Har lagd egen blogg for fotografier

http://ingvildanita.wordpress.com/category/fotografier/

Kan noen be med Eva Joly på hytta?

I dag leste jeg at Eva Joly mener det er forskjell på nordmenn og franskmenn. Departementsansatte i Norge foretrekker å avslutte arbeidsuken fredag klokken 15.00, og vil gjerne ha korte dager, sånn cirka seks timer. Joly påpeker at det jo faktisk er mulig å jobbe 18 timer. Så nevner hun også hvor lite sosiale vi er, mens nordmannen velger å dra på hytta og sitte og kope i ensomhet, finner franskmennene seg gjerne et tre de kan sitte under og dele en flaske vin med noen.

Eva Joly vokste opp på Grünerløkka med en skredder til far og en frisør til mor. Som 20-åring dro hun til Frankrike som au pair, forelsket seg i sønnen i den aristokratiske familien, og ble der. Nå har hun gjort en så imponerende karriere, at hun åpenbart kan tillate seg å si hva hun vil om nordmenn og det hun opplever som typisk norsk.

Jeg kjenner jeg blir inderlig forbannet over at en person som både ute og hjemme har ferdes i det øverste sosiale sjikt, kommer med så lettvinte karakteristikker av hva som er typisk norsk. Det er nok riktig at en del av dem som skummer fløten her i landet, kan forlate sitt kontor og dra hjem eller på hytta klokken 15.00 en fredag.

Folk av den typen Joly vokste opp sammen med på Grünerløkka kan antakelig ikke det. De har nok ikke hytte heller. Og det er dem det er flest av her i landet.

Selvstendig næringsdrivende i små og mellomstore bedrifter, bønder, fiskere og arbeidsfolk - vet hun egentlig noe som helst om hvor mye av deres våkne tid som går med til arbeid og plikter? Hvis jeg ser rundt meg, blant vanlige nordmenn, ser jeg flest av dem som er mer enn villig til å ta i et tak, og det er det jeg oppfatter som typisk norsk.

Selv jobber jeg så mye at jeg ikke har tid til å ha hytte. Men jeg er så heldig at jeg har gode venner som fra tid til annen inviterer oss på sin hytte, der vi sitter mellom fjellbjørkene og drikker vin - for eksempel. Vi går lange turer i nydelig landskap, bader i fjellvann sammen, og steker pølser over bål. Vi er så mange at ungene omtrent må stables lagvis eller i telt.

Når sola går ned i vannet like ved, lister jeg meg ned dit med kameraet mitt og fanger natta når den senker seg over fjellet. Mens lyset skifter, kan det hende at jeg slipper meg nedpå en stein og lar tanke fare sine egne veier der jeg sitter alene midt i noe av det vakreste jeg vet. Det ser nok ut som jeg sitter og koper.

Når jeg kommer tilbake, har de andre lagt flere vedkubber på bålet, og funnet fram mer vin. Mens raggsokker og hyttegensere kommer på, avløser den ene gode historien den andre. Dette er noe av det norskeste jeg vet.

Kan noen ta med seg Eva Joly på hytta?

Underveis med bevende hjerte

Å reise langt sakte har alltid gitt meg en egen glede. Det er noe med å få tid til å kjenne at man er underveis.

Jeg kom til å tenke på det nå, mens jeg sitter her og venter på førstefødte. Han er på vei hjem fra Aten, fra sin første utenlandsreise uten at vi er med. Han ville ikke hentes på Gardermoen, ville ta toget hjem.

Det kan være fordi han reiser sammen med klassen sin fra videregående, og ikke vil belemres med slike pinlige velkomstscener han tiltror oss å kunne stelle i stand. Det kan også hende, at han vil tøye den gode følelsen av å være underveis lengst mulig, og at reisen ville kjennes definitivt slutt idet han ser sin fars stasjonsvogn.

Å stige på flytoget, derimot, forlenger nok gleden ved å være på tur, selv om det går fort.

Det er noe eget med togturer, helst lange togturer.

En gang reiste jeg gjennom Sverige, Polen, daværende Tsjekkoslovakia, tidligere DDR og Vest-Tyskland med tog.

