Helt fra jeg var nokså liten, fortalte min mor meg hva jeg skulle bli. Jeg skulle bli lærer. Og selv om jeg helt sikkert skulle ha mann og barn og et fint hus og gå på jobb hver dag, burde ikke det bli noe problem. For jeg kunne skaffe meg en hushjelp til å ta seg av alt hjemme.
Jeg ble ikke lærer, for det hadde jeg ikke lyst til. Mann og to barn og et nokså ålreit hus med en koselig hage skaffet jeg meg av aldeles fri vilje. En jobb jeg trives i har jeg også.
Men den tar tid, spiser av døgnet i alle ender, i en malstrøm av en turnus. Visst pokker kunne jeg trengt hushjelp. Men jeg klarer bare ikke.
Å betale andre for å ta møkka etter meg, er noe jeg rett og slett ikke har legning for, har jeg kommet fram til. Tro ikke at jeg ikke har jobba med saken. Jeg kjenner mange, i min situasjon, som er strålende fornøyd over å betale - det være seg hvitt eller svart - noen hundrelapper for å få andre til å feie over kåken. De kommer hjem til strøkent hus ved helgestart, og de synes nok jeg er litt dum.
Noen ganger, når jeg kommer hjem litt utpå kveldsslengen en fredag, søkklastet med bæreposer etter å ha handlet mat på vei hjem fra jobb, er det første jeg gjør å røske av meg brillene. Det er billig hushjelp for nærsynte folk.
Så går det sin gang, da med litt smårydding her, litt klattevasking der - og fra tid til annen litt småangst for å lukke opp døra hvis det ringer på.
Selvfølgelig hadde det hjulpet betydelig om jeg hadde lært meg å prioritere, noe enkelte medsøstre faktisk skriver bøker om.Jeg har lest nok av disse bøkene til å vite at å prioritere handler om å velge bort det jeg synes er viktig - for eksempel tidkrevende matlaging - til fordel for ferdigmat, som etter mitt syn er for nødproviant å regne.
Jeg vokste opp i et hjem der mat ble laget langsomt, med gode råvarer og mye kjærlighet. Det er en arv jeg gjerne fører videre.
Der ble også møblene jevnlig polert, vinduene regelmessig pusset, eføyen så inderlig pleiet at den vandret fra det ene rommet til det andre, tøy ble tørket på klessnor ute, slik at det duftet deilig, og sist - men ikke minst - strøket. Jeg tror sokkene våre må ha vært det eneste som ikke fikk seg en omgang med strykejernet.
Den standarden skal jeg innrømme at jeg sliter hardt med å holde.
Likevel, når det nå med stormskritt stunder mot andrefødtes konfirmasjon, kjenner jeg at det ikke lenger er mulig å fornekte arven.
Damaskdukene (ja, jeg har flere) - en av dem fra mitt barmdomshjem - vaier i skrivende stund friskt i vinden. I morgen skal den vaskes for hånd, den broderte kaffeduken som konfirmantens oldemor sirlig sydde. Jeg har kjøpt stivelse til de hvite gardinene fra Kreta - et stykke håndarbeid så glimrende utført, at det føyer seg nydelig inn blant alt det tradisjonelle på andrefødtes festdag.
Mitt eget sølvtøy ligger klart til pussing sammen med sølvet mine foreldre har samlet og arvet. Det er gjenstander der som har tilhørt mine tippoldeforeldre.
Langbordet i mørk eik må få både ringfjerner og polish. Det er et høytelsket samlingspunkt både til hverdag og fest, og kommer fra min fars barndomshjem. Han spiste sin konfirmasjonsmiddag ved det.
I dag har jeg vasket alt nipset og de to svære terrinene og alt det andre tullet som jeg elsker, og som jeg ikke hadde behøvd å bruke tid på hvis jeg bare hadde evnet å prioritere. Men det gjør jeg altså ikke, og nå står det der og skinner, noe av det på den gedigne skjenken som hører til langbordet.
Glasset i dørene på skjenken er slipt så nydelig. Nå som det er vasket, løper solstrålene som små lyn, fram og tilbake mellom glassets slepne kanter og prismelysekrona, som husbonden må skru ned hver gang den skal gjøres ren.
Furupanelveggene - av interiørarkitektene også kalt furuhelvetet - har fått sin omgang med grønnsåpevann. Da lukter de plutselig litt furu igjen. Og grønnsåpe. Deilig.
Yndlingsgartneriet er besøkt, og foreløpig bugner innkjøpet bare i pappkasser ved siden av trappa. Slyngpelargoiner, margeritter, stemor og petunia, georginer og lubelia skal pynte opp i gamle hollandske krukker foran inngangsdøra når gjestene kommer fra kirken på søndag.
I bedene slåss tulipaner og liljer om nå først fram til sollyset. Vi dyttet ned løker for en tusenlapp i fjor høst, og krysset fingrene for at naturen skulle hjelpe oss å time oppvåkningen i riktig tid til andrefødtes store dag. Nå kommer belønningen for at vi tok oss tid.
Til festbordene skal jeg lage blomseroppsatser med lavendelblå og hvite blomster, blandet med alskens grønt fra skogen. Den jobben gleder jeg meg mest til. Kanskje fordi jeg pleier å gjøre det sent på kvelden dagen før festen, når alt det andre er ferdig, når sølvet er pusset, lysene står i stakene og dukene ligger glattstrøkne på bordene.
Mens husbonden sitter og pusser på talen til konfirmanten, skal jeg sitte der med oasis, glassvaser og et par bøtter avskårne, det blir nok minst midnatt før alt er klart.
Og alt dette kan jeg få til, fordi jeg ikke har lært meg å prioritere.
Jeg har tatt ut ferie.
tirsdag 19. mai 2009
fredag 15. mai 2009
4 centimeter åpning
Nå, mens eggene til sukkerbrødet ligger til temperering, er det endelig tid til å dynke bunadskjorta og pusse sølvet til min 1932-modell vestfoldbunad.
Det høytelskede festplagget har ikke vært en del av min garderobe så lenge, men herrejemini, så velbrukt allerede.
Jeg har forstått at en del bunadbrukere sliter med at den krymper i skapet, og at det kan være litt av en kamp å få kledd på seg etter en lang vinter med gode måltider.
Særdeles matglad som jeg er, hadde jeg det i bakhodet da jeg for noen år siden entret Husfliden for å bestille min bunad. En utgift jeg strengt tatt ikke hadde råd til, men jeg skulle i bryllup i utlandet, og var bundet av et løfte til brudgdommen om å stille i norsk nasjonaldrakt hvis han og hans utkårede klinte til med skikkelig kirkebryllup. De er katolikker, og jeg er veldig svak for takhøyden i katedralene og alle de levende lysene. Så ble det slik, og jeg måtte også innfri.
De av mine samtidige som godtok å få bunad til konfirmasjonen skulle ha sett meg nå, tenkte jeg da jeg sto der nesten i nettoen og ble tatt mål av. De hadde vel muligens godtet seg over at jeg omsider måte krype til korset.
Da jeg ble konfirmert på søttitallet, var bunad noe av det mest ukule som tenkes kunne. Jeg er nesten sikker på at jeg hadde nektet å konfirmere meg hvis mine foreldre hadde forsøkt å tvinge på meg noe sånt.
Det var bare de flinke, snille og lydige pikene som fant seg i det. De som reperterte de voksnes snusfornuftige argumentasjon også i alle andre sammenhenger, og som aldri kostet på seg den smule løssluppenhet det ville være å tenke en eneste selvstendig tanke.
Jeg ville ikke ha et plagg som varte. Jeg så ingen fordeler med å vite hva jeg skulle ha på meg ved alle festlige anledninger tjue - tretti år fram i tid.
Mine foreldre var helt sikkert også lettet over å slippe utgiften. Jeg fikk gå til sydamen med en tegning av drømmekjolen, som hun lagde helt etter mine anvisninger. Jeg ble konfirmert i maxikjole og de høyeste platåskoene som var å oppdrive. Kjolen var dypt utringet, og jeg husker jeg følte meg fryktelig opprørsk under de misbilligende blikkene fra de tekkelige bunadpikene.
Kjolen henger fremdeles i skapet, jeg har tatt vare på den som et minne det er morsomt å dvele ved. Nyperoser på knallblå bunn, søttitallsettersittende i livet og med enorme puffermer er den ikke akkurat anvendelig lenger.
Jeg har - ved klassefester og enkelte andre anledninger - konstatert at ikke alle bunadpikene er i den situasjon at den kleskapital de fikk i konfirmasjonsgave faktisk varte så lenge som de var blitt forespeilet. De er rett og slett blitt så tjukke, at de ikke får den på seg lenger.
I og med at jeg heller ikke er noen kostforakter, ba jeg om at det ikke bare skulle legges inn rikelig med sømmemonn, men at bunaden skulle syes med såpass slækk i livet at det var plass til å nyte et Babettes gjestebud eller to.
Men det var ikke uten videre så lett, viste det seg. For det såkalte bunadpolitiet er sterkt representert hos Husfliden. Jeg fikk en lengre belæring om poenget med at bunaden skulle være figursydd og hvordan den skulle sitte, og jeg syntes jeg kjente igjen tonen fra de flinke pikene. Der jeg sto i et støvete bakrom og visste nøyaktig hvor mange tusenlapper jeg måtte ut med for denne prosessen som innebefattet å bli stukket med knappenåler i støtdemperne, kjente jeg meg sterkt og inderlig provosert over å skulle forholde meg til rigide regler som savner enhver forankring i sunn fornuft, og som kun ville begrense min livsutfoldelse.
Jeg er utstyrt med en såkalt naturlig autoritet, som underfyrt av et nokså kraftig temperament, gjør meg i stand til å være ytterst kontant når situasjonen krever det. Jeg fikk det som jeg ville.
Senere har jeg hatt mye glede av at jeg la meg i hurpefila denne formiddagen. Fremdeles er det plass i livet til både forrett, hovedrett, dessert og ekstraurunder, samt øl og dram om taffelet er av en slik art at det vanker denslags drikke.
