Til minne om Bent Harris Evandt

Redaktør Bent Harris Evandt døde den 23. november, 71 år gammel. Det er en uvanlig begavet skribent og en betydelig kulturpersonlighet som nå har gått ut av tiden.

Bent vokste opp på Nøtterøy, og startet sin journalistkarriere som lærling i Tønsbergs Blad på slutten av 50-tallet, etter blant annet å ha studert ved Cambridge. Etter kort tid sa han farvel til en trygg og sikker jobb i redaksjonen og kjøpte sin egen avis, lokalavisen Jarlsberg i Holmestrand. Han ble landets yngste redaktør, og eide og drev Jarlsberg i 21 år. I løpet av disse årene kjøpte han også Svelviks Tidende, og startet Hurums Avis og Sandebladet.

Den unge redaktøren kom fra en velstående familie, og det var hans mor som i 1960 stilte midler til rådighet, slik at sønnen kunne kjøpe sin egen avis. Faren var skipskaptein for Wilh. Wilhelmsen, og omkom da skipet han førte ble torpedert av tyskerne i 1941. Tapet av faren kastet en tung skygge over Bents liv.

Jeg ble kjent med ham da han ansatte meg som journalist i Jarlsberg i 1980. På dette tidspunktet var hans lille avisimperium i ferd med å rakne. Som så mange andre redaktører, var han bedre til å kåsere enn til å budsjettere, og han hadde mange tunge stunder mens han slet med å redde sin elskede avis fra skifteretten. Av en eller annen grunn vant jeg raskt hans fortrolighet, og han delte mange av sine tanker med meg i disse dagene. En sen kveld ba han meg bli med ned til havnen i Holmestrand. Vi gikk dit, og sto der tause sammen en lang stund. Så vendte han om og gikk tilbake mot avishuset i Leira 5. Etterpå fortalte han at han pleide å oppsøke havet i tunge stunder, for å være nær sin far. Nå, mer enn tretti år etter, blir jeg fremdeles rørt over at han delte dette med meg.

Utad fremsto han som en sorgløs mann. Han briljerte med sine omfattende kunnskaper, og førte et så sobert riksmål at han ble omtalt som Vestfolds gullpenn. Han var en svært ettertraktet kåsør, og var en gudbenådet forteller. Med sin sonore røst evnet han helt fram til sine siste levedager å trollbinde en forsamling på en måte som er de færreste forunt.

I bybildet i Holmestrand skilte han seg ut på en måte som var nokså utypisk for en som kom fra det han selv kalte et besteborgerlig hjem. Han levde som det passet ham, sa hva han ville, og omgikkes hvem han ville. I avisens spalter kunne han gå nådeløst i rette med hvem det skulle være; han krøp aldri for noen, og balanserte innimellom hårfint på kanten av injurielovgivningen.

Han næret en oppriktig avsky for maktmennesker, men var forøvrig noe nær fullstendig fri for fordommer. Deler av kretsen rundt Bent Harris Evandt kan best beskrives som nokså bohemsk, og ble flittig omsnakket i småbyen. Det frydet han seg over.

Han nøt uansett respekt der han trengte det. Da det ikke lenger nyttet å holde kreditorene unna avisens dører, henvendte han seg til fremstående personer i byens næringsliv, og ba dem gå inn med midler for å redde lokalavisen fra skifteretten. Han kom tilbake med løfter om penger, men måtte gå med på å knytte til seg en person som skulle styre avisens økonomi.

Vedkommende tok et jerngrep om kassen, og bare tre dager før jul informerte han avisens ansatte om at det ikke ville bli betalt ut desemberlønn. Fortvilelsen var, naturlig nok, stor. Avisen hadde gått svært sent i trykken natten i forveien, og redaktøren lå fremdeles hjemme og sov, intetanende om denne beslutningen.