Vi gjorde mange spennende stopp under turen. Men det beste var reisen, de mange timene underveis. Det var et samarbeidsprosjekt mellom jernbaneselskapene i de aktuelle landene, som ville markedsføre eastrail, et slags alternativ til interrail i østblokken, som da var i ferd med å åpne seg mot Vesten. Jeg vet ikke om prosjektet ble noen suksess. Men jeg tenker fremdeles med takknemlighet på den redaktøren som i sin tid fikk tilbudet om å sende med en journalist på lanseringsturen, og som satte mitt navn på billetten.

Det var natt da vi passerte grensen mellom Tsjekkoslovakia og DDR. Jeg hadde fått tildelt egen sovekupé som kunne låses fra innsiden, og da jeg i halvsøvne registrerte at det raslet i dørlåsen, trodde jeg det var noe som skjedde i en drøm. Da det plutselig sto en brysk herre i en gammelmodig uniform foran sengen min og gryntet "Passport, bitte", var jeg helt sikker på at det var et mareritt, og jeg snudde meg mot veggen.

Den øsstyske grensepolitimannen var høyst virkelig, og han mislikte sterkt at jeg bare snudde rompa til ham med et søvnig skuldertrekk. Måten han røsket meg ut av senga på, kunne vanskelig kalles annet enn voldelig. Heldigvis gjorde behandlingen meg så raskt våken, at jeg evnet å vurdere hva slags fremtreden som ville gavne mitt velbefinnende best. Jeg samlet dyna lynraskt rundt meg og fant fram passet. Tidligere DDR var et regime som virkelig kunne skape praktiske vanskeligheter for den som tillot seg å være nebbete mot unifomerte.

Å by reisende rene togvogner, klarte de ikke. Det togsettet var direkte udelikat.

Tsjekkerne visste imidlertid å møte oss med gjestfrihet. De vartet opp med stor, gammeldags spisevogn. Hvite duker, stramt antrukket kelner med nystrøken serviett over armen og alle rettigheter. Jeg hadde interessant selskap i en pressekollega med godt kjennskap til østblokken, og vi samtalte godt og lenge. Først om politikk, deretter en del om om livet og døden og sånn, alt mens vi hyppig påkalte kelnerens oppmerksomhet og var enige om at det å reise slik, det var overmåte trivelig.

I skapet mitt har jeg to drammeglass og to espressokopper med logoen til det tsjekkiske jernbaneselskapet. Ikke stukket ned i veska i smug, men ærlig betalt med rett-i-lomma-penger til en entusiastisk kelner som ble så euforisk av uventede inntekter, at han etter en tid også lurte på om jeg kanskje var interessert i å kjøpe ei vannmugge. Vi ga ham rikelig med driks i stedet.

Det å være underveis, gir muligheten til spennende møter med mennesker, møter det aldri blir tid til når reisen går raskt.

Det gir også tid til å kjenne den egne gleden ved å komme hjem.

Lite slår å komme hjem til Drammen med toget i kveldinga, etter å ha vært borte lenge.

Alle som har sett Aass bryggeri i flomlys ved enden av en fin reise, skjønner hva jeg mener.




.

Ved elva når natta slutter

Det er magisk å stå ved bredden av Drammenselva for å ta farvel med natta når mørket sakte løser seg opp og blir til en ny dag.

Som i dag, klokka fem om morran, elvevannet er svartere enn natta sjøl, det er som olje der det renner under en nattehimmel som er flere nyanser lysere. Ved bruenden på Bragernes spiller trafikklysene orgel for tomme gater og speiler seg i elvevannet sammen med de like forfengelige butikklysene som søker vår oppmerksomhet hele døgnet.

Det er stille ennå, tilsynelatende, og det kan kjennes meningsløst tidlig å møte på jobb. Om en time skal jeg lese nyheter på radio. Ingen stor dramatikk, enn så lenge. Godt å stå der ved elva bittelitt og hvile øynene på mørket. Det er mildt, ryker ikke av kaffekoppen jeg har tatt med ut.

Den første telefonen til politiet på morgenkvisten snart, om noe har skjedd i natt? Den jeg snakker med, har vært på jobb i hele natt, og det er det mange andre også som har.

Ofte tenker jeg på det, når jeg kjører ned til byen så tidlig at veien er bare min, og jeg er trøtt og lei og aller helst ville blitt i senga mi, at et eller annet sted jobber noen akkurat nå i grenselandet mellom liv og død, landet ingen kjenner før de er der. Et barn kan bli født akkurat idet jeg passerer det punktet i Konnerudbakkene der jeg ser sykehusblokka som en lyspåle i drammensnatta.