Ellers har jeg forsøkt å rette meg etter bunadboka. Rent bortsett fra at jeg aldri bruker den latterlige lille lua som hører til, og som jeg var dum nok til å betale ett tusen seks hundre kroner for, holder jeg meg sånn noenlunde til reglementet.
Lykkeligvis er det valgfritt å bruke forkle, og strømpene som hører til, er - til alt hell - i komfortabel bomull. For det er varmt nok med alt det andre som er av ull, og som kan bringe en stakkar til kokepunktet hvis anledningen for eksempel er et sommerbryllup i 29 grader.
Det var i et slikt sommerbryllup jeg oppdaget at du kan støte på flinke piker og bunadspoliti der du minst venter det.
Vi hadde spist og drukket og danset, og svetten drev, for ikke å si sildret. Jeg kjente livet klebe seg fast til overkroppen. Skjorta var blitt fuktig, og nå kjente jeg ullen klø tvers i gjennom.
Jeg løsnet diskret på sølvsnora livet snøres med, og fikk lagt inn akkurat passe med lufting til at det var mulig å løsne skjorta fra kroppen.
Da sto hun der, en flink tilårskommen pike med selvsydd bunad og falkeblikk.
Hun bemerket først anerkjennende at jeg hadde valgt 1932-modellen, som hun sa hun likte best.
Men, sa hun - dette går ikke an - og dermed tok hun tak i sølvsnora mi og dro til: - Det skal aldri være mer enn fire centimeters åpning!
Etterpå var alt bare kjipt.
Det høytelskede festplagget har ikke vært en del av min garderobe så lenge, men herrejemini, så velbrukt allerede.
Jeg har forstått at en del bunadbrukere sliter med at den krymper i skapet, og at det kan være litt av en kamp å få kledd på seg etter en lang vinter med gode måltider.
Særdeles matglad som jeg er, hadde jeg det i bakhodet da jeg for noen år siden entret Husfliden for å bestille min bunad. En utgift jeg strengt tatt ikke hadde råd til, men jeg skulle i bryllup i utlandet, og var bundet av et løfte til brudgdommen om å stille i norsk nasjonaldrakt hvis han og hans utkårede klinte til med skikkelig kirkebryllup. De er katolikker, og jeg er veldig svak for takhøyden i katedralene og alle de levende lysene. Så ble det slik, og jeg måtte også innfri.
De av mine samtidige som godtok å få bunad til konfirmasjonen skulle ha sett meg nå, tenkte jeg da jeg sto der nesten i nettoen og ble tatt mål av. De hadde vel muligens godtet seg over at jeg omsider måte krype til korset.
Da jeg ble konfirmert på søttitallet, var bunad noe av det mest ukule som tenkes kunne. Jeg er nesten sikker på at jeg hadde nektet å konfirmere meg hvis mine foreldre hadde forsøkt å tvinge på meg noe sånt.
Det var bare de flinke, snille og lydige pikene som fant seg i det. De som reperterte de voksnes snusfornuftige argumentasjon også i alle andre sammenhenger, og som aldri kostet på seg den smule løssluppenhet det ville være å tenke en eneste selvstendig tanke.
Jeg ville ikke ha et plagg som varte. Jeg så ingen fordeler med å vite hva jeg skulle ha på meg ved alle festlige anledninger tjue - tretti år fram i tid.
Mine foreldre var helt sikkert også lettet over å slippe utgiften. Jeg fikk gå til sydamen med en tegning av drømmekjolen, som hun lagde helt etter mine anvisninger. Jeg ble konfirmert i maxikjole og de høyeste platåskoene som var å oppdrive. Kjolen var dypt utringet, og jeg husker jeg følte meg fryktelig opprørsk under de misbilligende blikkene fra de tekkelige bunadpikene.
Kjolen henger fremdeles i skapet, jeg har tatt vare på den som et minne det er morsomt å dvele ved. Nyperoser på knallblå bunn, søttitallsettersittende i livet og med enorme puffermer er den ikke akkurat anvendelig lenger.
Jeg har - ved klassefester og enkelte andre anledninger - konstatert at ikke alle bunadpikene er i den situasjon at den kleskapital de fikk i konfirmasjonsgave faktisk varte så lenge som de var blitt forespeilet. De er rett og slett blitt så tjukke, at de ikke får den på seg lenger.
I og med at jeg heller ikke er noen kostforakter, ba jeg om at det ikke bare skulle legges inn rikelig med sømmemonn, men at bunaden skulle syes med såpass slækk i livet at det var plass til å nyte et Babettes gjestebud eller to.
Men det var ikke uten videre så lett, viste det seg. For det såkalte bunadpolitiet er sterkt representert hos Husfliden. Jeg fikk en lengre belæring om poenget med at bunaden skulle være figursydd og hvordan den skulle sitte, og jeg syntes jeg kjente igjen tonen fra de flinke pikene. Der jeg sto i et støvete bakrom og visste nøyaktig hvor mange tusenlapper jeg måtte ut med for denne prosessen som innebefattet å bli stukket med knappenåler i støtdemperne, kjente jeg meg sterkt og inderlig provosert over å skulle forholde meg til rigide regler som savner enhver forankring i sunn fornuft, og som kun ville begrense min livsutfoldelse.
Jeg er utstyrt med en såkalt naturlig autoritet, som underfyrt av et nokså kraftig temperament, gjør meg i stand til å være ytterst kontant når situasjonen krever det. Jeg fikk det som jeg ville.
Senere har jeg hatt mye glede av at jeg la meg i hurpefila denne formiddagen. Fremdeles er det plass i livet til både forrett, hovedrett, dessert og ekstraurunder, samt øl og dram om taffelet er av en slik art at det vanker denslags drikke.
Ellers har jeg forsøkt å rette meg etter bunadboka. Rent bortsett fra at jeg aldri bruker den latterlige lille lua som hører til, og som jeg var dum nok til å betale ett tusen seks hundre kroner for, holder jeg meg sånn noenlunde til reglementet.
Lykkeligvis er det valgfritt å bruke forkle, og strømpene som hører til, er - til alt hell - i komfortabel bomull. For det er varmt nok med alt det andre som er av ull, og som kan bringe en stakkar til kokepunktet hvis anledningen for eksempel er et sommerbryllup i 29 grader.
Det var i et slikt sommerbryllup jeg oppdaget at du kan støte på flinke piker og bunadspoliti der du minst venter det.
Vi hadde spist og drukket og danset, og svetten drev, for ikke å si sildret. Jeg kjente livet klebe seg fast til overkroppen. Skjorta var blitt fuktig, og nå kjente jeg ullen klø tvers i gjennom.
Jeg løsnet diskret på sølvsnora livet snøres med, og fikk lagt inn akkurat passe med lufting til at det var mulig å løsne skjorta fra kroppen.
Da sto hun der, en flink tilårskommen pike med selvsydd bunad og falkeblikk.
Hun bemerket først anerkjennende at jeg hadde valgt 1932-modellen, som hun sa hun likte best.
Men, sa hun - dette går ikke an - og dermed tok hun tak i sølvsnora mi og dro til: - Det skal aldri være mer enn fire centimeters åpning!
Etterpå var alt bare kjipt.
tirsdag 12. mai 2009
Hva med en krans for dem som levde videre?
Programmet for årets 17.mai-feiring er kommet. Det inneholder ingen overraskelser. Det vil vi ikke ha, heller. Er det en dag tradisjoner skal holdes ved like, så er det på nasjonaldagen.
Du tuller ikke med ting som er som de er fordi de alltid har vært sånn, og dermed skal være slik fortsatt. Basta, bom og salutt dertil.
Følgelig er det, i en passe stor kommune som Drammen, for eksempel, åtte - 8 - seremonier med bekransning over de falne under 2. verdenskrig, samt en tilsvarende seremoni ved en eidsvoldsmanns grav på Strømsø kirkegård.
Alle på et tidspunkt da ingen andre enn dem som må møte opp, har tid til å være der.
I mindre kommuner, hvor de naturlig nok holder seg med færre falne å hedre, blir det fort litt mer fart i sakene. Kommunen der jeg vokste opp, hadde i overkant av 2000 innbyggere. Det skjedde ikke mye der, så 17. mai var et kjærkomment påskudd til å komme seg ut og treffe folk. Med unntak av de som var på gamlehjemmet, møtte alle opp foran herredshuset hver 17. maimorgen på slaget 08.00.
Det var der barnetoget stilte opp. Men før toget av pyntete unger og alle lærerne deres - som den gangen ikke klaget over at de ikke fikk lønn for å gå i tog - kunne gå, la ordføreren ned kransen ved bautaen over bygdas to, eller var det muligens tre, falne.
Denne seremonien har jeg fått gnidd så ettertrykkelig inn etter ni års repetisjon, at jeg synes det blir noe fryktelig tafatt over alle disse småbekransningene.
Der vi klinte til med ordfører, hornmusikk, alle skolebarn og øvrig befolkning i transportabel stand, smører Drammen - og de aller fleste andre kommuner av denne størrelsen, med et visst antall falne og et tilpasset antall bautaer - et tilfeldig utvalg politikere tynt utover. Vi har registrert at Drammen Mannskor også tar sin del, foruten en del hornmusikanter og, selvfølgelig, medlemmene av 17. maikomiteen. Finnes det tilgjengelige speidere, blir vel de også forsøkt mobilisert.
Alle andre - muligens med unntak av de falnes etterkommere eller andre slektninger - gir fullstendig beng.
Personlig tenker jeg mer og mer på alle dem som ikke falt i krigen, men som måtte leve videre. De fleste av dem er også borte nå.
Vi har hørt om noen av dem. De kom hjem, noen av dem utmagrete rett fra konsentrasjonsleirene, og tok fatt på å bygge landet opp igjen. Eller de kom ned fra cellene på skauen. De dannet regjering. De skrev bøker. Deres navn ble risset inn i historien.
Men veldig mange av dem gikk bare videre med sine liv, uten at vi hørte så mye til dem. De ble aldri våre helter, de var bare heldige som kom fra det med livet i behold.
Så kunne de jo ikke klage heller, da, selv om det for mange av dem var krevende nok å leve et normalt familieliv og stå i en jobb. Mange av dem drømte grusomme drømmer nesten hver eneste natt hele resten av livet. En kvinne fortalte meg en gang om hvordan farens redselsskrik i drømme var noe av det hun husket best fra barmdommen. Hun sa hun likevel hadde mye å være glad for, faren hennes drakk i hvert fall ikke.
Noen gjorde det. Som den gamle kvinnen som var stamgjest på en pub i en by jeg bodde. Hun og mannen satt der hver dag. Hun med sitt sherryglass, han med sin halvliter øl. De var et merkelig par. Han dyster og taus, hun sprudlende og kontaktsøkende, stiftet stadig nye bekjentskaper. De drakk seg like snydens hver kveld. Vanligvis synes jeg gamle damer som drikker seg fulle offentlig, er rett og slett frastøtende. Ikke slik med henne. Hun gjorde meg nysgjerrig.
Ved en anledning ble vi sittende ved samme bord. Så kom jeg på at jeg jo kunne spandere et glass sherry på henne. Det var første gang jeg så henne strekke hånden ut etter noe, og da så jeg at hun holdt den så rart. Først tenkte jeg at hun vel hadde gikt, som så mange på sin alder.
Hun var årvåken, den gamle, hadde merket seg blikket mitt på hånden sin.
Da jeg satte meg ned, viste hun meg begge hendene sine, holdt dem fram under bordet, så ingen skulle legge merke til det.
Hun hadde ikke negler.
- Det skjedde under krigen. Men nå snakker vi ikke mer om det! Hun sa det nesten muntert, før hun svingte glasset til skål.
Av andre fikk jeg senere vite, at både hun og mannen hadde drevet med illegalt arbeid under krigen, hun var blitt tatt og torturert.
De som visste om det, behandlet det gamle paret med respekt. Altfor mange andre behandlet dem som det de så ut til å være, to gamle fylliker.
Er det ikke snart på tide med en krans for alle dem som levde videre?
Du tuller ikke med ting som er som de er fordi de alltid har vært sånn, og dermed skal være slik fortsatt. Basta, bom og salutt dertil.
Følgelig er det, i en passe stor kommune som Drammen, for eksempel, åtte - 8 - seremonier med bekransning over de falne under 2. verdenskrig, samt en tilsvarende seremoni ved en eidsvoldsmanns grav på Strømsø kirkegård.
Alle på et tidspunkt da ingen andre enn dem som må møte opp, har tid til å være der.
I mindre kommuner, hvor de naturlig nok holder seg med færre falne å hedre, blir det fort litt mer fart i sakene. Kommunen der jeg vokste opp, hadde i overkant av 2000 innbyggere. Det skjedde ikke mye der, så 17. mai var et kjærkomment påskudd til å komme seg ut og treffe folk. Med unntak av de som var på gamlehjemmet, møtte alle opp foran herredshuset hver 17. maimorgen på slaget 08.00.
Det var der barnetoget stilte opp. Men før toget av pyntete unger og alle lærerne deres - som den gangen ikke klaget over at de ikke fikk lønn for å gå i tog - kunne gå, la ordføreren ned kransen ved bautaen over bygdas to, eller var det muligens tre, falne.
Denne seremonien har jeg fått gnidd så ettertrykkelig inn etter ni års repetisjon, at jeg synes det blir noe fryktelig tafatt over alle disse småbekransningene.
Der vi klinte til med ordfører, hornmusikk, alle skolebarn og øvrig befolkning i transportabel stand, smører Drammen - og de aller fleste andre kommuner av denne størrelsen, med et visst antall falne og et tilpasset antall bautaer - et tilfeldig utvalg politikere tynt utover. Vi har registrert at Drammen Mannskor også tar sin del, foruten en del hornmusikanter og, selvfølgelig, medlemmene av 17. maikomiteen. Finnes det tilgjengelige speidere, blir vel de også forsøkt mobilisert.
Alle andre - muligens med unntak av de falnes etterkommere eller andre slektninger - gir fullstendig beng.
Personlig tenker jeg mer og mer på alle dem som ikke falt i krigen, men som måtte leve videre. De fleste av dem er også borte nå.
Vi har hørt om noen av dem. De kom hjem, noen av dem utmagrete rett fra konsentrasjonsleirene, og tok fatt på å bygge landet opp igjen. Eller de kom ned fra cellene på skauen. De dannet regjering. De skrev bøker. Deres navn ble risset inn i historien.
Men veldig mange av dem gikk bare videre med sine liv, uten at vi hørte så mye til dem. De ble aldri våre helter, de var bare heldige som kom fra det med livet i behold.
Så kunne de jo ikke klage heller, da, selv om det for mange av dem var krevende nok å leve et normalt familieliv og stå i en jobb. Mange av dem drømte grusomme drømmer nesten hver eneste natt hele resten av livet. En kvinne fortalte meg en gang om hvordan farens redselsskrik i drømme var noe av det hun husket best fra barmdommen. Hun sa hun likevel hadde mye å være glad for, faren hennes drakk i hvert fall ikke.
Noen gjorde det. Som den gamle kvinnen som var stamgjest på en pub i en by jeg bodde. Hun og mannen satt der hver dag. Hun med sitt sherryglass, han med sin halvliter øl. De var et merkelig par. Han dyster og taus, hun sprudlende og kontaktsøkende, stiftet stadig nye bekjentskaper. De drakk seg like snydens hver kveld. Vanligvis synes jeg gamle damer som drikker seg fulle offentlig, er rett og slett frastøtende. Ikke slik med henne. Hun gjorde meg nysgjerrig.
Ved en anledning ble vi sittende ved samme bord. Så kom jeg på at jeg jo kunne spandere et glass sherry på henne. Det var første gang jeg så henne strekke hånden ut etter noe, og da så jeg at hun holdt den så rart. Først tenkte jeg at hun vel hadde gikt, som så mange på sin alder.
Hun var årvåken, den gamle, hadde merket seg blikket mitt på hånden sin.
Da jeg satte meg ned, viste hun meg begge hendene sine, holdt dem fram under bordet, så ingen skulle legge merke til det.
Hun hadde ikke negler.
- Det skjedde under krigen. Men nå snakker vi ikke mer om det! Hun sa det nesten muntert, før hun svingte glasset til skål.
Av andre fikk jeg senere vite, at både hun og mannen hadde drevet med illegalt arbeid under krigen, hun var blitt tatt og torturert.
De som visste om det, behandlet det gamle paret med respekt. Altfor mange andre behandlet dem som det de så ut til å være, to gamle fylliker.
Er det ikke snart på tide med en krans for alle dem som levde videre?
søndag 10. mai 2009
Gravskjendernes tomme rom
I nydelige maidager som disse, er det ikke bare i hagene det pyntes opp og stelles. Også på kirkegårdene rundt om i landet legger folk ned en rørende innsats for å gjøre det fint ved minnestedet til sine kjære.
De færreste av oss trenger noen forklaring på hvorfor dette er viktig for folk. Vi respekterer andre menneskers sorg og savn, og de bånd som gjør at gravstellet er viktig for dem.
Desto mer sjokkerende blir det derfor, når vi fra tid til annen - som for ikke lenge siden i Sandefjord - blir vitner til vandalers herjing også på kirkegården.
I fjernsynsbildet snakker opprørte pårørende med tårer i øynene. De fleste av dem er sinte. Noen snakker om strenge straffer. En om at politiet aldri er der når man trenger dem. En gammel kvinne sier noe som får meg til å tenke, at hun har skjønt mye: De forstår ikke hva de gjør.
Jeg tenkte på det da jeg satt i bilen i dag, med bilen full av blomster fra yndlingsgartneriet mitt i Skoger, tette tøffe stemorsblomster som har stått ute og blitt herdet, og knallrøde pelargonier som gartneren har drevet fram med sånn fingerspitzgefühl at de blir akkurat slik som de skal være på kirkegården - lubne, lave og med blader og stilker som formelig strutter av kraft, energi og blomstringsvilje.
Det var far min, høvdingen vår, som hadde ansvaret for stellet av familens gravsteder i alle år. Nå hviler han der selv. Jeg synes det er godt å dra dit.
Helt fra jeg var liten, tok han meg med når han skulle stelle gravene. Han sa at det var litt som å gå på besøk, bare at vi måtte være helt stille, sånn at alle de andre døde, som ikke hadde besøk akkurat da, fikk hvile i fred.
Senere, da jeg var kommet i ungdomsåra, snakket han mye om hvordan det hadde vært å miste faren sin, og at han fremdeles syntes han trengte ham.
Far fortalte, at han ofte besøkte farfars grav hvis det var noe han hadde problemer med. Det var ikke sånn at det kom noe svar opp fra graven som fra en eller annen slags mystisk flaskeånd. Det var bare helt enkelt slik, at når han sto der, så ble minnet om farfar så levende.
Og da kunne han plutselig huske noe farfar hadde lært ham eller sagt, som han hadde glemt. Eller han kunne brått få helt klart for seg hva faren hans hans ville sagt eller ment om det eller det.
Jeg kjenner meg igjen i dette nå, og jeg er så glad han lærte meg det, at kirkegården ikke først og fremst er et sted for sorgen, men for de gode minnene.
Jeg er usikker på hvordan jeg hadde reagert, hvis vandaler hadde hjemsøkt hans gravsted. Veltet steinen, som andrefødte og jeg hentet i skogen sammen. Den som vi fant et steinkast unna brønnen han gravde da jeg var liten. Jeg var med ham hver dag, også da han gravde grøfta. Jeg ble stukket av jordveps, og han trøstet og smurte olje fra pipa si på.
En flott stein var det vi fant. Stilt på høykant ser den ut som en bauta. Den var tung å få ut av skogen. Husbonden var skeptisk til om vi ville klare det. Da hjalp det å tenke på han vi skulle reise den til minne om. Han ga aldri opp noe, fant alltid en løsning.