Det ble jeg som måtte reise opp til redaktørboligen på Gullhaug og vekke ham. Han skuffet ikke. Bent gjorde det helt klart, at han ikke ville vite noe av at hans ansatte skulle lide under denslags prokuratorufølsomhet. Jeg fikk beskjed om å skaffe penger ved å gå rundt i forretningene i Holmestrand og kreve oppgjør for annonser de forretningsdrivende hadde rykket inn i avisen. Kort etter satt jeg sammen med avisens kontordame og skrev fakturaer i et voldsomt tempo. Og handelstanden i Holmestrand var imøtekommende, selv om avisens krav mot dem strengt tatt ikke var forfalt. Det var ikke første gang avisen var i beknip, butikkeierne var vant til å stille opp. Det ble rikelig med penger til julelønn.

Jeg satt og talte opp pengene, og hadde akkurat samlet myntene i en haug og sedlene i en pen bunke, da kontordamen slo alarm. Den økonomiansvarlige var på vei opp trappen til redaksjonen, og gode råd var - bokstavelig talt - dyre. Jeg kom ikke på noen bedre løsning enn å sope alle myntene ned i skrivebordskuffen. Seddelbunken satte jeg meg på. Jeg ble sittende på min post til økonomen hadde forlatt lokalene.

Etter jul oppdaget han hva vi hadde gjort, og avsluttet samarbeidet umiddelbart. Tre måneder etter gikk jeg igjen runden med annonseregninger til butikkene i byen. Jeg fikk inn nok penger til å dekke halvparten av kravet som var grunnlaget for Holmestrand kommunes konkursbegjæring. Bent håpet det var nok til å dra avisen ut av glohaugen. Det var det ikke. Kommunen viste ingen nåde, og da redaktøren kom tilbake fra skifteretten, hadde han ikke lenger noen avis å skrive sine legendariske randbemerkninger i.

Han var knust, men angret ingenting. Historien om hvordan vi berget den siste julelønnen moret han seg over til sine siste dager.

Heldigvis tørket gullpennen aldri ut. Og hans skriveglede var etterspurt. Han skrev årsberetninger, årbøker, petitartikler, epistler, biografier og artikler i en stri strøm. Når en fremstående person gikk bort, kunne det skje at avisene henvendte seg til Bent for å få ham til å skrive nekrologen. For de etterlatte var hans signatur under minneordet en bekreftelse på avdødes betydning i samfunnet.

I 1987 fikk han Holmestrand kommunes kulturpris. Det var fullt fortjent, og ikke en dag for tidlig.

Hans kunnskaper og interesser favnet svært bredt, men han utmerket seg særlig på enkelte felter. Han var en ener når det gjaldt lokalhistorie, litteratur, bildende kunst og pressehistorie. For meg var han en døråpner til en helt spesiell forståelse av Edvard Munchs liv og virke. Bent var i unge år husvenn hos Inger Alver Gløersen i Borre. Fru Gløersen var Munchs nære venninne i årene han tilbragte i Åsgårdstrand, og gjennom kontakten med henne fikk Bent en eksklusiv og personlig tilnærming til Munchs fantastiske produksjon.

Av alt Bent delte med meg gjennom tretti års nært vennskap, er det noen sommertimer som skaper bilder det alltid vil være godt å hente frem. Vi hadde hatt en lang dag i solen på Kommersøya i Holmestrandsfjorden, med oss var Bents nære familie og venner. Utpå kvelden bega vi oss til Borre, varme av sol, og med salt dryssende fra halvtørt hår etter mange svømmeturer, til fru Gløersens rødmalte hus, som sønnen Gløer brukte som sommerbolig.

De ungarske syrinene rundt sommerboligen hadde vokst til en jungel etter at fru Gløersens myndige hånd hadde gått til hvile. Veggene i den gamle stuen der den store kunstneren så ofte hadde vært gjest, var nærmest dekket av originale verker fra hans hånd. Den hjemmelagde ripsvinen som var en del av Gløers morsarv ble hentet opp fra kjelleren, og gjennom sommernatten fløt den gode samtalen til morgenduggen la seg på de gamle syrinene. I slike vennelag var Bent i sitt ess.

Imidlertid satte han også pris på ensomhet. Han trengte å være alene for å kunne tenke uforstyrret. For noen år siden valgte han derfor å flytte på landet, til et gammelt hus i Ramnes. Huset var ikke tidsmessig innredet, og Bent måtte greie seg uten den type komfort de aller fleste av oss tar som en selvfølge. Det gjorde ikke saken noe særlig bedre at han aldri var en praktisk mann. Likevel var han lykkelig der.