Noen puster ut nettopp nå, for aldri mer å puste inn igjen. Og det er noen hos dem, noen som allerede har vært på jobb lenge, som har sett og delt det meste og vært på vakt noen netter før.

Natta er aldri så stille som den virker.

Hvor sover Frank til natta?

- Jeg dauer til vinter'n.

Frank heter han. Han er en av Drammens 85 bostedsløse. Jeg møtte ham på TV, der han snakket til en kollega om hvordan vinteren kom til å bli.

I dag tok jeg inn den siste pelargonien mens det ennå sto til liv. De er noen tøffinger, pelargoniene, og blir ekstra fine hvis de står ute og herder seg litt. Begoniene har jeg tatt inn for lengst, de tåler ikke ei frostnatt.

Det er forskjell på blomster, som det er forskjell på folk. Det er lettere å ta vare på blomster, kanskje fordi de pynter opp?

Han er ikke mye til pynt, Frank. Det er nok lenge siden han sluttet å bry seg om det. Han fryser vel nå. Jeg tenker på det mens jeg rydder plass i vinduet til blomsten som fikk komme inn, og kjenner at det står kulde fra vinduene.

Han kan ha fått ei seng på natthjemmet. Fått sove på sofaen hos en kompis. Eller kanskje på glattcelle hos politiet. Det er dit han går hvis han ikke har funnet ei varmluftrist eller en plass under ei bru der han kan ligge med soveposen.

På TV snakker de om svineinfluensaen, at det kan være aktuelt å vaksinere hele befolkningen. Jeg lurer på om noen har tenkt å gi vaksine til Frank og de 84 andre.

Det er blitt så fint i Drammen. Vi er så stolte.

Nå bygger kommunen leiligheter til bostedsløse, seks stykker. Det blir godt for dem som får plass der, når de står ferdig på den andre siden av vinteren en gang.

Men hvor sover Frank og de andre til natta?

Min Dinas bok

Som alle andre bokklubbofre, har jeg "Dinas bok" av Herbjørg Wassmo i bokhyllen. Også har jeg en Dinas bok til. En liten skatt jeg gjemmer i en minneskuff i det gamle eikeskapet mitt. Den heter "Praktisk kogebog". Forfatterens navn er ikke kjent. På tittelbladet står det "af en erfaren husmoder". Den er trykket hos C. Andersens bogtrykkeri i Horten, og gir veiledning både om hvordan man lager farceret kalvekjød og kjød á la Pomme de Terre.

Mellom side 26 og 27 ligger et bokmerke, et pappkors i farger, med bibelverset 1. Mos. 6, 24: "Herren velsigne deg og bevare deg". De merkede sidene inneholder oppskrifter på frukt- og saftsupper.

Dette var Dinas bok. Min oldemor Dina.

Da jeg var gravid med vårt yngste barn, kom teknologien en stund til kort. Ultralydbildene viste, helt til det var to måneder igjen av svangerskapet, at jeg bar på ei jente. Hun skulle hete Dina etter min oldemor, og Helene etter hennes mor, min tippoldemor. Det ble en sønn.

Jeg hadde tenkt på disse navnene fordi jeg syntes de var så fine. Så oppdaget jeg, til min bestyrtelse, at moren min ble rørt til tårer over at jeg ville kalle opp akkurat disse to formødrene. Det skulle vise seg å ha en grunn.

Mor fortalte det med en mine som det var en dyster familiehemmelighet: - Du forstår, Dina var uekte barn. Helene var aldri gift.

Dina. Oldemor. Et mildt pust av kandissukker, kamfer og mørke bymøbler med et tynt lag av støv på. Oldefar som satt i gyngestolen sin og var blind og bød på dadler fra en boks som sto uten lokk hele tida. Jeg husker at støvlaget på dadlene var tykkere enn det på møblene. Hver gang jeg besøkte mormor, måtte jeg innom de gamle, som bodde i førsteetasje i det praktfulle tømmerhuset i Saggrenda utenfor Kongsberg. Jeg husker følelsen av å være ønsket, at det var mer enn fine ord, det at de ble så glad for å se brødrene mine og meg. Dina, hun var gammelkonetynn på en kniplingsaktig måte, hjertevarm, skjør, mild og lys. At hun, av alle, hadde vært et uønsket barn?

Moren hennes, tippoldemor Helene, kom fra Efteløt. Som ung jobbet hun som guvernante i Drammen. Det var ikke der hun ble forført.

En lokal sjarmør ved navn Didrik var det, som satte barnet på Helene. Da alvorets time kom, viste det seg, at han hadde holdt seg med to jenter på en gang. Om den andre også ble svanger, vet jeg ikke. Didrik forsvant til Amerika, og lot aldri høre fra seg siden, selv om han visste at han var blitt far til et barn med Helene.

Helene måtte gi opp guvernanteposten og vende hjem til Efteløt for å føde sitt barn. Hun fikk bo hos søsken. Lille Dina var heldig, og fikk vokse opp hos en barnløs onkel og tante som hadde gård.

Til Saggrenda kom hun som en av flere ansatte piker i bergmesterboligen. En av hennes faste oppgaver var å hente melk og fløte på en gård like ovenfor sølvgruvene. Den blinde mannen med dadlene var den gangen en knakende kjekk kar, og sønn på denne gården. Dina ble godt gift.
Noe av det første hennes unge ektemann gjorde, var å hyre inn en tømrer som kunne reise det store, gode huset der de levde så lenge sammen at de rakk å møte sine oldebarn.

Dina Bredevju giftet seg inn i en solid, men nøysom familie. Hun fikk et godt liv. Om moren, Helenes videre liv, vet jeg lite, utover det at hun lenge bodde hos sin familie i Efteløt. At hun hadde arbeidet som guvernante, forteller meg at hun må ha vært begavet. Etter at Dina ble født, kan hun ha gått sine søsken til hånde på gården der Dina fikk vokse opp.

Det jeg vet, er at hun i sin alderdom ble det offentliges anliggende. Det kan ha kommet ungfolk på gården som ikke var interessert i å fø på en gammeltante som ikke lenger var i stand til å arbeide. Dina ville gjerne ta sin mor i hus. Hennes nøysomme mann ville spares for den byrden. Men da det kom myndighetene for øre, at Helene hadde en formuende svigersønn, hadde han ikke lenger noe valg.

I dag fortalte moren min om at hun husket den dagen Helene ble kjørt fra Efteløt til Saggrenda, med hest og kjerre, som en annen pakke.

Mor var knapt ti år gammel, og samtalene hun etter hvert hadde med sin oldemor, var - som de pleier å være mellom et barn og en gammel kvinne - ikke fortrolige nok til å kaste lys over hvordan Helenes liv egentlig hadde vært.

Men en ting vet jeg. Helene må ha håpet lenge, at det likevel skulle bli Didrik og henne.

Jeg vet det. Det min mor husker best om sin oldemor, forteller meg det.

Helene hadde lært seg å telle på engelsk.

En liten revolusjon i Drammen

Hver gang fagforeningen på jobben har årsmøte, samles vi i et møterom i annen etasje hos en god pizzarestaurant ved Bragernes torg. Rommet er ikke til å kjenne igjen. En gang for mange år siden satt jeg akkurat her, i dette rommet - det var gulvkaldt, og jeg hadde ekstra ullsokker på beina - og lagde håndmalte prislapper til utstillingsvinduene i Londonerbasaren, Norges første varemagasin.

Det er umulig å unngå at tankene vandrer tilbake, kjenner jeg, når jeg sitter i dette rommet sammen med mine gode kolleger og drøfter ulike forhold på vår felles arbeidsplass. Fra der vi sitter, kan vi se utover det vakre torget. Det er slik jeg kan huske det. Men bygningen vi sitter i, den som rommer minner om erfaringer som skulle bli så viktige for meg, den er svært forandret. Det er bare fordi jeg husker utsikten fra vinduet at jeg vet at deler av lokalet vi befinner oss i, er det gamle arbeidsrommet til dekoratørene.

Den gamle bakgården er også borte. Nå er den åpnet opp, gjennomrestaurert og kalles passasje.

