Hva med en krans for dem som levde videre?

Programmet for årets 17.mai-feiring er kommet. Det inneholder ingen overraskelser. Det vil vi ikke ha, heller. Er det en dag tradisjoner skal holdes ved like, så er det på nasjonaldagen.

Du tuller ikke med ting som er som de er fordi de alltid har vært sånn, og dermed skal være slik fortsatt. Basta, bom og salutt dertil.

Følgelig er det, i en passe stor kommune som Drammen, for eksempel, åtte - 8 - seremonier med bekransning over de falne under 2. verdenskrig, samt en tilsvarende seremoni ved en eidsvoldsmanns grav på Strømsø kirkegård.

Alle på et tidspunkt da ingen andre enn dem som må møte opp, har tid til å være der.

I mindre kommuner, hvor de naturlig nok holder seg med færre falne å hedre, blir det fort litt mer fart i sakene. Kommunen der jeg vokste opp, hadde i overkant av 2000 innbyggere. Det skjedde ikke mye der, så 17. mai var et kjærkomment påskudd til å komme seg ut og treffe folk. Med unntak av de som var på gamlehjemmet, møtte alle opp foran herredshuset hver 17. maimorgen på slaget 08.00.

Det var der barnetoget stilte opp. Men før toget av pyntete unger og alle lærerne deres - som den gangen ikke klaget over at de ikke fikk lønn for å gå i tog - kunne gå, la ordføreren ned kransen ved bautaen over bygdas to, eller var det muligens tre, falne.

Denne seremonien har jeg fått gnidd så ettertrykkelig inn etter ni års repetisjon, at jeg synes det blir noe fryktelig tafatt over alle disse småbekransningene.

Der vi klinte til med ordfører, hornmusikk, alle skolebarn og øvrig befolkning i transportabel stand, smører Drammen - og de aller fleste andre kommuner av denne størrelsen, med et visst antall falne og et tilpasset antall bautaer - et tilfeldig utvalg politikere tynt utover. Vi har registrert at Drammen Mannskor også tar sin del, foruten en del hornmusikanter og, selvfølgelig, medlemmene av 17. maikomiteen. Finnes det tilgjengelige speidere, blir vel de også forsøkt mobilisert.

Alle andre - muligens med unntak av de falnes etterkommere eller andre slektninger - gir fullstendig beng.

Personlig tenker jeg mer og mer på alle dem som ikke falt i krigen, men som måtte leve videre. De fleste av dem er også borte nå.

Vi har hørt om noen av dem. De kom hjem, noen av dem utmagrete rett fra konsentrasjonsleirene, og tok fatt på å bygge landet opp igjen. Eller de kom ned fra cellene på skauen. De dannet regjering. De skrev bøker. Deres navn ble risset inn i historien.

Men veldig mange av dem gikk bare videre med sine liv, uten at vi hørte så mye til dem. De ble aldri våre helter, de var bare heldige som kom fra det med livet i behold.

Så kunne de jo ikke klage heller, da, selv om det for mange av dem var krevende nok å leve et normalt familieliv og stå i en jobb. Mange av dem drømte grusomme drømmer nesten hver eneste natt hele resten av livet. En kvinne fortalte meg en gang om hvordan farens redselsskrik i drømme var noe av det hun husket best fra barmdommen. Hun sa hun likevel hadde mye å være glad for, faren hennes drakk i hvert fall ikke.

Noen gjorde det. Som den gamle kvinnen som var stamgjest på en pub i en by jeg bodde. Hun og mannen satt der hver dag. Hun med sitt sherryglass, han med sin halvliter øl. De var et merkelig par. Han dyster og taus, hun sprudlende og kontaktsøkende, stiftet stadig nye bekjentskaper. De drakk seg like snydens hver kveld. Vanligvis synes jeg gamle damer som drikker seg fulle offentlig, er rett og slett frastøtende. Ikke slik med henne. Hun gjorde meg nysgjerrig.

Ved en anledning ble vi sittende ved samme bord. Så kom jeg på at jeg jo kunne spandere et glass sherry på henne. Det var første gang jeg så henne strekke hånden ut etter noe, og da så jeg at hun holdt den så rart. Først tenkte jeg at hun vel hadde gikt, som så mange på sin alder.

Hun var årvåken, den gamle, hadde merket seg blikket mitt på hånden sin.

Da jeg satte meg ned, viste hun meg begge hendene sine, holdt dem fram under bordet, så ingen skulle legge merke til det.

Hun hadde ikke negler.

- Det skjedde under krigen. Men nå snakker vi ikke mer om det! Hun sa det nesten muntert, før hun svingte glasset til skål.

Av andre fikk jeg senere vite, at både hun og mannen hadde drevet med illegalt arbeid under krigen, hun var blitt tatt og torturert.

De som visste om det, behandlet det gamle paret med respekt. Altfor mange andre behandlet dem som det de så ut til å være, to gamle fylliker.

Er det ikke snart på tide med en krans for alle dem som levde videre?