Han fylte dagene med radiolytting, skriving og lesning. Han holdt seg godt orientert om den løpende samfunnsdebatten, og bar på ingen måte preg av at han tilbragte det meste av tiden alene. Han ringte meg ofte, og vi hadde lange og gode samtaler helt til den siste tiden.

Det hendte han klaget over at velmenende mennesker til stadighet forsøkte å overtale ham til å flytte til en mer passende bolig. Han så på det som utidig innblanding, og insisterte sterkt på at han hadde det så godt i sitt gamle hus, at han aktet å ende sine dager der.

Etterhvert førte helseplager til at han måtte tilbringe noen uker på sykehjem. Omsorgen han fikk der, gjorde ham svært godt. Etter dette oppholdet forsonet han seg med at han på sikt nok måtte ta imot mer av den type hjelp, og at det likevel ikke var sikkert at han kunne tilbringe en vinter til i det gamle huset.

Han slapp å ta dette valget. Bent fikk dø der han kjente seg hjemme.

Vi som var hans venner, vil minnes en modig mann som tok uvanlige valg og sto for dem, helt til det siste.

Nå går tankene først og fremst til hans døtre, Annette og Cecilie, som har mistet en far de i alle år måtte dele med så mange. Han beriket våre liv, og satte uutslettelige spor i våre tanker.

Ingvild-Anita Velde Kösling

Våren med den rosa jakka

Alt er liksom snudd helt rundt. Det er uvant å skulle kle på mor. Det er lenge siden jeg hadde små barn. Da gikk dette fort, ganske rutinemessig rullet jeg opp buksebeina, før jeg smatt dem over små føtter som dirret av iver etter å kaste seg ut i leiken.

Det er ikke slik med den gamle. Først må jeg hekte buksebeina så langt opp jeg får dem, før jeg trer sandalene med grovmønstret såle innpå føttene hennes. For hun må ha sko på, slik at hun ikke glir når hun, litt klossete og støttet av meg, kommer seg opp på to, slik at vi får dratt buksa opp det siste stykket. Jeg kjenner jeg har elendig håndlag med dette, blir varm og stresset, og får dårlig samvittighet når jeg må ta meg kraftig sammen for ikke å bli irritert. 


Noen ganger - stadig oftere den siste tiden - når vi kommer hjem til henne, har hun dratt buksa utenpå genseren og golfjakka, slik at alt ligger i en klump rundt livet. Venninnen hennes, som er mye sprekere, retter på slikt når hun ser det. Vi også. Hun tar seg ikke nær av det, bare aksepterer at vi gjør det.

På skjenken i stua står bildet av henne og faren min. Det er tatt like før de forlovet seg. Hun har ferskenansikt under nylagt hår og et godt smil;  jeg ser det er ekte og ikke bare for fotografens skyld. Det er litt som det smilet jeg husker fra da hun så sine dattersønner for første gang, det er rent, det er godt, og det er ekte, som et flyktig lite riss av lykke.


Slank som silhuettene fra kjolemønsterarkene på femtitallet  står hun der, i et av mange antrekk som hun og hennes venninne, sydamen, hadde laget spesielt for henne. Det er dette bildet som alltid får meg til å tenke, at jeg må også lære meg det som mor og alle hennes jevnaldrende kunne så godt, å huske på at også bena kommer med på bilder. Hun står med føttene dandert som en danserinne, balanserende fjellstøtt på de lekreste stiletthæler. 

Inne i henne et sted lever ennå denne unge, bekymringsløse og elegante kvinnen.  Nesten borte ble hun noen år, med små barn som kom tett, og som senere vokste til  kravstore ungdommer som slukte alt.  Hun håndterte en endeløs rekke med klesvask, gårdsarbeid og allehånde bordsetninger, alltid riktig og til rett tid, og med en notorisk skikkelighet over alt hun tok i. 


Jeg er tre og et halvt år og leker ute i gata utenfor huset til farmor. En dame som er pen på samme måte som damene i farmors ukeblader kommer mot meg og hilser blidt. Det er moren min, som har latt sin svigermor passe meg mens hun er hos frisøren. Hun er så forandret etter frisørbesøket, at jeg ikke kjenner henne igjen før jeg hører stemmen hennes.

