I nydelige maidager som disse, er det ikke bare i hagene det pyntes opp og stelles. Også på kirkegårdene rundt om i landet legger folk ned en rørende innsats for å gjøre det fint ved minnestedet til sine kjære.
De færreste av oss trenger noen forklaring på hvorfor dette er viktig for folk. Vi respekterer andre menneskers sorg og savn, og de bånd som gjør at gravstellet er viktig for dem.
Desto mer sjokkerende blir det derfor, når vi fra tid til annen - som for ikke lenge siden i Sandefjord - blir vitner til vandalers herjing også på kirkegården.
I fjernsynsbildet snakker opprørte pårørende med tårer i øynene. De fleste av dem er sinte. Noen snakker om strenge straffer. En om at politiet aldri er der når man trenger dem. En gammel kvinne sier noe som får meg til å tenke, at hun har skjønt mye: De forstår ikke hva de gjør.
Jeg tenkte på det da jeg satt i bilen i dag, med bilen full av blomster fra yndlingsgartneriet mitt i Skoger, tette tøffe stemorsblomster som har stått ute og blitt herdet, og knallrøde pelargonier som gartneren har drevet fram med sånn fingerspitzgefühl at de blir akkurat slik som de skal være på kirkegården - lubne, lave og med blader og stilker som formelig strutter av kraft, energi og blomstringsvilje.
Det var far min, høvdingen vår, som hadde ansvaret for stellet av familens gravsteder i alle år. Nå hviler han der selv. Jeg synes det er godt å dra dit.
Helt fra jeg var liten, tok han meg med når han skulle stelle gravene. Han sa at det var litt som å gå på besøk, bare at vi måtte være helt stille, sånn at alle de andre døde, som ikke hadde besøk akkurat da, fikk hvile i fred.
Senere, da jeg var kommet i ungdomsåra, snakket han mye om hvordan det hadde vært å miste faren sin, og at han fremdeles syntes han trengte ham.
Far fortalte, at han ofte besøkte farfars grav hvis det var noe han hadde problemer med. Det var ikke sånn at det kom noe svar opp fra graven som fra en eller annen slags mystisk flaskeånd. Det var bare helt enkelt slik, at når han sto der, så ble minnet om farfar så levende.
Og da kunne han plutselig huske noe farfar hadde lært ham eller sagt, som han hadde glemt. Eller han kunne brått få helt klart for seg hva faren hans hans ville sagt eller ment om det eller det.
Jeg kjenner meg igjen i dette nå, og jeg er så glad han lærte meg det, at kirkegården ikke først og fremst er et sted for sorgen, men for de gode minnene.
Jeg er usikker på hvordan jeg hadde reagert, hvis vandaler hadde hjemsøkt hans gravsted. Veltet steinen, som andrefødte og jeg hentet i skogen sammen. Den som vi fant et steinkast unna brønnen han gravde da jeg var liten. Jeg var med ham hver dag, også da han gravde grøfta. Jeg ble stukket av jordveps, og han trøstet og smurte olje fra pipa si på.
En flott stein var det vi fant. Stilt på høykant ser den ut som en bauta. Den var tung å få ut av skogen. Husbonden var skeptisk til om vi ville klare det. Da hjalp det å tenke på han vi skulle reise den til minne om. Han ga aldri opp noe, fant alltid en løsning.
Like ved der steinen lå, gikk skogsbilveien der han i yngre dager kjørte lass på lass med tømmer ut med hest. Opp der rygga vi firehjulstrekkeren. Og da min andrefødte, tilsynelatende ennå en spjæling, tok tak sammen med husbonden, så jeg for første gang mannfolket våkne i guttungen. Også husbonden fikk et forundret uttrykk i ansiktet idet det gikk opp for ham hvilken kraft det var blitt i guttekroppen.
Han var så stolt da steinhuggeren hadde gjort sin del av jobben, og han kunne besøke morfars grav og se steinen stå der, kneisende mot himmelen blant rekker av slanke furulegger. For ham var det en bekreftelse av de sterke båndene til bestefaren, og jeg så det gjorde ham godt.
Førstefødte var med og bar sin bestefar til graven. Snaut fylt 16 år, med svart frakk, dress og hansker, bar han kista sammen med sine onkler, sin far og sin eldre fetter. Jeg har aldri sett ham så rett i ryggen som da. Preget av sorg og alvor, men stolt. Han fikk lov til å ta ansvar.
Jeg luker ut gamle høstplanter, roter opp i jorda, fjerner ugress som har begynt å spire. Tar blomstene ut av pottene og legger dem først litt sånn, så litt slik. Til sist finner jeg den spesielle harmonien mellom dem som jeg er ute etter, den som ikke kan forklares eller planlegges, men som jeg kjenner når jeg ser den. Jeg river røttene litt fra hverandre, bryter sirkelen plastpottene har tvunget dem inn i, setter plantene ned i gode, dype hull, og klapper jorda godt til rundt dem, før jeg heller på generøst med vann.
Så står jeg der og ser på det ferdige arbeidet. Den lave kveldssolen får furustammene til å kaste lange skygger som løper side om side med steinens skygge.
Når jeg lukker øynene halvt kan jeg se at steinen minner om fars silhuett, slik jeg husker den fra når han og hesten dukket opp i skogkanten etter en lang dags arbeid. Jeg kunne stå ute og vente på ham lenge, og ble varslet av larmen fra tømmerslepet lenge før jeg så dem.
Det kneisende hodet på hesten først, deretter faren min sittende skrevs over det mektige tømmerlasset, svær og sterk, og med en kontroll over hesten som om de to var ett.
Han så meg alltid på lang avstand, visste at jeg sto der. Noen ganger sang han, fordi han visste jeg syntes det var så fint.
Livet har lært meg, at ikke alle er vokst opp med en far som synger og ler og klemmer. En far som ikke slår eller gjør andre grusomme ting er ingen selvfølge.
Og jeg tenker, der jeg står med mine gode minner, hvilken tomhet de må føle, de som ikke har opplevd at det er godhet som blir borte når noen dør. At for mange er dødsfallet en slutt på mangeårig pine, at det kan være en lettelse når en tyrann legges under seks fot jord.
Kanskje kan det forstås slik, dette raseriet som gravskjenderne vender mot noe av det som betyr mest for andre. At selv dette skal de måtte stå utenfor, det å kunne minnes noen som gjorde dem godt.
Jeg forstår plutselig, at det er et privilegium å stå der og føle det jeg føler.
Hos noen er dette rommet i hjertet bare - tomt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar