte av å være en råtass blant andre råtasser, og oppnådd så mye med det, at han kan koste på seg å gi blaffen i hva folk mener.

Noen av oss glemmer aldri den gangen i 2006, da han skred ut fra et bedre måltid på Theaterkafeen, tett fulgt av en hale klakører, som etter sigende lo rått da Fredriksen ga en tusenlapp til en tigger. Den lite diskrete almissen ble etterfulgt av noen ord om at tiggeren Tommy fikk ta seg sammen, "så blir det kanskje folk av deg også".

Noen mente nok, at det var gutten sin som turde å si det andre ikke turde å si, at det var bare å ta seg sammen. Andre, som har hatt en del å gjøre med folk som tiggeren Tommy, opplevde dette som en åpenlys hån, et spark mot en som allerede lå nede. Det var det også.

Men jeg har lurt litt disse siste dagene,  på hva det helt konkret  var som fikk ham til å gå så sur denne gangen, hva politikerne og byråkratene hadde gjort mot ham nå, som var så fryktelig.

I dag sto det i Aftenposten. Et skatteraid, som den norskfødte kyprioten kalte det, mot et av hans selskaper, skal ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over.

På ikke-tankredersk kalles dette bokettersyn. Dette er en type "raid" som alle virksomheter, såvel små som store, må regne med å finne seg i her i Norge. Dette er en jobb myndighetene gjør på vegne av det norske fellesskapet, og som skal bidra til å sikre at virksomhetene har den orden i sysakene de er pliktige til å ha.

Det er all grunn til å anta, at det hjemsøkte selskapet Seadrill - som, stadig ifølge Aftenposten -  omsatte for 932,9 millioner dollar, tilsvarende 5914 millioner kroner bare i perioden fra april til juni i år, har råd til å holde seg med regnskapsfolk som er såpass kompetente, at virksomheten tåler å bli kikket i kortene.

Når gutten med gullbuksene reagerer som han gjør, må det være lov å lure på hva resultatet av bokettersynet egentlig ble.

Den som lukter, finner.

Har gått på en melonsmell

Årets ferie ved Middelhavet sammen med familien er tilbakelagt for i år.  Vi vendte som vanlig hjem fullastede med olje, honning og krydder. Lukta av salt, varmt hav og kveldssola som farger en skyfri himmel rød før det svarte, kjølende mørket overtar,  ligger lagret som gode minner vi må leve på til vi reiser ned igjen neste år.

Allerede nå lengter vi tilbake. En kort biltur er likevel tilstrekkelig til å døyve savnet noe. For nede i Drammen sentrum kan vi oppsøke Semras butikk. Når vi vandrer mellom de bugnende hyllene til tyrkisk-norske Semra, finner vi mye av det samme som står på menyen når bordet dekkes under Middelhavets sol. Har de ikke det vi trenger, finner Semra eller en av de andre jentene  noe som ligner.

Det er trangt mellom hyllene i den lille butikken, og ikke plass til handlevogner. Så denne helga tok jeg med bærehjelp. Andrefødte og husbonden brettet opp ermene for å trå til, så mor kunne gjøre storhandel av eksotiske varer til en rimelig penge.

Den yngste av herrene ble ikke til stor nytte. Hans muskelkraft ble i sin helhet anvendt til å transportere en melon han valgte seg ut fra en av de mange kassene på fortauet. Han tok riktignok ikke den største, men den veide sine gode tolv og en halv kilo, og var så uhåndterlig at den kunne vært hentet fra et nummer av Donald Duck.

Melonen var importert fra Iran, og smakte akkurat så solsøtt som melonene vi spiser på Kreta. Med en kilopris på 7,90 er den en god konkurrent til vannmeloner vi får andre steder, som bare smaker vann, og som koster det dobbelte når de er på tilbud.

Men siden melonen kom i hus, har den vært midtpunktet i hele vår tilværelse. For hvor gjør man av en melon som man ikke får plass til  i kjøleskapet? Skjærer opp i små, nette stykker og pakker i gladpack. Hvis man har nok gladpack. Man hadde ikke det. Man hadde såvidt nok til å dekke den enorme snittflaten som åpenbarte seg, etter at andrefødte hadde jobbet seg gjennom hele knivskuffen i jakten på egnet redskap.

I går kveld la han melonslaktet på et fat, så tildekket han klarte å få til. Vi hadde undervurdert saftigheten, konstaterte jeg, da jeg barbeint og trøtt klasket tærne rett i melonsaftdammen som i nattas løp hadde bygd seg opp på kjøkkengulvet. Katten så surt på meg; han har stridd det meste av dagen i dag med å slikke potene rene.

Ut fra et romslig øyemål kan jeg anslå at vi til nå har satt til livs cirka åtte kilo melon, og tiltrukket oss alle bananfluene på hele Konnerud.