Jeg husker første gangen jeg gikk der, for å bli vist veien til toalettet i kjelleren på den andre siden av gården, det vi delte med de ansatte hos bakeren, kafeen, frisørsalongen og noen kontoransatte som holdt til i samme gård. Det grå kjellermørket, de lange, uopplyste gangene. Spindelvevet fra taket, den sterke følelsen av at kjelleren nok ga husrom for andre kryp enn bare edderkoppene som voktet sine nett der. Toalettet med rustspor, gulvet som, meg bekjent, aldri ble vasket av noen. Også den nakne lyspæra i taket. Da jeg skulle skifte den første gang, oppdaget jeg at sokkelen ikke hadde gjenger, men en slags bajonettfatning, pæra måtte vris på plass med et fast grep. Jeg var den som var minst mørkredd, og fikk pærebytte som fast oppgave. Fremdeles vet jeg ikke hva som var verst; jeg var redd både for å få edderkopper i håret, og for at pæra skulle gå i stykker mellom hendene mine mens jeg prøvde å smekke den på plass.

Gudene må vite at fristelen til å tilbringe mye tid her nede, ikke var stor. Likevel måtte vi stemple ut og inn ved dobesøk, tiden vi brukte der nede skulle vi ikke få betalt for.

Det gamle stemplingsuret var allerede da en fortidslevning. Hver gang vi skjøv kortet ned i det, skrallet det i utdatert og dårlig vedlikeholdt mekanikk. Det skrallet enda mer den dagen jeg brukte kortet mitt til å dytte en liten mynt ned i helvetesmaskinen. Uret ble aldri reparert. Så var det i hvert fall slutt på trekk i lønna for å gå på do i arbeidstida.

Londonerbasaren var forut for sin tid på mange måter. En mengde ulike varer samlet i en butikk, og med lave priser, som alle endte med 95 øre. Eieren valfartet Europa rundt og kjøpte opp konkursbo til gode priser, vareutvalg og lagerbeholdning var enormt og tildels uoversiktlig. Men butikken var et eldorado for alle barn på bytur før jul. Her rakk møysommelig oppsparte presangpenger langt. Dessuten var det en hel avdeling med morosaker.

På slutten av sekstitallet sto jeg selv og klemte nesa flat mot de fantastiske utstillingsvinduene og så på juleutstillingene og lot meg fjetre av den mekaniske, nikkende nissen som tronte i vinduet i et berg av leker, dukker og plastblomster. Ti år senere skulle jeg lære meg å sette opp og pynte slike utstillinger, hvert vindu tok en hel uke å gjøre klart.

Jeg skulle også lære, at det bak den glorete fasaden var endeløse mengder skitt. Og kulde.

Eierens kone var min sjef. En sjelden kvinne. Hun hadde stil og verdighet. Man kunne tydelig se, at hun i yngre år nok hadde vært svært vakker. Hun var snill, og arbeidet minst like hardt som sine ansatte.

Hun tilhørte likevel en annen tid. Tilfeldigheter ville at jeg skulle være den som gjorde det klart for henne. Eller - kanskje jeg heller var den som kom til å representere det hun egentlig alltid hadde visst måtte komme.

Den første gangen jeg sa henne i mot, hadde hun sendt meg ut i bakgården , for å lete etter noen varer i et rom hun kalte "bod".

Da jeg hadde gravd meg gjennom et berg av tomme pappesker i "boden", og det åpenbarte seg en åtteseters do, hadde jeg allerede merket meg at det var solid svikt i gulvet. Jeg gikk inn i butikken igjen, og gjorde det helt klart at jeg aldri kom til å gå inn i den såkalte boden mer. Hun sa ingenting. Bare gikk dit selv for å lete etter det hun trengte.

At vi spiste matpakka vår en av gangen i et halvsirkelformet kott uten vinduer og med plass til bare en stol, var ikke det jeg reagerte mest på. Verre var det at parafinovnen sotet så fryktelig, at den sluknet hver natt.

Hun lærte meg hvordan jeg hver morgen skulle støvsuge ovnen inni før jeg tente den på nytt. De første timene etterpå varmet den så noenlunde, etter en tid var det brennvarmt i en omkrets av 15 centimeter rundt ovnen, før den døde på nytt. Og på nytt. Og på nytt. Det var en lang og kald vinter på jobb som fikk meg til å tenke, at slik skal ikke arbeidsfolk egentlig ha det. Jeg rådførte meg med en jeg visste kunne noe om slike saker.

Min tante var renholder på Kongsberg Våpenfabrikk, og var aktiv i fagforeningen ved fabrikken. Da jeg, etter hennes anvisning, listet meg ut i spisepausen og ringte Handel og Kontor i Drammen, gikk startskuddet for en liten revolusjon som skulle skape uvante rystelser i det tradisjonsrike varemagagasinet.