Like ved der steinen lå, gikk skogsbilveien der han i yngre dager kjørte lass på lass med tømmer ut med hest. Opp der rygga vi firehjulstrekkeren. Og da min andrefødte, tilsynelatende ennå en spjæling, tok tak sammen med husbonden, så jeg for første gang mannfolket våkne i guttungen. Også husbonden fikk et forundret uttrykk i ansiktet idet det gikk opp for ham hvilken kraft det var blitt i guttekroppen.
Han var så stolt da steinhuggeren hadde gjort sin del av jobben, og han kunne besøke morfars grav og se steinen stå der, kneisende mot himmelen blant rekker av slanke furulegger. For ham var det en bekreftelse av de sterke båndene til bestefaren, og jeg så det gjorde ham godt.
Førstefødte var med og bar sin bestefar til graven. Snaut fylt 16 år, med svart frakk, dress og hansker, bar han kista sammen med sine onkler, sin far og sin eldre fetter. Jeg har aldri sett ham så rett i ryggen som da. Preget av sorg og alvor, men stolt. Han fikk lov til å ta ansvar.
Jeg luker ut gamle høstplanter, roter opp i jorda, fjerner ugress som har begynt å spire. Tar blomstene ut av pottene og legger dem først litt sånn, så litt slik. Til sist finner jeg den spesielle harmonien mellom dem som jeg er ute etter, den som ikke kan forklares eller planlegges, men som jeg kjenner når jeg ser den. Jeg river røttene litt fra hverandre, bryter sirkelen plastpottene har tvunget dem inn i, setter plantene ned i gode, dype hull, og klapper jorda godt til rundt dem, før jeg heller på generøst med vann.
Så står jeg der og ser på det ferdige arbeidet. Den lave kveldssolen får furustammene til å kaste lange skygger som løper side om side med steinens skygge.
Når jeg lukker øynene halvt kan jeg se at steinen minner om fars silhuett, slik jeg husker den fra når han og hesten dukket opp i skogkanten etter en lang dags arbeid. Jeg kunne stå ute og vente på ham lenge, og ble varslet av larmen fra tømmerslepet lenge før jeg så dem.
Det kneisende hodet på hesten først, deretter faren min sittende skrevs over det mektige tømmerlasset, svær og sterk, og med en kontroll over hesten som om de to var ett.
Han så meg alltid på lang avstand, visste at jeg sto der. Noen ganger sang han, fordi han visste jeg syntes det var så fint.
Livet har lært meg, at ikke alle er vokst opp med en far som synger og ler og klemmer. En far som ikke slår eller gjør andre grusomme ting er ingen selvfølge.
Og jeg tenker, der jeg står med mine gode minner, hvilken tomhet de må føle, de som ikke har opplevd at det er godhet som blir borte når noen dør. At for mange er dødsfallet en slutt på mangeårig pine, at det kan være en lettelse når en tyrann legges under seks fot jord.
Kanskje kan det forstås slik, dette raseriet som gravskjenderne vender mot noe av det som betyr mest for andre. At selv dette skal de måtte stå utenfor, det å kunne minnes noen som gjorde dem godt.
Jeg forstår plutselig, at det er et privilegium å stå der og føle det jeg føler.
Hos noen er dette rommet i hjertet bare - tomt.
lørdag 9. mai 2009
Flatt jern med skaphenger
Alle som har handlet på Ikea vet at det er et helvete. Det er slett ikke alltid det er Ikeas skyld, har jeg kommet fram til. Derfor ble ingenting overlatt til tilfeldighetene da husbonden og jeg i ettermiddag rykket ut for å kjøpe nye møbler til stua.
Nøkkelen til suksess lå, var vi enige om, i forberedelser, forberedelser forberedelser.
Følgelig hadde vi denne gangen - klok av tidligere skade, selvfølgelig - ikke bare forsikret oss om at tilhengeren vi leide faktisk var stor nok til å romme alt som sto på handlelista. Vi hadde også sjekket handlelista opp mot websida til varehuset, for å se om det vi hadde tenkt å kjøpe fantes på lager.
Optimismen rådet da vi i nydelig ettermiddagssol takset ut fra Statoil på Konnerud med den største skaphengeren som var å oppdrive. Husbonden livnærte seg en gang av å kjøre vogntog med blomster mellom Amsterdam og Köln, og rygger ikke tilbake for å ha et monster på slep selv på smekkfulle parkeringsplasser midt i lørdagshandelen.
Verre er det når han kommer inn butikkdøra. Da viser han, som mannfolk flest, alle symptomer på panikk.
Derfor hadde jeg lagt opp ei nøye definert rute som vi sammen gikk i gjennom på hjemmebane før takeoff. Først til annen etasje for å få utleveringsskjema på den svarte skinnsofaen han hadde ønsket seg lenge, deretter ned i første for å plukke småvarer, så videre til selvbetjeningsavdelingen for flate pakker, så betale, og deretter en rask tur til fjernlageret for å hente drømmesofaen hans, som han hadde sett seg ut så tidlig som ved forrige besøk.
Så ble det jaggu full punktering i første sving.
Det er lenge siden vi kjøpte sofa på Ikea sist. Den gangen var det bare å hente den på lageret og kjøre hjem. At denne sofaen sto oppført som "bestillingsvare", hadde jeg i min naivitet trodd betydde at man måtte melde seg hos betjeningen for å få en utleveringsseddel som kunne byttes mot sofa på varehusets fjernlager. Den gang ei. Her var det blitt forandringer siden sist.
Nå betyr "bestillingsvare" at den må bestilles til varehuset - ventetid tre uker. Tre uker!!
Husbonden toget rett ut av varehuset, særdeles gram i hu. Drømmen om å slange seg i en dyp og deilig hjørnesofa foran TV-en hele fotballsesongen i gjennom var plutselig langt fra realiserbar. Jeg småsprang etter mens jeg tastet vilt på mobilen. I ei annen fil kvernet hjernen på all fleipingen i vennekretsen om at en time sammen på Ikea kunne være en torpedo under selv de sterkeste parforhold.
1881 leverte telefonnummeret til Bohus på Rud raskt og effektivt, om de tilfeldigvis hadde en svart hjørne skinnsofa som vi kunne få med i dag? Nei, dessverre. Neivel, om herren vennligst kunne sjekke om tilsvarende sittemøbel var å oppdrive hos Bohus i Drammen? Venting. Tasting. "Joda, men de stenger klokken 17.00". Klokken var 15.34. Jeg tok en avgjørelse på hælen: "Sett mitt navn på den, si at jeg kommer".
Borte ved bilen sto husbonden og dampet iltert på en sigarett og så olmt på alt og alle som beveget seg innenfor skuddhold.
Jeg forkynte at vi hadde en sofa som ventet på oss i Drammen, og at her var det bare å se lyst på livet. Men - innvendte han - det er jo ikke noe Ikea i Drammen? Sofa er sofa, sa jeg, vi må være i Ingeniør Rybergs gate før klokken 17.00!
Jeg hadde ikke en gang sett sofaen, men navnet bohusmannen nevnte lød kjent. Jeg hadde pløyd i gjennom en del nettsider da vi begynte å planlegge fornyelsen, og hadde en idé om at den kunne passere.
Så putret vi atter i retning elvebyen, fremdeles med tom tilhenger. Alt var såre vel, helt til mobilen min ringte på E18. Det var Bohus i Drammen, som bare kunne beklage at deres mann på Rud hadde opplyst gal stengetid, de lukket dørene klokken 16.00. Om vi rakk fram? Jeg tenkte meg om litt, men ikke så lenge at jeg kom på bedre tanker. Ja!
Og så, til husbonden: Flatt jern, de stenger om et kvarter!
Vi har lagt bak oss noen sånne spurter før, for å rekke ferger og denslags, men aldri før med en svær tilhenger bak. Han ga jernet, og jeg sendte i mitt still sinn varme takksigelser til høyere makter for at jeg hadde endt opp med en tidligere yrkessjåfør istedet for ei forsiktig pingle med pianofingre og hang til elbil. Jeg mener, it takes all sorts to make a world, men alt til sitt bruk, for å si det sånn.
Klokka 15.53 svingte vi inn foran møbelsjappa på Åssiden, og jeg tok trappa opp til annen etasje i fem sprang, nokså korte bein til tross. "Det er jeg som skal ha den sofaen!"
Derfra og ut var alt en velsignelse. Sofaen var mye finere enn den vi hadde sett oss ut på Ikea, og - under over alle vidunder av underbare lykketreff - 7.000 kroner billigere!
Da porten på varelageret tordnet ned klokka 16.00, satte vi låsen på skaphengeren og pustet lettet ut. Husbonden var atskillig mildere stemt nå, og jeg tok sats: "Vi mangler fremdeles salongbord, teppe, lamper, duftlys og kurvstol, jeg har dessuten 7.000 kroner mer enn beregnet, og Ikea stenger ikke før klokken 21.00..?
Vi har opplevd mye sammen, gubben og jeg. Men aldri før har vi vært to ganger på Ikea på en dag, og ovenikjøpet gått smørblide ut derfra.
Nå skrur han som besatt, og jeg håper humøret holder ut kvelden.
Nøkkelen til suksess lå, var vi enige om, i forberedelser, forberedelser forberedelser.
Følgelig hadde vi denne gangen - klok av tidligere skade, selvfølgelig - ikke bare forsikret oss om at tilhengeren vi leide faktisk var stor nok til å romme alt som sto på handlelista. Vi hadde også sjekket handlelista opp mot websida til varehuset, for å se om det vi hadde tenkt å kjøpe fantes på lager.
Optimismen rådet da vi i nydelig ettermiddagssol takset ut fra Statoil på Konnerud med den største skaphengeren som var å oppdrive. Husbonden livnærte seg en gang av å kjøre vogntog med blomster mellom Amsterdam og Köln, og rygger ikke tilbake for å ha et monster på slep selv på smekkfulle parkeringsplasser midt i lørdagshandelen.
Verre er det når han kommer inn butikkdøra. Da viser han, som mannfolk flest, alle symptomer på panikk.