Jeg innrømmer det glatt- vi gikk på en smell. Og vi kommer til å gjøre det igjen.

Skal få femti kroner av NSB

Twitter er fine greier. Særlig for den som har noe å dele med andre. De tre - fire siste dagene har jeg  hatt mye å dele.

Jeg har skrevet tre bloggposter om mine og min førstefødtes erfaringer med det å skulle pendle mellom Konnerud i  Drammen og Blindern i Oslo, om hvordan vi har slitt med å få pakket utgifter til buss, tog, trikk og T-bane inn i et rabattert reisekort som faktisk virker.

Jeg har formidlet vår frustrasjon over dag etter dag å måtte kjøpe dyre enkeltbilletter til alle disse befordringsmidlene fordi folk i NSBs kundeservicetelefon ga feil informasjon om hvordan et elektronisk reisekort skulle kunne bringes til et stadium der det faktisk kunne brukes. Videre har jeg berettet om ekspedisjonen til en betjent skranke der vi endelig fikk god hjelp til å kjøpe ikke bare ett, men to kort, men hvor man dessverre glemte å fortelle om at de aktuelle kortene bare kunne brukes på lokaltog, og ikke på regiontog.

Jeg har fortalt om konduktøren på regiontoget, som avkrevet studenten trettiåtte kroner for billett, fordi han  satt med to nyinnkjøpte kort som ga ham rett til å kjøre buss, tog, trikk og bane i Buskerud, Oslo og Akershus, så mye han bare ville. Bare han ikke kjørte regiontog.

Jeg la ut linker til  alle bloggpostene på Twitter og Facebook. Sjelden har jeg fått så mange tilbakemeldinger på noe jeg har skrevet. Twitterbrukeren @Hansetove kunne fortelle at NSB er på Twitter under nicket @nsb_no. @Strogstad fanget opp at @nsb_no ønsket meg velkommen som følger og ba meg gi beskjed hvis det var noe de kunne hjelpe meg med. @strogstad kvitterte straks med følgende tweet:

  strogstad 

@nsb_no Anbefaler dere å starte med å lese bloggen hennes.

Og reaksjonen kom på Twitter få minutter etter:

  nsb_no  

@IngvildAnita Vi beklager at du har fått manglende info ved kjøp av billett på stasjonen og lite fleksibilitet i toget. Sender deg en DM 


For dem som ikke er twitterbrukere, kan jeg opplyse om at DM betyr direktemelding. Der er det bare plass til å ytre seg på 140 tegn, noe som, forståelig nok, er i snaueste laget. Etter hvert fikk jeg et fyldig svar på e-post. Jeg gjengir det i sin helhet her, fordi jeg har skjønt at dette er noe som kan interessere flere:

 













Takk for din henvendelse.

Vi beklager at du og din sønn har fått manglende info ved kjøp av billett på stasjonen og lite fleksibilitet hos ombordansvarlig i toget.
Tilbakemeldinger av denne typen er svært viktige for NSB, da vi logger og følger opp alle henvendelser. Denne saken blir tatt opp med våre salgsansvarlige på stasjonen og på toget. Du har gitt oss verdifull informasjon som gjør oss i stand til å dokumentere kundenes opplevelse, noe som har positiv effekt.

Billettsystemet som brukes kan fremstå som noe komplisert, og dette er på grunn av politiske lokale beslutninger (i f.eks sone Buskerud og sone Oslo), forskjellige transportører (f.eks NSB/Ruter) og alder/studentrabatt. Spesielt i tilfeller der flere soner krysses og flere rabatter kan benyttes er dette systemet vanskelig å forstå. Det er mange aktører involvert, men vi jobber med å forenkle systemet.

Vi sender deg et gavekort på kr. 50,- som refusjon på dine utlegg. Til slutt vil vi igjen takke for at du tok kontakt med oss og for at du benytter NSB.

Med vennlig hilsen NN
Konsulent, NSB Marked og Kommunikasjon

Jeg er ikke veldig imponert over kalkylen. Trekker jeg fra de trettiåtte kronene konduktøren på regiontoget avkrevet den unge reisende, sitter jeg igjen med tolv kroner. De dekker knapt utgiftene til å ha bilen stående på NSBs kundeparkering i Drammen den tiden det tok å få den bistand som NSBs kundetelefon to dager på rad ikke evnet å gi, fordi de som betjente den ikke visste hva de snakket om.

Jeg har ikke regnet på hva telefonsamtalene kostet, men det er en  telefontjeneste som har en startpris på 89 øre, for så å koste 39 øre per minutt.

Enkeltbillettene til tog og T-bane dekkes heller ikke av de altfor korte spanderbuksene til  NSB.

Dette kan vanskelig kalles annet enn elendig kundebehandling.