I Handel og Kontor, fagforeningen som den gangen var fagorganisasjonen for de butikkansatte, kjente de godt til forholdene på Londonerbasaren. De hadde i alle år forsøkt å få de ansatte til å organisere seg, men det var ingen som hadde turt.

Jeg visste ingenting om fagforeningsarbeid, men ble godt tatt vare på. Kunne jeg få med meg halvparten av de som jobbet der, kunne vi kreve tariffavtale. Det var nokså stimulerende å få greie på hva vi i så fall ville få i lønn. For lønna vi fikk, var under to tredeler av tarifflønn.

Da jeg fikk greie på det, husket jeg plutselig hva eieren hadde sagt da han ansatte meg. Han spurte om jeg var organisert. Da jeg svarte benektende - jeg var så uerfaren i arbeidslivet at jeg knapt visste hva "organisert" betød - svarte han: "Det behøver du heller ikke tenke på, våre ansatte har det bedre enn de som er organisert".

Jeg klarte å få med meg alle ungjentene i butikken. Sammen utgjorde vi halvparten av de ansatte. Det ble tarifflønn, og jeg ble klubbleder.

Et stort ansvar for en skoletrøtt snørrunge som hade gått ut av ungdomsskolen bare to år tidligere. Jeg gikk inn i det med snørrungens dødsforakt og kampglød, til misbilligende blikk fra de eldre ansatte, som i alle år hadde takket og vært glad til med alt de ikke fikk.

Det var ubehagelig, men nødvendig, å stå i front. Jeg ble belønnet med det tyngste arbeidet, de skitneste jobbene. Det var heller ikke slik, at jeg kjente solidariteten dirre mellom meg og dem jeg hadde klart å skaffe høyere lønn.

Noe beveget seg i meg, en visshet om at jeg ville noe annet enn å jobbe for det som, uansett løftet til tariff, var en dårlig jobb i et lite utviklende miljø.

Jeg tror jeg, kanskje underbevisst, må ha bestemt meg for å kline til en siste gang for så å stikke.

En morgen, da jeg for Vårherre vet hvilken gang, kom til en arbeidsplass der det var kuldegrader i lokalene, gjorde jeg kort prosess og ringte Arbeidstilsynet. De kom med en gang.

Etter en rask gjennomgang av arbeidslokalene, fastslo de at at pauserommet var uakseptabelt, det samme var toalettforholdene, og temperaturen i butikken var alene nok til at de ville stenge døra på timen.

Eierens kone lovte å reparere ovnen så fort hun fikk tak i noen som kunne gjøre det. Vi skulle få nøkkel til torgets offentlige toalett i stedet for å være henvist til katakombene i bakgården, og fra nå av skulle vi få bruke dekoratørenes arbeidsrom til pauserom.

Da Arbeidstilsynets representant overlot til meg å bestemme om disse løftene var nok til at butikken skulle få holde åpent resten av dagen eller ikke, husker jeg at jeg kjente en blanding av triumf og ubehag. Sjefen min sto og tryglet meg om ikke å stenge butikken; vi kunne jo få arbeide med kåpe og votter på til ovnen var reparert.

Jeg klarte ikke å la dem stenge døra.

Noen måneder senere sto jeg på sjefens kontor. Jeg hadde oppdaget, at en annen med samme arbeidsoppgaver hadde bedre lønn enn meg.

Jeg ble foreholdt, at vedkommende hadde et års yrkesskoleutdanning, hvilket jeg ikke hadde.

På veggen på sjefens kontor hang en bunt brune papirposer i en hyssing. Jeg spurte om å få låne pennen hennes. Hun så spørrende på meg, men rakte meg pennen. Så røsket jeg ned en brun papirpose. På den skrev jeg min oppsigelse, som jeg rakte henne tvert.

Sånn kan jeg sitte og tenke, når vi har årsmøter i klubben.

Livet er ikke så verst.

Som Moskva, så Konnerud

I dag kunne VG melde om en underlig, gylden ring på himmelen over Moskva.

Nok en gang får jeg anledning til å hevde, at på Konnerud i Drammen har vi alt vi trenger. Vi behøver aldeles ikke dra til Moskva for å finne ringer på himmelen.

Dette bildet er tatt noen hundre meter fra huset mitt, under en liten kveldstur. Jeg tør påstå at våre himmelringer er vakrere enn det de kan by på i Moskva.