Derfor hadde jeg lagt opp ei nøye definert rute som vi sammen gikk i gjennom på hjemmebane før takeoff. Først til annen etasje for å få utleveringsskjema på den svarte skinnsofaen han hadde ønsket seg lenge, deretter ned i første for å plukke småvarer, så videre til selvbetjeningsavdelingen for flate pakker, så betale, og deretter en rask tur til fjernlageret for å hente drømmesofaen hans, som han hadde sett seg ut så tidlig som ved forrige besøk.
Så ble det jaggu full punktering i første sving.
Det er lenge siden vi kjøpte sofa på Ikea sist. Den gangen var det bare å hente den på lageret og kjøre hjem. At denne sofaen sto oppført som "bestillingsvare", hadde jeg i min naivitet trodd betydde at man måtte melde seg hos betjeningen for å få en utleveringsseddel som kunne byttes mot sofa på varehusets fjernlager. Den gang ei. Her var det blitt forandringer siden sist.
Nå betyr "bestillingsvare" at den må bestilles til varehuset - ventetid tre uker. Tre uker!!
Husbonden toget rett ut av varehuset, særdeles gram i hu. Drømmen om å slange seg i en dyp og deilig hjørnesofa foran TV-en hele fotballsesongen i gjennom var plutselig langt fra realiserbar. Jeg småsprang etter mens jeg tastet vilt på mobilen. I ei annen fil kvernet hjernen på all fleipingen i vennekretsen om at en time sammen på Ikea kunne være en torpedo under selv de sterkeste parforhold.
1881 leverte telefonnummeret til Bohus på Rud raskt og effektivt, om de tilfeldigvis hadde en svart hjørne skinnsofa som vi kunne få med i dag? Nei, dessverre. Neivel, om herren vennligst kunne sjekke om tilsvarende sittemøbel var å oppdrive hos Bohus i Drammen? Venting. Tasting. "Joda, men de stenger klokken 17.00". Klokken var 15.34. Jeg tok en avgjørelse på hælen: "Sett mitt navn på den, si at jeg kommer".
Borte ved bilen sto husbonden og dampet iltert på en sigarett og så olmt på alt og alle som beveget seg innenfor skuddhold.
Jeg forkynte at vi hadde en sofa som ventet på oss i Drammen, og at her var det bare å se lyst på livet. Men - innvendte han - det er jo ikke noe Ikea i Drammen? Sofa er sofa, sa jeg, vi må være i Ingeniør Rybergs gate før klokken 17.00!
Jeg hadde ikke en gang sett sofaen, men navnet bohusmannen nevnte lød kjent. Jeg hadde pløyd i gjennom en del nettsider da vi begynte å planlegge fornyelsen, og hadde en idé om at den kunne passere.
Så putret vi atter i retning elvebyen, fremdeles med tom tilhenger. Alt var såre vel, helt til mobilen min ringte på E18. Det var Bohus i Drammen, som bare kunne beklage at deres mann på Rud hadde opplyst gal stengetid, de lukket dørene klokken 16.00. Om vi rakk fram? Jeg tenkte meg om litt, men ikke så lenge at jeg kom på bedre tanker. Ja!
Og så, til husbonden: Flatt jern, de stenger om et kvarter!
Vi har lagt bak oss noen sånne spurter før, for å rekke ferger og denslags, men aldri før med en svær tilhenger bak. Han ga jernet, og jeg sendte i mitt still sinn varme takksigelser til høyere makter for at jeg hadde endt opp med en tidligere yrkessjåfør istedet for ei forsiktig pingle med pianofingre og hang til elbil. Jeg mener, it takes all sorts to make a world, men alt til sitt bruk, for å si det sånn.
Klokka 15.53 svingte vi inn foran møbelsjappa på Åssiden, og jeg tok trappa opp til annen etasje i fem sprang, nokså korte bein til tross. "Det er jeg som skal ha den sofaen!"
Derfra og ut var alt en velsignelse. Sofaen var mye finere enn den vi hadde sett oss ut på Ikea, og - under over alle vidunder av underbare lykketreff - 7.000 kroner billigere!
Da porten på varelageret tordnet ned klokka 16.00, satte vi låsen på skaphengeren og pustet lettet ut. Husbonden var atskillig mildere stemt nå, og jeg tok sats: "Vi mangler fremdeles salongbord, teppe, lamper, duftlys og kurvstol, jeg har dessuten 7.000 kroner mer enn beregnet, og Ikea stenger ikke før klokken 21.00..?
Vi har opplevd mye sammen, gubben og jeg. Men aldri før har vi vært to ganger på Ikea på en dag, og ovenikjøpet gått smørblide ut derfra.
Nå skrur han som besatt, og jeg håper humøret holder ut kvelden.
fredag 8. mai 2009
Arbeiderpartiet stengte barn ute fra fest
Nå når det stunder mot valg, er det mye politikkprat hjemme. Til min store glede, deltar også førstefødte og andrefødte mer og mer.
Den kortsiktige gevinsten av dette er naturligvis den at det ikke lenger så lett blir ramaskrik fra den oppvoksende slekt om jeg insisterer på å se nyheter eller et debattprogram akkurat når de gjerne vil se en eller annen actionserie som, vektet mot en god debatt, interesserer meg midt i ryggen.
Førstefødte går på videregående, og har vært heldig med sine lærere. De har tent hans samfunnsengasjement. Av en eller annen grunn er interessen for utenrikspolitikk størst. Kanskje er det fordi det er der konfliktene er tydeligst?
I hvert fall har han gitt nokså klart uttrykk for, at han synes det er vanskelig å skjønne hvem som står for hva i norsk politikk. - De sier jo det samme alle sammen, mener han.
Jeg var også tidlig politisk interessert. Faktisk ble jeg hivd på gangen på grunn av det allerede i 6. klasse. En velmenende lærer som ville bringe inn nye elementer i undervisningen, skulle forsøke å engasjere elevene til debatt i en skoletime. Tema var EEC, og der kjente jeg meg på hjemmebane. For dette ble diskutert både hjemme og på fjernsyn, og jeg hadde med interesse observert, at den som kapret ordet og beholdt det lenge, om nødvendig med alle midler og med stadig økende stemmevolum, fikk sagt mest.
Det endte med at jeg ble kastet ut av klasserommet for at de andre skulle slippe til. Og jeg som hadde følt meg så flink!
Tilbake til nåtida og den norske politikken.
Førstefødte sier at han er glad for at han ikke er gammel nok til å stemme til høsten, for da hadde han ikke visst hva han skulle velge. Det kjenner jeg meg igjen i.
Jeg kunne bedt ham om å lese partiprogrammene, og så vært ferdig med det.
I stedet fortalte jeg om læreren jeg hadde på videregående, som helt overrumplende kunne spørre en tilfeldig valgt elev, gjerne midt i en time: "Nå, unge mann, hvor mange aviser har du lest siden i forgårs?".
Han sa det slik: I læreboka står det hvordan samfunnet skal styres. I avisene kan dere lese hvordan det virkelig blir styrt. Jeg lærte mye av den mannen, ikke bare å lese aviser, men også å se etter hva politikerne faktisk gjør, i stedet for å navigere etter hva de sier de skal gjøre.
Naturligvis er det, for folk som ikke ferdes nær maktens korridorer, vanskelig å ettergå folkets kårne i det daglige, i hvert fall når det gjelder våre folkevalgte på Stortinget. Den jobben må vi kunne forlange at media gjør, ikke bare like før valget, men hele tida.
Nærmere hjemmet blir sikten bedre. I kommunen der vi bor, kan vi lettere følge med på hva politikerne gjør, ja vi kan til og med slumpe til å treffe dem på butikken og slå av en prat.
Førstefødte og andrefødte er stolte drammensere. De er kry av byen de er vokst opp i, som en gang - for kort tid siden, faktisk - var best kjent som Harry-byen. Det har vært en rivende utvikling, og det mest synlige har skjedd under borgerlig styring.
Men var det ikke sånn at mye av grunnlaget for den utviklingen vi ser i dag ble lagt da en folkevalgt fra Arbeiderpartiet bar ordførerkjedet?
Og den nye levekårsundersøkelsen viser, at det i Drammen finnes en bakgård.
Sola skinner ikke på alle her heller, og Arbeiderpartiet har med jevne mellomrom klort giltteret av de borgerliges glansbilde og kritisert dem for ikke å gjøre nok for byens fattige.
Det er opposisjonens privilegium og simple plikt å dra det sittende styret hardt og regelmessig i ørene. Men ville vi hatt færre fattige om de hadde hatt mer å si? Det vet vi ikke, sier jeg til min førstefødte.
Han synes det er vanskelig å finne ut hvem som er flinkest. Så sier jeg, at det tar tid å finne ut, men det er viktig at de er til å stole på, og at de ikke glemmer hvem som har valgt dem. For eksempel, sier jeg, så skal du, hvis du har gitt din stemme til en politiker, føle deg trygg på at du skal kunne ta kontakt med denne politikeren hvis det er noe som er viktig for deg. Du har nemlig valgt vedkommende til å representere deg.
Det er det ikke mange som gjør. Og det er kanskje grunner til det. Folk flest er ikke av den oppfatning at politikere i formannskap og bystyre er noen man bare ringer til, liksom.
Forleden snakket jeg med en kar, oppegående og ressurssterk fyr med både god utdannelse og ansvarsfull jobb. Han var overlykkelig fordi han hadde klart å få til en avtale med en sentral Høyre-politiker i byen, som ville låne øre til mannens fortvilelse i forbindelse med en sak der han og flere andre aktører følte seg fullstendig overkjørt av en saksbehandler i kommunen.
Han hadde fått i stand avtalen med politikertoppen via en bekjent som var medlem i partiet, fortalte han. Nå gledet mannen seg til det avtalte møtet. Etter langvarig og tidkrevende steinhøgging håpet han nå å møte litt mer forståelse.
Mitt kjennskap til denne politikeren gjør at jeg vet at mannen ikke hadde behøvd å gå via bekjente for å få til en prat om denne affæren han hadde slitt sånn med.