Trettiåtte sølvpenger for et omdømme

Sannelig går det opp og ned for NSB, sett fra vår lile andedam. I går lot vi oss begeistre til noe nær eufori over å treffe ei blid og kunnskapsrik jente i billettluka. Hun løste tilsynelatende alle floker med det nye, elektroniske reisekortet til førstefødte i løpet av få minutter. Alt i alt så vi lyst på livet, da vekkerklokka i morges ringte for en ny dag  med pendling Drammen - Oslo.

Så feil kan man ta.

Det startet vel egentlig med, at da junior skulle kjøpe ny månedsbillett til miljøkortet sitt, var bussjåføren utsolgt, fordi det var så langt ut i måneden. Heldigvis er det fleksitid som råder på Blindern i fadderuka, så han hadde tid til å stikke innom kontoret til Nettbuss og ordne det.

Kort etter ærendet satt han fornøyd på toget i retning Oslo, med begge sine betalte kort i lomma, et miljøkort for Buskerud, og et tilsvarende for Oslo/Akershus. Så kom konduktøren.

Det hjalp ikke mye å ha kort, gitt.

For miljøkortet - kunne konduktøren opplyse om - gjelder kun for lokaltog, og ikke for regiontog. Så det blir 38 kroner, takk!



Det handler ikke så mye om pengene, eller det at vi ikke var blitt informert om dette på stasjonen, som om den åpenbare manglende evnen til å utvise et sunt skjønn og en viss romslighet.

 Det kunne da ikke være veldig vanskelig for denne konduktøren å forstå, at hennes unge passasjer hadde gått på dette toget i god tro, med to betalte kort som han ikke visste annet enn var gyldige for reisen?

Normal, god kundebehandling ville vært å forklare ham forskjellen på regiontog og lokaltog, og så si at det fikk passere for denne gangen. Ved å avkreve ham lusekronene hun mente NSB nå hadde krav på, sanerte hun effektivt det gode inntrykket hennes kollega på Drammen stasjon dagen i forveien hadde lykkes i å gi oss.

38 kroner for et omdømme. Det er billig. Eller?

Personlig sjarmslyng og hjemmeseier til Drammen

Selv om jeg en gang hadde den glede å tjene til det daglige brød i en platebar, er jeg bare sånn måtelig begeistret for Tammy Wynett. Det gjelder i særdeleshet avspilt over en digital telefonlinje som ventemusikk på NSBs kundetelefon.

Ja, jeg måtte ty til kundetelefonen igjen, i håp om å få kjøpt den trettidagersbilletten på nettsiden til NSB. Kundetelefonmannen sa altså i går, at mitt nylig hitsendte elektroniske reisekort ville bli aktivisert "litt utpå dagen" i dag, når den dataansvarlige kom på jobb.

Jeg skred til verket rett fra morgenvakta - jeg har nemlig ikke tid til  den type ordning og fiksing av små, private ærender i arbeidstida - og logget meg på, rustet til tennene med jernvilje og betalingskort. Og steinhøgg igjen.

Etter ar Tammy hadde fremført sitt, kunne en hyggelig herre opplyse om at han hadde fått en e-post i dag, der det sto at problemet med manglende registrering av nyutsendte elektroniske reisekort ville bli rettet i morgen.

Jeg gjorde høflig oppmerksom på at jeg hadde fått akkurat samme beskjed dagen  før, om det virkelig ikke var mulig å få ordnet dette på en annen måte, slik at jeg slapp å ruinere meg på alle enkeltbillettene som kreves når en ung mann - min førstefødte - må reise fra Konnerud til Blindern uten rabattkort av noen art?

Joda, det er bare å oppsøke en betjent billettluke, så kunne det ordnes der. Ja, tenkte jeg, det er lett for deg å snakke sånn litt utpå dagen, du som ikke har stått opp midt på svarte natta for å lese nyheter på P1. Men jeg sa jo ikke det.

I stedet takket jeg pent og la på, bare for i det samme nå å huske, at jeg burde spurt om åpningstidene til billettluka i Drammen. Ny telefon, ny runde country, dame som også beklaget at det hadde vært så mye problemer og så mange fortvilte mennesker som hadde ringt om de nyutsendte elektroniske reisekortene som ved en beklagelig feil ikke var registrert ennå.

Men billettluka var åpen til 19.00.

Og der satt det fagfolk. Ei veldig ålreit jente, som også tok seg bryet med å spørre om studentens alder. Hvorpå hun konkluderte med at han slett  ikke behøvde å kjøpe en trettidagers billett med overgang i Oslo til en pris av nærmere 1300 kroner. Han kunne i stedet benytte sitt miljøkort fra Buskerud i kombinasjon med et tilsvarende gjeldende for Oslo og Akerhus; det siste kunne jeg kjøpe hos henne.

