Pengeflyttersniler med gangsperre

Den siste tiden har både jeg og en av mine bekjente vært i den situasjon at vi har ventet på penger fra en bank, i stedet for omvendt.

Vi vet jo, at når det er omvendt, går det hele svært fort, eller omgående, som det heter i de kretser. Men er ikke fram og tilbake like langt? Og hvis det er det - og det er det vel fremdeles - bør det vel kunne gå like fort begge veier?

Min bekjentes anliggende var, i oppdrag for sin gamle mor, å opprette konti for henne i en ny bank, som var i passende gåstolavstand fra hennes nye leilighet. Mor og sønn dro sammen til banken for å fylle ut alle de nødvendige papirer, og den eldre fruen tok med seg sitt nye bankkort og dro hjem for å pugge koden. Hun fikk beskjed om at pengene ville bli overført fra hennes gamle bankforbindelse så fort de hadde oppsigelsen i hende.

Hun var klar til å klippe i stykker sitt gamle kort, men ble stanset av sønnen, som ba henne vente til hun hadde fått bekreftet at det var kommet inn penger på den nye kontoen.

Det skulle komme til å ta tid. Eldre mennesker er imidlertid nøysomme, så hun hadde ikke noe øyeblikkelig behov for å hente ut noe av den faktisk nokså betydelige sum hun hadde flyttet til sin nye bank. I hvert fall trodde hun at hun hadde gjort det.

Da hun etter et par ukers tid hadde brukt opp de rede penger hun hadde hjemme, var tiden inne for å bruke det nye bankkortet. Stor var hennes forferdelse da hun ikke fikk ut en krone. Saldoen var null.

Sønnen ble satt på saken, og gjorde en heltemodig innsats, tatt i betraktning at han fikk oppdraget klokken 14.45 fredagen før påske. Da er det vanligvis ikke lett å komme på skuddhold av levende mennesker i en næring som har forskanset seg bak et nettverk av elektroniske tjenester og automatiske telefonsvarere, og som gjerne deler sentralbord med 100 andre filialer.

Men ved kreativ bruk av internnummerlogikk, fikk han los på en bankmann som egentlig ikke hadde denslags problemer som sitt bord, men som oppfattet at det kunne føre til en viss badwill for banken om det faktisk viste seg å være deres ansvar at en 85 år gammel kvinne sto uten likvider og med tomt kjøleskap foran påskehøytiden.

Umiddelbar hjelp kunne han dessverre ikke gi. Manglende overføring skyldtes nemlig at den gamle banken ikke ville sende pengene over til den nye før de hadde fått tilbakelevert den eldre kvinnens bankkort. Det hadde ingen gitt beskjed om.

I mellomtiden sto pengene - som nevnt en betydelig sum - på en brukskonto i en bank hun ikke lenger brukte, på en konto hun hadde sagt opp, til 0 prosent rente. Ikke fortell meg at den banken som holdt på disse pengene så lenge, ikke tjente på det.

Bankkortet ble levert inn i all hast før påskehøytiden skalket alle luker, og det ble vanskelig, fikk man vite, å få dette i orden før etter påske, altså å få pengene over.

Fruen hadde imidlertid en sparekonto. Når denne generasjonen sparer, så mener de noe med det. Og en sparekonto knekker de bare i ytterste nødsfall. Det ble gjort, for et beskjedent forbruk til tross, hun ville selvfølgelig ha både mat og penger til påske.

Nå skulle en jo tro, at dette måtte ordne seg første virkedag etter påske. Hah!

Da sønnen nye to uker etter påske skulle gå inn i nettbanken og betale en regning for sin mor, sto kontoen fremdeles i null. Han ble sint. Denne gangen nøyde han seg ikke med en telefon, han kjørte fire mil og møtte opp personlig i den aktuelle filialen.

- Pengene er underveis, var svaret han fikk.

- Og nøyaktig hvor er underveis?

- De er på vei inn.

- Jamen hvor er de - er de her eller der?

På dette tidspunkt, kunne vår mann berette, ble bankmennesket nærmest forurettet, og ba ham forklare hva han mente med det spørsmålet. Hvorpå han svarte, at han ville vite, om hans mors penger sto i denne banken eller den andre, at det umulig kunne være flere altermativer - og hvem som nå egentlig fikk renteinntektene av hans mors penger, enn si hvem som hadde dratt rentefordeler av disse de siste ukene?

Da svarte bankmennesket, at det umulig kunne være av interesse, fordi pengene skulle over fra en brukskonto til en annen - begge med 0 prosent rente. Underforstått, da kunne jo bankene like gjerne tjene noen penger på å ha denne summen flytende flere uker i dette ukjente ingenmannsland som de overfor kundene velger å kalle underveis.

En historie i denne historien er jo den, at hverken den nye eller den gamle banken hadde veiledet sin kunde om, at når saldo på brukskonto passerer et sekssifret beløp, kan det lønne seg å overføre noe til sin sparekonto, der man får noe igjen for å ha det stående.

Sønnen forlot nå ikke banklokalet før pengene var overført - til den gamle kvinnens sparekonto.

Dette skrives mens jeg venter på en overføring som har utbetalingsdato i dag. Dags dato er nå tolv timer gammel, og jeg har nettopp ringt banken for å purre. Gjett hviket svar jeg fikk?

"Pengene er underveis".