Det hadde holdt å ta en telefon selv. For dette er en politiker som tar sin rolle som ombudsmann på alvor, og som dessuten tar konsekvensen av at han, som representant for det styrende flertall, faktisk er den stedige byråkratens arbeidsgiver. Jeg har tillit til politikere som, uansett parti, er villig til å løfte blikket fra dokumentbunken og ta seg tid til å møte dem som må leve med konsekvensene av deres avgjørelser, og som ikke overlater mesteparten av jobben til administrasjonen de er satt til å styre.
Jeg tror også, at mannen som endelig opplevde å bli hørt, kan komme til å velge akkurat dette partiet når dagen kommer for at han skal gå til valgurnen, uansett hva utfallet blir av saken han strir med.
Ganske annerledes stiller det seg med et annet tilfelle jeg har kjennskap til, der en familie i dyp fortvilelse for noen år siden henvendte seg direkte til en kommunes fremste folkevalgte i en sak som berørte et barn. Alle brev til denne politikeren ble besvart av rådmannen, en henvendelse om å få til et personlig møte med politikeren ble ignorert.
En brev til en statsråd i den da sittende regjering ble redningen for denne familien. Han grep resolutt inn, og tok nødvendige grep for å hjelpe barnet og familien. Da de senere sendte ham en stor blomsterbukett som takk for hjelpen, kvitterte han med et svarbrev der det sto at han gjorde det han var valgt til å gjøre.
Hvem av disse to politikerne fortjener en stemme? Jeg er ikke i tvil. En fokevalgt som lukker døra for henvendelser som denne, kan ikke betros ansvaret det er å styre.
Sett i ettertid, var avvisningen jeg selv en gang ble utsatt for, mer egnet til å le av. Men det var nok til at min far utbrøt at han aldri mer i sitt liv skulle stemme på Arbeiderpartiet.
Det skjedde på forsamlingslokalet Varden på Eidsfoss. Der skulle det være stor juletrefest for barn, og alle i klassen min skulle dit, også jeg. Jeg var vel en åtte - ni år, og gledet meg voldsomt til gang rundt juletreet og det obligatoriske møtet med nissen med godteposene. Det var ei opprømt jente med sløyfe i håret, foldeskjørt og pensko i pose som ble kjørt til festen av sitt faderlige opphav.
Utenfor Varden så jeg baklysene på bilen til faren min forsvinne hjemover i vinterkvelden. Selv sluttet jeg meg til køen av småfrysende barn som sto i kø på trappa for å komme inn i det vedfyrte forsamlingslokalet.
Da jeg omsider kom fram til døra, sluknet forventningens lys brått og brutalt. For der sto det et voksent kvinnemenneske og passet på hvem som skulle slippe inn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var velkommen. "For mora di er ikke medlem av kvinnegruppa!" sa damen. Det var bare Arbeiderpartiets barn som fikk slippe inn i varmen denne kalde januarkvelden.
Det var kaldt å gå fem kilometer alene hjem langs en uopplyst riksvei.
Den kortsiktige gevinsten av dette er naturligvis den at det ikke lenger så lett blir ramaskrik fra den oppvoksende slekt om jeg insisterer på å se nyheter eller et debattprogram akkurat når de gjerne vil se en eller annen actionserie som, vektet mot en god debatt, interesserer meg midt i ryggen.
Førstefødte går på videregående, og har vært heldig med sine lærere. De har tent hans samfunnsengasjement. Av en eller annen grunn er interessen for utenrikspolitikk størst. Kanskje er det fordi det er der konfliktene er tydeligst?
I hvert fall har han gitt nokså klart uttrykk for, at han synes det er vanskelig å skjønne hvem som står for hva i norsk politikk. - De sier jo det samme alle sammen, mener han.
Jeg var også tidlig politisk interessert. Faktisk ble jeg hivd på gangen på grunn av det allerede i 6. klasse. En velmenende lærer som ville bringe inn nye elementer i undervisningen, skulle forsøke å engasjere elevene til debatt i en skoletime. Tema var EEC, og der kjente jeg meg på hjemmebane. For dette ble diskutert både hjemme og på fjernsyn, og jeg hadde med interesse observert, at den som kapret ordet og beholdt det lenge, om nødvendig med alle midler og med stadig økende stemmevolum, fikk sagt mest.
Det endte med at jeg ble kastet ut av klasserommet for at de andre skulle slippe til. Og jeg som hadde følt meg så flink!
Tilbake til nåtida og den norske politikken.
Førstefødte sier at han er glad for at han ikke er gammel nok til å stemme til høsten, for da hadde han ikke visst hva han skulle velge. Det kjenner jeg meg igjen i.
Jeg kunne bedt ham om å lese partiprogrammene, og så vært ferdig med det.
I stedet fortalte jeg om læreren jeg hadde på videregående, som helt overrumplende kunne spørre en tilfeldig valgt elev, gjerne midt i en time: "Nå, unge mann, hvor mange aviser har du lest siden i forgårs?".
Han sa det slik: I læreboka står det hvordan samfunnet skal styres. I avisene kan dere lese hvordan det virkelig blir styrt. Jeg lærte mye av den mannen, ikke bare å lese aviser, men også å se etter hva politikerne faktisk gjør, i stedet for å navigere etter hva de sier de skal gjøre.
Naturligvis er det, for folk som ikke ferdes nær maktens korridorer, vanskelig å ettergå folkets kårne i det daglige, i hvert fall når det gjelder våre folkevalgte på Stortinget. Den jobben må vi kunne forlange at media gjør, ikke bare like før valget, men hele tida.
Nærmere hjemmet blir sikten bedre. I kommunen der vi bor, kan vi lettere følge med på hva politikerne gjør, ja vi kan til og med slumpe til å treffe dem på butikken og slå av en prat.
Førstefødte og andrefødte er stolte drammensere. De er kry av byen de er vokst opp i, som en gang - for kort tid siden, faktisk - var best kjent som Harry-byen. Det har vært en rivende utvikling, og det mest synlige har skjedd under borgerlig styring.
Men var det ikke sånn at mye av grunnlaget for den utviklingen vi ser i dag ble lagt da en folkevalgt fra Arbeiderpartiet bar ordførerkjedet?
Og den nye levekårsundersøkelsen viser, at det i Drammen finnes en bakgård.
Sola skinner ikke på alle her heller, og Arbeiderpartiet har med jevne mellomrom klort giltteret av de borgerliges glansbilde og kritisert dem for ikke å gjøre nok for byens fattige.
Det er opposisjonens privilegium og simple plikt å dra det sittende styret hardt og regelmessig i ørene. Men ville vi hatt færre fattige om de hadde hatt mer å si? Det vet vi ikke, sier jeg til min førstefødte.
Han synes det er vanskelig å finne ut hvem som er flinkest. Så sier jeg, at det tar tid å finne ut, men det er viktig at de er til å stole på, og at de ikke glemmer hvem som har valgt dem. For eksempel, sier jeg, så skal du, hvis du har gitt din stemme til en politiker, føle deg trygg på at du skal kunne ta kontakt med denne politikeren hvis det er noe som er viktig for deg. Du har nemlig valgt vedkommende til å representere deg.
Det er det ikke mange som gjør. Og det er kanskje grunner til det. Folk flest er ikke av den oppfatning at politikere i formannskap og bystyre er noen man bare ringer til, liksom.
Forleden snakket jeg med en kar, oppegående og ressurssterk fyr med både god utdannelse og ansvarsfull jobb. Han var overlykkelig fordi han hadde klart å få til en avtale med en sentral Høyre-politiker i byen, som ville låne øre til mannens fortvilelse i forbindelse med en sak der han og flere andre aktører følte seg fullstendig overkjørt av en saksbehandler i kommunen.
Han hadde fått i stand avtalen med politikertoppen via en bekjent som var medlem i partiet, fortalte han. Nå gledet mannen seg til det avtalte møtet. Etter langvarig og tidkrevende steinhøgging håpet han nå å møte litt mer forståelse.
Mitt kjennskap til denne politikeren gjør at jeg vet at mannen ikke hadde behøvd å gå via bekjente for å få til en prat om denne affæren han hadde slitt sånn med.
Det hadde holdt å ta en telefon selv. For dette er en politiker som tar sin rolle som ombudsmann på alvor, og som dessuten tar konsekvensen av at han, som representant for det styrende flertall, faktisk er den stedige byråkratens arbeidsgiver. Jeg har tillit til politikere som, uansett parti, er villig til å løfte blikket fra dokumentbunken og ta seg tid til å møte dem som må leve med konsekvensene av deres avgjørelser, og som ikke overlater mesteparten av jobben til administrasjonen de er satt til å styre.
Jeg tror også, at mannen som endelig opplevde å bli hørt, kan komme til å velge akkurat dette partiet når dagen kommer for at han skal gå til valgurnen, uansett hva utfallet blir av saken han strir med.
Ganske annerledes stiller det seg med et annet tilfelle jeg har kjennskap til, der en familie i dyp fortvilelse for noen år siden henvendte seg direkte til en kommunes fremste folkevalgte i en sak som berørte et barn. Alle brev til denne politikeren ble besvart av rådmannen, en henvendelse om å få til et personlig møte med politikeren ble ignorert.
En brev til en statsråd i den da sittende regjering ble redningen for denne familien. Han grep resolutt inn, og tok nødvendige grep for å hjelpe barnet og familien. Da de senere sendte ham en stor blomsterbukett som takk for hjelpen, kvitterte han med et svarbrev der det sto at han gjorde det han var valgt til å gjøre.
Hvem av disse to politikerne fortjener en stemme? Jeg er ikke i tvil. En fokevalgt som lukker døra for henvendelser som denne, kan ikke betros ansvaret det er å styre.
Sett i ettertid, var avvisningen jeg selv en gang ble utsatt for, mer egnet til å le av. Men det var nok til at min far utbrøt at han aldri mer i sitt liv skulle stemme på Arbeiderpartiet.
Det skjedde på forsamlingslokalet Varden på Eidsfoss. Der skulle det være stor juletrefest for barn, og alle i klassen min skulle dit, også jeg. Jeg var vel en åtte - ni år, og gledet meg voldsomt til gang rundt juletreet og det obligatoriske møtet med nissen med godteposene. Det var ei opprømt jente med sløyfe i håret, foldeskjørt og pensko i pose som ble kjørt til festen av sitt faderlige opphav.