Som gammel har hun tatt igjen noe av det forsømte. Etter mange år da klesskapet var fylt av alt som var fornuftig, halvdystert, varig og aller helst kjøpt på salg, klinte hun til og kjøpte seg rosa klær fra topp til tå. Ikke sånn litt ute av balanse på grunn  av langt fremskreden alder-rosa, men delikat blekrosa tøy av god kvalitet. Hun hadde nettopp flyttet inn i ny leilighet i byen, til overmål i samme blokk som sin sydamevenninne fra ungdomstiden. 

Da hadde hun vært livstruende syk flere ganger, men kjempet seg hver gang tilbake til livet med en seighet som forundret alle rundt. Livet er et helt annet nå enn da hun poserte på bildet som pynter skjenken. For mannen som står ved siden av henne på bildet, min far, er ikke lenger den store, sterke som hun kan lene seg til. Han får alzheimer, og hun mister ham bit for bit. Når han endelig får plass på sykehjem, har han allerede vært en tung byrde for henne lenge. Så lenge at det tar tid, før hun har overskudd til å bli med på sykehjemmet for å besøke ham. Når hun endelig gjør det, pynter hun seg. En gang er det musikkveld på sykehjemmet, med dans for de demente og de av deres ektefeller som ennå lever. Far er også pyntet denne kvelden. Noen tar et bilde av de to sammen. Det var den tiden da han ennå kunne ha gode øyeblikk, stunder da han fremsto som helt frisk, lommer av normalitet som plutselig var der. Ikke så da dette bildet ble tatt. Han smiler til fotografen slik som vi alle har lært siden vi var små, at foran et kamera smiler vi. Smilet er et grin. I øynene ser jeg noe av det som kom med sykdommen, og som var så vanskelig å foholde seg til; vanviddet. Bildet er godt, fordi det fanger sannheten i det øyeblikket det er tatt. Men det er vondt å se på. Mor har rammet det  inn og hengt det på en vegg på kjøkkenet. Jeg liker bildet på skjenken mye bedre. 

Da jeg var liten, fikk jeg leke med de gamle klærne hennes. Ikke så gjerne med den dueblå brudekjolen som var så kjedelig. Mye heller prøvde jeg den svarte ballkjolen med fløyelsliv og tyllskjørt. Den passet til jeg var omtrent tolv; hennes fuglevingeveverhet ble ikke en del av min arv. Med god hjelp av en kreativ sydame kunne jeg likevel gifte meg i min mors pensjonerte festkjole da den dagen kom. Jeg balanserte til rådhuset på hennes gjennom nesten tre tiår pent parkerte stilettsko, og hun ytret aldri et kritisk ord om at hennes datter sto ravnsvart brud. Hun har alltid foretrukket det spesielle.


Det er snart bare sydamevenninnen og brødrene mine og jeg som husker at hun er noe mer enn en 87 år gammel kvinne som trenger stadig mer hjelp til å klare bare det å bo for seg selv i en leilighet. Det er mange av dem i denne blokka. Eldre, flest kvinner, jeg møter dem i gangen og heisen på vei ut og inn. En eller flere av bilene til kommunens hjemmetjeneste er stadig å se på parkeringsplassen utenfor. De er alle i samme båt. 

De får all den hjelpen de trenger, men det går stadig lenger mellom hver gang de møter noen som ser personen bak behovet for hjelp og pleie. Jeg kom på det da jeg gikk på rastløs leting i kjøpesenteret etter en fødselsdagspresang til mor, som egentlig ikke ønsket seg noe. Det var i hvert fall det hun sa.

Da visste hun naturligvis ikke noe om den blekrosa, florlette strikkejakka jeg skulle finne, og som jeg i det øyeblikket jeg så den var helt sikker på ikke passet til en 87-åring. Den var derimot helt riktig for den kvinnen som lever langt inni 87-åringen, og som stadig færre ser.

Det var på grunn av denne jakka  hun krevde full gjennomprøving av smått og stort i garderoben. Plutselig husket hun at det snart er vår. 

Våren med den rosa jakka.