Hun sparte meg for 900 kroner, og jeg sa det rett ut, at hun var en pryd for NSB. Det samme er ikke tilfelle med de i alt tre personene jeg snakket med i samme firmas kundetelefon. Hadde jeg fortsatt å rette meg etter deres anvisninger, hadde jeg aldri fått kjøpt noen billett via nettet.

NSBs pryd kunne nemlig opplyse om at dette hersens elektroniske reisekortet måtte aktiviseres i ei betjent luke før det kunne tas i bruk

Hun hadde vært på kurs og lært alt om de ulike kortene der. Der hadde også hennes kolleger i kundetelefonen vært.

Hjemmeseier til Drammen igjen.

Studiestart og digital solslyng

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Særlig fiskesuppa hos Herbern på Aker Brygge denne solfylte augustsøndagen var verdt famileturen inn til hovedstaden. En aldri så liten kald øl også, med dugg på glasset under stekende sol til lyden av daft bølgeskvulp, med  solsommerflanerende, blide folk rundt oss på alle kanter. Vi, husbonden, gutta våre og noen venner. Livet var godt.

Dagen før studiestart på Blindern for vår førstefødte. Ny mark å pløye for drammensgutten, som måtte orientere seg litt både i forhold til dette med T-bane-linjer og hvilken av alle bygningene på Blindern som var den rette. Som turister strente vi rundt med kart og rutetabeller og raskt voksende gnagsår. Men vi fant fram, og tok morsomme bilder av hverandre utenfor et søndagsstille fakultet og en vakker fontene.

Fiskesuppa og ølet på Herbern var mye rimeligere enn T-banebilletter og parkering. Q-park møter folk som oss med åpen munn, 39 kroner halvtimen, takk. Men vi tok det som en søndagstur, og utgifter som enkeltbilletter til buss, tog og bane som i dagene fremover ville påløpe, skulle det for studentens del bli slutt på om kort tid. Man hadde da bestilt elektronisk reisekort, som bare kunne fylles på over nettsiden til NSB, må vite.

Inntil videre ble studenten påfylt kontanter til dette bruk. Da kontantbeholdningen var halvert allerede etter første dag - noen av utgiftene var riktignok forbundet med en "bli kjent-pils" og noe mat kjøpt på et sted med studentpriser (hvilket ikke betyr lave priser)  - unnslapp det denne signatur et lettelsens sukk da det elektroniske reisekortet lå i postkassen allerede denne dag.

Jeg skred til verket, bevæpnet med Master Card, det omtalte elektroniske reisekortet og medfølgende veiledning, samt det digitale overmot man av og til koster på seg når man kommer i skade for å lulle seg inn i troen på at denslags tjenester virkelig virker som beskrevet.

Og det var nesten til å bli overstadig av, å kunne konstatere, at den unge herren ville kunne reise så mye han ville med tog, trikk og bane, fra Drammen og rundt omkring i Oslo de neste tretti dagene, for den nette sum av mellom tolv og tretten hundre kroner. Så fikk det heller være, at kollektivtilbudet er såpass dårlig samkjørt, at bussutgiftene mellom Konnerud og jernbanestasjonen i Drammen må tas over et annet kort og kjøpes et helt annet sted.

Det gikk bra helt til jeg kom til "betal". Og neida, jeg har riktignok vondt i lommeboka, men ikke så vondt.
Det var det fenomenale, nye, elektroniske reisekortet som ikke var registrert. Telefon til kundeservice fulgte. Den var i det minste bemannet, viste det seg, etter en tid med ventemusikk så skrekkelig at jeg nok kommer til å omtale det som eget tema etter hvert. For jeg har på følelsen av at jeg kommer til å få en del å gjøre med den kundeservicetelefonen.

Slik hang det nå sammen, da - etter hva kunderservicetelefonmannen mente å kunne huske å ha lest en e-post om - at det var sendt ut noen elektroniske reisekort de siste dagene som visstnok ikke var registrert.

Nuvel, man satt altså her med kortet og nummeret, om herren kunne være brydd med å taste inn dette nummeret, slik at kortet kunne bli registrert og vår lille forretning mulig å utføre?

Å nei. En dataansvarlig skulle gjøre dette når han kom på jobb, forhåpentligvis ville han rekke dette i løpet av den påfølgende dag. Så vi kunne prøve litt utpå dagen i morgen. Inntil da lever vi i spenningen mens pengene renner.

Når vi etter hvert får betalt, venter en ny, og - forstår jeg nå, spennende - opplevelse. Da skal nemlig systemet i løpet av tre timer klare å registrere at det ligger en gyldig betaling i det aktuelle kortet, slik at det faktisk går an å bruke det til å reise med.

Det skal jeg teste ut i morgen. Hvis den dataansvarlige ikke er blitt forkjølet eller noe.