Utenfor Varden så jeg baklysene på bilen til faren min forsvinne hjemover i vinterkvelden. Selv sluttet jeg meg til køen av småfrysende barn som sto i kø på trappa for å komme inn i det vedfyrte forsamlingslokalet.
Da jeg omsider kom fram til døra, sluknet forventningens lys brått og brutalt. For der sto det et voksent kvinnemenneske og passet på hvem som skulle slippe inn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var velkommen. "For mora di er ikke medlem av kvinnegruppa!" sa damen. Det var bare Arbeiderpartiets barn som fikk slippe inn i varmen denne kalde januarkvelden.
Det var kaldt å gå fem kilometer alene hjem langs en uopplyst riksvei.
torsdag 7. mai 2009
Pengeflyttersniler med gangsperre
Den siste tiden har både jeg og en av mine bekjente vært i den situasjon at vi har ventet på penger fra en bank, i stedet for omvendt.
Vi vet jo, at når det er omvendt, går det hele svært fort, eller omgående, som det heter i de kretser. Men er ikke fram og tilbake like langt? Og hvis det er det - og det er det vel fremdeles - bør det vel kunne gå like fort begge veier?
Min bekjentes anliggende var, i oppdrag for sin gamle mor, å opprette konti for henne i en ny bank, som var i passende gåstolavstand fra hennes nye leilighet. Mor og sønn dro sammen til banken for å fylle ut alle de nødvendige papirer, og den eldre fruen tok med seg sitt nye bankkort og dro hjem for å pugge koden. Hun fikk beskjed om at pengene ville bli overført fra hennes gamle bankforbindelse så fort de hadde oppsigelsen i hende.
Hun var klar til å klippe i stykker sitt gamle kort, men ble stanset av sønnen, som ba henne vente til hun hadde fått bekreftet at det var kommet inn penger på den nye kontoen.
Det skulle komme til å ta tid. Eldre mennesker er imidlertid nøysomme, så hun hadde ikke noe øyeblikkelig behov for å hente ut noe av den faktisk nokså betydelige sum hun hadde flyttet til sin nye bank. I hvert fall trodde hun at hun hadde gjort det.
Da hun etter et par ukers tid hadde brukt opp de rede penger hun hadde hjemme, var tiden inne for å bruke det nye bankkortet. Stor var hennes forferdelse da hun ikke fikk ut en krone. Saldoen var null.
Sønnen ble satt på saken, og gjorde en heltemodig innsats, tatt i betraktning at han fikk oppdraget klokken 14.45 fredagen før påske. Da er det vanligvis ikke lett å komme på skuddhold av levende mennesker i en næring som har forskanset seg bak et nettverk av elektroniske tjenester og automatiske telefonsvarere, og som gjerne deler sentralbord med 100 andre filialer.
Men ved kreativ bruk av internnummerlogikk, fikk han los på en bankmann som egentlig ikke hadde denslags problemer som sitt bord, men som oppfattet at det kunne føre til en viss badwill for banken om det faktisk viste seg å være deres ansvar at en 85 år gammel kvinne sto uten likvider og med tomt kjøleskap foran påskehøytiden.
Umiddelbar hjelp kunne han dessverre ikke gi. Manglende overføring skyldtes nemlig at den gamle banken ikke ville sende pengene over til den nye før de hadde fått tilbakelevert den eldre kvinnens bankkort. Det hadde ingen gitt beskjed om.
I mellomtiden sto pengene - som nevnt en betydelig sum - på en brukskonto i en bank hun ikke lenger brukte, på en konto hun hadde sagt opp, til 0 prosent rente. Ikke fortell meg at den banken som holdt på disse pengene så lenge, ikke tjente på det.
Bankkortet ble levert inn i all hast før påskehøytiden skalket alle luker, og det ble vanskelig, fikk man vite, å få dette i orden før etter påske, altså å få pengene over.
Fruen hadde imidlertid en sparekonto. Når denne generasjonen sparer, så mener de noe med det. Og en sparekonto knekker de bare i ytterste nødsfall. Det ble gjort, for et beskjedent forbruk til tross, hun ville selvfølgelig ha både mat og penger til påske.
Nå skulle en jo tro, at dette måtte ordne seg første virkedag etter påske. Hah!
Da sønnen nye to uker etter påske skulle gå inn i nettbanken og betale en regning for sin mor, sto kontoen fremdeles i null. Han ble sint. Denne gangen nøyde han seg ikke med en telefon, han kjørte fire mil og møtte opp personlig i den aktuelle filialen.
- Pengene er underveis, var svaret han fikk.
- Og nøyaktig hvor er underveis?
- De er på vei inn.
- Jamen hvor er de - er de her eller der?
På dette tidspunkt, kunne vår mann berette, ble bankmennesket nærmest forurettet, og ba ham forklare hva han mente med det spørsmålet. Hvorpå han svarte, at han ville vite, om hans mors penger sto i denne banken eller den andre, at det umulig kunne være flere altermativer - og hvem som nå egentlig fikk renteinntektene av hans mors penger, enn si hvem som hadde dratt rentefordeler av disse de siste ukene?
Da svarte bankmennesket, at det umulig kunne være av interesse, fordi pengene skulle over fra en brukskonto til en annen - begge med 0 prosent rente. Underforstått, da kunne jo bankene like gjerne tjene noen penger på å ha denne summen flytende flere uker i dette ukjente ingenmannsland som de overfor kundene velger å kalle underveis.
En historie i denne historien er jo den, at hverken den nye eller den gamle banken hadde veiledet sin kunde om, at når saldo på brukskonto passerer et sekssifret beløp, kan det lønne seg å overføre noe til sin sparekonto, der man får noe igjen for å ha det stående.
Sønnen forlot nå ikke banklokalet før pengene var overført - til den gamle kvinnens sparekonto.
Dette skrives mens jeg venter på en overføring som har utbetalingsdato i dag. Dags dato er nå tolv timer gammel, og jeg har nettopp ringt banken for å purre. Gjett hviket svar jeg fikk?
"Pengene er underveis".
Vi vet jo, at når det er omvendt, går det hele svært fort, eller omgående, som det heter i de kretser. Men er ikke fram og tilbake like langt? Og hvis det er det - og det er det vel fremdeles - bør det vel kunne gå like fort begge veier?
Min bekjentes anliggende var, i oppdrag for sin gamle mor, å opprette konti for henne i en ny bank, som var i passende gåstolavstand fra hennes nye leilighet. Mor og sønn dro sammen til banken for å fylle ut alle de nødvendige papirer, og den eldre fruen tok med seg sitt nye bankkort og dro hjem for å pugge koden. Hun fikk beskjed om at pengene ville bli overført fra hennes gamle bankforbindelse så fort de hadde oppsigelsen i hende.
Hun var klar til å klippe i stykker sitt gamle kort, men ble stanset av sønnen, som ba henne vente til hun hadde fått bekreftet at det var kommet inn penger på den nye kontoen.
Det skulle komme til å ta tid. Eldre mennesker er imidlertid nøysomme, så hun hadde ikke noe øyeblikkelig behov for å hente ut noe av den faktisk nokså betydelige sum hun hadde flyttet til sin nye bank. I hvert fall trodde hun at hun hadde gjort det.
Da hun etter et par ukers tid hadde brukt opp de rede penger hun hadde hjemme, var tiden inne for å bruke det nye bankkortet. Stor var hennes forferdelse da hun ikke fikk ut en krone. Saldoen var null.
Sønnen ble satt på saken, og gjorde en heltemodig innsats, tatt i betraktning at han fikk oppdraget klokken 14.45 fredagen før påske. Da er det vanligvis ikke lett å komme på skuddhold av levende mennesker i en næring som har forskanset seg bak et nettverk av elektroniske tjenester og automatiske telefonsvarere, og som gjerne deler sentralbord med 100 andre filialer.
Men ved kreativ bruk av internnummerlogikk, fikk han los på en bankmann som egentlig ikke hadde denslags problemer som sitt bord, men som oppfattet at det kunne føre til en viss badwill for banken om det faktisk viste seg å være deres ansvar at en 85 år gammel kvinne sto uten likvider og med tomt kjøleskap foran påskehøytiden.
Umiddelbar hjelp kunne han dessverre ikke gi. Manglende overføring skyldtes nemlig at den gamle banken ikke ville sende pengene over til den nye før de hadde fått tilbakelevert den eldre kvinnens bankkort. Det hadde ingen gitt beskjed om.
I mellomtiden sto pengene - som nevnt en betydelig sum - på en brukskonto i en bank hun ikke lenger brukte, på en konto hun hadde sagt opp, til 0 prosent rente. Ikke fortell meg at den banken som holdt på disse pengene så lenge, ikke tjente på det.
Bankkortet ble levert inn i all hast før påskehøytiden skalket alle luker, og det ble vanskelig, fikk man vite, å få dette i orden før etter påske, altså å få pengene over.
Fruen hadde imidlertid en sparekonto. Når denne generasjonen sparer, så mener de noe med det. Og en sparekonto knekker de bare i ytterste nødsfall. Det ble gjort, for et beskjedent forbruk til tross, hun ville selvfølgelig ha både mat og penger til påske.
Nå skulle en jo tro, at dette måtte ordne seg første virkedag etter påske. Hah!
Da sønnen nye to uker etter påske skulle gå inn i nettbanken og betale en regning for sin mor, sto kontoen fremdeles i null. Han ble sint. Denne gangen nøyde han seg ikke med en telefon, han kjørte fire mil og møtte opp personlig i den aktuelle filialen.
- Pengene er underveis, var svaret han fikk.
- Og nøyaktig hvor er underveis?
- De er på vei inn.
- Jamen hvor er de - er de her eller der?