Dessuten er vi, omgitt av naturens skjønnhet på alle kanter som vi er, så blaserte, at vi heller ikke selger bildene våre til byråer som setter dem på trykk i aviser som betaler fett for denslag. - Sukk - så dumme vi er.

http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=569060

Barnearbeid på Bragernes torg

Jeg elsket torget i Drammen lenge før kommunen og media begynte å løfte det fram i lyset som Nord-Europas vakreste torg.

Den brostensbelagte møteplassen med den vakre fontenen og drikketrauet syder fremdeles av liv og handel, men på en litt annen måte enn før. Det er ikke så mange bønder som selger produkter direkte fra gården lenger. De er byttet ut med andre torghandlere og andre varer. Bordene bugner likevel som før. Bare juletrærne og torgbarna er det blitt færre av.

I fjor, da jeg svingte oppom torget ved juletider, sto en mann der med en håndfull trær til salgs. Vi var gamle kjente. Han hadde plassen på hjørnet nederst på øvre torg i alle år, ved siden av faren min. Det var gode plasser. Det var stoppested for bussene lik ved, og jevnt god trafikk.

Det begynte med at en nabo hadde begynt å hogge juletrær i skogen sin, og ta dem med til torget i Horten for å selge. Så begynte faren min også, sånn i det små. Fylte opp planet på en liten, blå lastebil og dro til Bragernes torg i Drammen. I begynnelsen var han aleine. Av og til fikk brødrene mine være med, og jeg var misunnelig på dem som fikk bli med inn til byen der jeg hadde sett en mekanisk, nikkende nisse i et vindu under juegateåpningen en gang. Jeg var bare fem år, og måtte holde meg hjemme hos mor.

Så, en dag kom faren min plutselig aleine hjem fra torget, brødrene mine var blitt igjen i byen. Det var stor mangel på juletrær, faktisk var det nesten tomt på torget, og det var en av de siste dagene før jul. Brødrene mine hadde fått i oppgave å stå på torget og fortelle at det ville komme en lastebil med aldeles nyhugde trær fra Hof snart, og at folk bare måtte komme igjen.

Alle trær fra to og en halv meter og nedover gikk med i en juletrehogst som må ha foregått i et vanvittig tempo. Det var ikke bare skjønnheter i den haugen far bandt fast på lastebilen og kjørte til torgs med, men det skulle vise seg at han hadde rett i at ingen ville bry seg om trærnes utseende.

For knapt hadde vi fått parkert bilen, før det brøt løs. Folk flokket seg om bilen, og det var ikke engang tid til å lesse av trærne og stille dem pent opp. Vi var de eneste som hadde juletrær å selge, og trengselen ble etter hvert så stor, at faren min måtte løfte meg opp på lasteplanet for at jeg ikke skulle bli tråkket ned. Folk begynte nærmest å slåss om å komme fram til bilen vår, og de rev til seg trær uten tanke på pris eller utseende.

Brødrene mine klatret etter meg opp på lasteplanet, og sto og solgte trær rett fra haugen. De brukte meg som kasse. Lommene i boblejakka mi ble etter hvert stappfulle av sedler. Det var som et eventyr.

Etterpå gikk vi på kafé og drakk sjokolade med krem, hele familien. Hvordan vi kom oss hjem etterpå, husker jeg ikke. Jeg husker bare at det i hvert fall ikke var sitteplass til fem i førerhuset på den gamle Borgwarden. Siden forholdet nå er foreldet, tillater jeg meg å anta at mine to brødre nok satt på lasteplanet.

De voksne var begeistret over årets juletresalg. Far tenkte likevel aller mest på alle de trærne han kunne ha solgt hvis han bare hadde hatt flere. For det var mange drammensere som måtte gå hjem fra torget uten noe juletre denne desemberkvelden.

Juletresalg ble en kjærkommen inntekt for mange småbrukere som sleit hardt for å livnære seg på
gårder der det ikke var plass til store avlinger av noe som helst. Vi var heldige som hadde nokså stor skog til gården, men det var begrenset hva som kunne hentes ut av pene trær derfra. Vi måtte hente trær andre steder, fant vi fort ut.

