Alt er liksom snudd helt rundt. Det er uvant å skulle kle på mor. Det er lenge siden jeg hadde små barn. Da gikk dette fort, ganske rutinemessig rullet jeg opp buksebeina, før jeg smatt dem over små føtter som dirret av iver etter å kaste seg ut i leiken.Det er ikke slik med den gamle. Først må jeg hekte buksebeina så langt opp jeg får dem, før jeg trer sandalene med grovmønstret såle innpå føttene hennes. For hun må ha sko på, slik at hun ikke glir når hun, litt klossete og støttet av meg, kommer seg opp på to, slik at vi får dratt buksa opp det siste stykket. Jeg kjenner jeg har elendig håndlag med dette, blir varm og stresset, og får dårlig samvittighet når jeg må ta meg kraftig sammen for ikke å bli irritert.
Noen ganger - stadig oftere den siste tiden - når vi kommer hjem til henne, har hun dratt buksa utenpå genseren og golfjakka, slik at alt ligger i en klump rundt livet. Venninnen hennes, som er mye sprekere, retter på slikt når hun ser det. Vi også. Hun tar seg ikke nær av det, bare aksepterer at vi gjør det.
På skjenken i stua står bildet av henne og faren min. Det er tatt like før de forlovet seg. Hun har ferskenansikt under nylagt hår og et godt smil; jeg ser det er ekte og ikke bare for fotografens skyld. Det er litt som det smilet jeg husker fra da hun så sine dattersønner for første gang, det er rent, det er godt, og det er ekte, som et flyktig lite riss av lykke.
Slank som silhuettene fra kjolemønsterarkene på femtitallet står hun der, i et av mange antrekk som hun og hennes venninne, sydamen, hadde laget spesielt for henne. Det er dette bildet som alltid får meg til å tenke, at jeg må også lære meg det som mor og alle hennes jevnaldrende kunne så godt, å huske på at også bena kommer med på bilder. Hun står med føttene dandert som en danserinne, balanserende fjellstøtt på de lekreste stiletthæler. Inne i henne et sted lever ennå denne unge, bekymringsløse og elegante kvinnen. Nesten borte ble hun noen år, med små barn som kom tett, og som senere vokste til kravstore ungdommer som slukte alt. Hun håndterte en endeløs rekke med klesvask, gårdsarbeid og allehånde bordsetninger, alltid riktig og til rett tid, og med en notorisk skikkelighet over alt hun tok i.
Jeg er tre og et halvt år og leker ute i gata utenfor huset til farmor. En dame som er pen på samme måte som damene i farmors ukeblader kommer mot meg og hilser blidt. Det er moren min, som har latt sin svigermor passe meg mens hun er hos frisøren. Hun er så forandret etter frisørbesøket, at jeg ikke kjenner henne igjen før jeg hører stemmen hennes.
Som gammel har hun tatt igjen noe av det forsømte. Etter mange år da klesskapet var fylt av alt som var fornuftig, halvdystert, varig og aller helst kjøpt på salg, klinte hun til og kjøpte seg rosa klær fra topp til tå. Ikke sånn litt ute av balanse på grunn av langt fremskreden alder-rosa, men delikat blekrosa tøy av god kvalitet. Hun hadde nettopp flyttet inn i ny leilighet i byen, til overmål i samme blokk som sin sydamevenninne fra ungdomstiden.
Da hadde hun vært livstruende syk flere ganger, men kjempet seg hver gang tilbake til livet med en seighet som forundret alle rundt. Livet er et helt annet nå enn da hun poserte på bildet som pynter skjenken. For mannen som står ved siden av henne på bildet, min far, er ikke lenger den store, sterke som hun kan lene seg til. Han får alzheimer, og hun mister ham bit for bit. Når han endelig får plass på sykehjem, har han allerede vært en tung byrde for henne lenge. Så lenge at det tar tid, før hun har overskudd til å bli med på sykehjemmet for å besøke ham. Når hun endelig gjør det, pynter hun seg. En gang er det musikkveld på sykehjemmet, med dans for de demente og de av deres ektefeller som ennå lever. Far er også pyntet denne kvelden. Noen tar et bilde av de to sammen. Det var den tiden da han ennå kunne ha gode øyeblikk, stunder da han fremsto som helt frisk, lommer av normalitet som plutselig var der. Ikke så da dette bildet ble tatt. Han smiler til fotografen slik som vi alle har lært siden vi var små, at foran et kamera smiler vi. Smilet er et grin. I øynene ser jeg noe av det som kom med sykdommen, og som var så vanskelig å foholde seg til; vanviddet. Bildet er godt, fordi det fanger sannheten i det øyeblikket det er tatt. Men det er vondt å se på. Mor har rammet det inn og hengt det på en vegg på kjøkkenet. Jeg liker bildet på skjenken mye bedre.
Da jeg var liten, fikk jeg leke med de gamle klærne hennes. Ikke så gjerne med den dueblå brudekjolen som var så kjedelig. Mye heller prøvde jeg den svarte ballkjolen med fløyelsliv og tyllskjørt. Den passet til jeg var omtrent tolv; hennes fuglevingeveverhet ble ikke en del av min arv. Med god hjelp av en kreativ sydame kunne jeg likevel gifte meg i min mors pensjonerte festkjole da den dagen kom. Jeg balanserte til rådhuset på hennes gjennom nesten tre tiår pent parkerte stilettsko, og hun ytret aldri et kritisk ord om at hennes datter sto ravnsvart brud. Hun har alltid foretrukket det spesielle.
Det er snart bare sydamevenninnen og brødrene mine og jeg som husker at hun er noe mer enn en 87 år gammel kvinne som trenger stadig mer hjelp til å klare bare det å bo for seg selv i en leilighet. Det er mange av dem i denne blokka. Eldre, flest kvinner, jeg møter dem i gangen og heisen på vei ut og inn. En eller flere av bilene til kommunens hjemmetjeneste er stadig å se på parkeringsplassen utenfor. De er alle i samme båt.
De får all den hjelpen de trenger, men det går stadig lenger mellom hver gang de møter noen som ser personen bak behovet for hjelp og pleie. Jeg kom på det da jeg gikk på rastløs leting i kjøpesenteret etter en fødselsdagspresang til mor, som egentlig ikke ønsket seg noe. Det var i hvert fall det hun sa.
Da visste hun naturligvis ikke noe om den blekrosa, florlette strikkejakka jeg skulle finne, og som jeg i det øyeblikket jeg så den var helt sikker på ikke passet til en 87-åring. Den var derimot helt riktig for den kvinnen som lever langt inni 87-åringen, og som stadig færre ser.
Det var på grunn av denne jakka hun krevde full gjennomprøving av smått og stort i garderoben. Plutselig husket hun at det snart er vår.
Våren med den rosa jakka.