På dette tidspunkt, kunne vår mann berette, ble bankmennesket nærmest forurettet, og ba ham forklare hva han mente med det spørsmålet. Hvorpå han svarte, at han ville vite, om hans mors penger sto i denne banken eller den andre, at det umulig kunne være flere altermativer - og hvem som nå egentlig fikk renteinntektene av hans mors penger, enn si hvem som hadde dratt rentefordeler av disse de siste ukene?
Da svarte bankmennesket, at det umulig kunne være av interesse, fordi pengene skulle over fra en brukskonto til en annen - begge med 0 prosent rente. Underforstått, da kunne jo bankene like gjerne tjene noen penger på å ha denne summen flytende flere uker i dette ukjente ingenmannsland som de overfor kundene velger å kalle underveis.
En historie i denne historien er jo den, at hverken den nye eller den gamle banken hadde veiledet sin kunde om, at når saldo på brukskonto passerer et sekssifret beløp, kan det lønne seg å overføre noe til sin sparekonto, der man får noe igjen for å ha det stående.
Sønnen forlot nå ikke banklokalet før pengene var overført - til den gamle kvinnens sparekonto.
Dette skrives mens jeg venter på en overføring som har utbetalingsdato i dag. Dags dato er nå tolv timer gammel, og jeg har nettopp ringt banken for å purre. Gjett hviket svar jeg fikk?
"Pengene er underveis".
onsdag 6. mai 2009
Lei av plastpisspreikpresset
I dag, nok en gang, skulle jeg bli rammet av denne ekle følelsen jeg kjente for første gang på videregående, da det ble pinlig taust rundt meg da jeg tilkjennega at jeg likte Geir Børresens smurfesanger.
Senere skulle dette ekle dukke opp blant annet en gang da hanskerommet i bilen spratt opp, og det falt ut en CD med DDE - ved beina til en passasjer med svært sofistikert musikksmak. Han var tydelig rystet, og jeg kjente den samme irriterende trangen til å forsvare meg da, som jeg gjorde den gangen med smurfene, og som jeg har gjort mange ganger senere, når jeg gjør noe som bryter med den gode smak, eller som ikke er helt politisk korrekt.
Gjennom årene har jeg riktignok vært på mange rølpete nachspiel der både DDE og Smokie har bragt stemningen i taket, til og med i ganske eleverte kretser. Personlig foretrekker jeg Slade ved slike anledninger, men dem er det nesten ingen nachspielverter som kan by på lenger - og forresten var det heller ikke det dette skulle handle om. Egentlig.
Egentlig er det den nye plastinnsamlingsordningen i Drammen jeg er forbannet på.
Lenge har vi - husbonden, vår førstefødte, vår andrefødte og jeg - følt oss flinke og vel miljøtilpasset etter årelang kommunal dressur. Vi har ikke bare sortert vårt avfall i tre dunker; papir, organisk avfall og papir. Vi har også regelmessig samlet glass og flasker i en pose, renvaskete blikkbokser i en annen og like renvasket plastemballasje (renvasket fordi alt som kan stinke stinker så fort muligheten byr seg) i en tredje, for deretter å befrakte det til nærmeste returpunkt.
Vi har dessuten lojalt fortsatt å skylle og brette og stappe melkekartonger, selv etter at Hurum Papir ble lagt ned, og kartongkubbene våre måtte fraktes med dieseldrevne vogntog til utlandet.
Vi har riktignok tenkt noen ganger, at å vaske og skylle alt dette vel forbruker nokså mye energi, det går jo ikke an å få ut gørra av makrellbokser med bare kaldt vann, for eksempel. Så har vi tenkt, at det er en kjettersk tanke, for de som har tredd dette ned over hoder som allerede er hardt belastet med det lønnsarbeid som blant annet er en tvingende nødvendighet for å evne å betale renovasjonsavgiften, de har vel regna på det.
Så vi gjorde det som skulle til, selv om det etter hvert er blitt nokså trangt i kjøkkenbenken til et husbankhus som ikke ble tegnet i en tid da det var vanlig å inkorporere private deponier.
Som sagt, vi følte oss flinke, i hvert fall de gangene vi ikke tenkte på hvor mye CO2 vår relativt solide familiebil slapp ut etter å ha blitt kaldstarta for å kjøres til returpunktet en lørdag morgen fordi vi heller ikke den uka hadde rukket å ta fredagsrengjøring på fredag. Det er forresten ikke alltid vi rekker det lørdag heller - jeg mener, når vi ikke rekker det på fredag - men ikke si det til noen.
Det skal imidlertid innrømmes, at det har vært riktig deilig å skeie ut ordentlig innimellom. Den ubetalelige følelsen av å være ordentlig rampete. Tenk, kaste en uvasket makrellboks - også rett i restavfallsposen, da dere!
Denne uken nådde vi et metningspunkt. Vi har til nå, lojalt fulgt den nye ordningen med plastretur, som innebærer at all plastemballasje heretter skal samles i en svær søppelsekk, for så å settes ut sammen med papirbeholderen, og hentes av en av renovasjonsselskapets biler.
Fulgt lojalt er kanskje å ta noe hardt i, siden ordningen er så ny at første henting ennå ikke er gjort, men vi har i hvertfall vært flinke og lydige en og en halv uke.
I dag sto jeg altså der, med en isboks, nyvasket og fin, og tenkte, at det er ikke veldig lekkert med en svær søppelsekk full av dritt i en krok på kjøkkenet. Så følte jeg et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke likte dette som skal være så viktig for oss alle.
Det var da jeg begynte å tenke på den garasjen jeg kunne bygd for det jeg har betalt i renovasjonsavgift siden jeg flyttet til denne kommunen, og i den garasjen kunne det vært et eget lite søppelrom, og mens jeg tenkte dette, økte trykket og temperaturen kraftig, og jeg stappet og stappet for å få den isboksen ned i sekken som det siste bidraget før jeg begynte å fylle en ny.
Da revnet hele dævelskapen.
Mitt yoghurtbeger er fullt.
Senere skulle dette ekle dukke opp blant annet en gang da hanskerommet i bilen spratt opp, og det falt ut en CD med DDE - ved beina til en passasjer med svært sofistikert musikksmak. Han var tydelig rystet, og jeg kjente den samme irriterende trangen til å forsvare meg da, som jeg gjorde den gangen med smurfene, og som jeg har gjort mange ganger senere, når jeg gjør noe som bryter med den gode smak, eller som ikke er helt politisk korrekt.
Gjennom årene har jeg riktignok vært på mange rølpete nachspiel der både DDE og Smokie har bragt stemningen i taket, til og med i ganske eleverte kretser. Personlig foretrekker jeg Slade ved slike anledninger, men dem er det nesten ingen nachspielverter som kan by på lenger - og forresten var det heller ikke det dette skulle handle om. Egentlig.
Egentlig er det den nye plastinnsamlingsordningen i Drammen jeg er forbannet på.
Lenge har vi - husbonden, vår førstefødte, vår andrefødte og jeg - følt oss flinke og vel miljøtilpasset etter årelang kommunal dressur. Vi har ikke bare sortert vårt avfall i tre dunker; papir, organisk avfall og papir. Vi har også regelmessig samlet glass og flasker i en pose, renvaskete blikkbokser i en annen og like renvasket plastemballasje (renvasket fordi alt som kan stinke stinker så fort muligheten byr seg) i en tredje, for deretter å befrakte det til nærmeste returpunkt.
Vi har dessuten lojalt fortsatt å skylle og brette og stappe melkekartonger, selv etter at Hurum Papir ble lagt ned, og kartongkubbene våre måtte fraktes med dieseldrevne vogntog til utlandet.
Vi har riktignok tenkt noen ganger, at å vaske og skylle alt dette vel forbruker nokså mye energi, det går jo ikke an å få ut gørra av makrellbokser med bare kaldt vann, for eksempel. Så har vi tenkt, at det er en kjettersk tanke, for de som har tredd dette ned over hoder som allerede er hardt belastet med det lønnsarbeid som blant annet er en tvingende nødvendighet for å evne å betale renovasjonsavgiften, de har vel regna på det.
Så vi gjorde det som skulle til, selv om det etter hvert er blitt nokså trangt i kjøkkenbenken til et husbankhus som ikke ble tegnet i en tid da det var vanlig å inkorporere private deponier.
Som sagt, vi følte oss flinke, i hvert fall de gangene vi ikke tenkte på hvor mye CO2 vår relativt solide familiebil slapp ut etter å ha blitt kaldstarta for å kjøres til returpunktet en lørdag morgen fordi vi heller ikke den uka hadde rukket å ta fredagsrengjøring på fredag. Det er forresten ikke alltid vi rekker det lørdag heller - jeg mener, når vi ikke rekker det på fredag - men ikke si det til noen.
Det skal imidlertid innrømmes, at det har vært riktig deilig å skeie ut ordentlig innimellom. Den ubetalelige følelsen av å være ordentlig rampete. Tenk, kaste en uvasket makrellboks - også rett i restavfallsposen, da dere!
Denne uken nådde vi et metningspunkt. Vi har til nå, lojalt fulgt den nye ordningen med plastretur, som innebærer at all plastemballasje heretter skal samles i en svær søppelsekk, for så å settes ut sammen med papirbeholderen, og hentes av en av renovasjonsselskapets biler.
Fulgt lojalt er kanskje å ta noe hardt i, siden ordningen er så ny at første henting ennå ikke er gjort, men vi har i hvertfall vært flinke og lydige en og en halv uke.
I dag sto jeg altså der, med en isboks, nyvasket og fin, og tenkte, at det er ikke veldig lekkert med en svær søppelsekk full av dritt i en krok på kjøkkenet. Så følte jeg et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke likte dette som skal være så viktig for oss alle.
Det var da jeg begynte å tenke på den garasjen jeg kunne bygd for det jeg har betalt i renovasjonsavgift siden jeg flyttet til denne kommunen, og i den garasjen kunne det vært et eget lite søppelrom, og mens jeg tenkte dette, økte trykket og temperaturen kraftig, og jeg stappet og stappet for å få den isboksen ned i sekken som det siste bidraget før jeg begynte å fylle en ny.
Da revnet hele dævelskapen.
Mitt yoghurtbeger er fullt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