Først gikk turen til plantefelt i nabolaget. Eierne ville gjerne ha tynnet ut i feltene, og vi fikk ta ut trær til en pris som gjorde at det var lønnsomhet i det. Seinere kjørte vi til Vestlandet og hentet juletrær. De milde vintrene ga jevn vekst og pene trær. Etter hvert kom dansketrærne, en hel trailer full, som far hadde bestilt.

Fra jeg var åtte år, fikk jeg være med på torget så mye jeg ville etter skoletid. I begynnelsen var det nok fordi det var tryggere å ha meg med, enn å la meg være aleine hjemme. Etter hvert gjorde jeg også nytte for meg, først ved å selge kornnek, seinere også trær. Jeg ble faktisk en ganske god selger.

Det var et spesielt miljø på torget. Øverst på øvre torg sto hallingene. De bodde på hotell i de ukene salget varte, og holdt seg mye for seg sjøl. Nederst holdt faren min til sammen med to karer fra Darbu, en fra Numedal og et par stykker fra Sande. De holdt sammen og passet butikken for hverandre når de hadde middagspause. Kaffepausene tok de i bilen. Det var termoskaffe og motor som sto og gikk på tomgang, gode brødskiver fra blikkmatboks, fra tid til annen skjøtt på med ferske smultringer fra baker Bøhm.

Når vi stengte for kvelden, ble trærne lagt sammen i en haug. De gjennomhullete bjelkestativene vi brukte til å stille opp trærne i, ble lagt oppå haugen. Utrolig nok var det sjelden at det ble stjålet fra haugene.

Jeg lærte mye om mennesker av å stå der på torget, noe av det forundret meg. For eksempel hadde jeg aldri hørt om bondehatet i arbeiderbevegelsen, før et kvinnemenneske av den lite beskjedne sorten en dag skjelte faren min huden full. Jeg husker jeg syntes "utbytter" var et så merkelig ord, særlig brukt om min far.

Da forklarte han meg, at noen mennesker trodde alle bønder var søkkrike og griske folk som utnyttet det at andre måte ha mat og juletrær, for eksempel. Og at disse menneskene, som kalte seg arbeidere, ikke skjønte at det var stor forskjell på folk som drev små bruk og på storbønder, men at de nærmest trodde vi alle sto til knes i fløte. Jeg husker jeg sleit med å skjønne hvorfor far ikke også kunne kalle seg arbeider, han som - når han ikke sto på torget - hogg tømmer helt til det mørknet.

Bare en gang var det tilløp til dramatikk på torget. Det hadde vært mye trær i haugene det året, og da det nærmet seg slutten, var det klart at mye kom til å forbli usolgt. Vi pleide å selge fram til julaften klokka 12, etter det ble haugene forlatt. Alle dro hjem til sitt, og kommunens folk kom for å rydde opp.

De usolgte trærne ble lesset opp på kommunens lastebiler og kjørt på fyllinga. At en og annen kommunearbeider opp i gjennom årene hadde hentet seg gratis tre fra restehaugen, var noe karene på torget regnet med og godtok.

Dette året begynte imidlertid ryktene å gå allerede lille julaften, om at kommunens folk hadde gjort avtaler med folk som skulle få kjøpt trær av dem etter oppryddingen. Det ville ikke karene som hadde sitt levebrød på torget vite noe av. Det kom til en større rådslagning der også karene fra Hallingdal for en gangs skyld var med.

Mistanken ble ikke akkurat svekket av at ryddemannskapene møtte opp ekstra tidlig det året. De sto og ventet på at klokka skulle bli tolv.

Salget var tregt, og faren min så ingen grunn til å vente med å sette selgernes felles plan ut i livet. En halv time før klokka slo tolv, løftet han, som den første, øksa og kvista en flott julebusk helt rein på den ene sida. De andre selgerne fulgte hans eksempel, og brukte øksa på sine trær. Samtlige juletrær ble ødelagt, ikke uten protester.

En blant de fremmøte ryddemannskapene forsøkte å stanse massakren, med å hevde at trærne nå var kommunens eiendom, etter at salget var avsluttet.

- Mulig det, sa faren min, men salget slutter ikke før om en halv time, og jeg gjør hva jeg vil med mine trær.

Nå er det ingen juletreskog på torget i ukene før jul lenger. Men den midterste plassen nederst på øvre torg er fremdeles litt min. Hver gang jeg er på torget, går jeg bortom og står der en stund. Bare for å ha kjent på den gode følelsen av å høre litt til der.