Arbeiderpartiet stengte barn ute fra fest

Nå når det stunder mot valg, er det mye politikkprat hjemme. Til min store glede, deltar også førstefødte og andrefødte mer og mer.

Den kortsiktige gevinsten av dette er naturligvis den at det ikke lenger så lett blir ramaskrik fra den oppvoksende slekt om jeg insisterer på å se nyheter eller et debattprogram akkurat når de gjerne vil se en eller annen actionserie som, vektet mot en god debatt, interesserer meg midt i ryggen.

Førstefødte går på videregående, og har vært heldig med sine lærere. De har tent hans samfunnsengasjement. Av en eller annen grunn er interessen for utenrikspolitikk størst. Kanskje er det fordi det er der konfliktene er tydeligst?

I hvert fall har han gitt nokså klart uttrykk for, at han synes det er vanskelig å skjønne hvem som står for hva i norsk politikk. - De sier jo det samme alle sammen, mener han.

Jeg var også tidlig politisk interessert. Faktisk ble jeg hivd på gangen på grunn av det allerede i 6. klasse. En velmenende lærer som ville bringe inn nye elementer i undervisningen, skulle forsøke å engasjere elevene til debatt i en skoletime. Tema var EEC, og der kjente jeg meg på hjemmebane. For dette ble diskutert både hjemme og på fjernsyn, og jeg hadde med interesse observert, at den som kapret ordet og beholdt det lenge, om nødvendig med alle midler og med stadig økende stemmevolum, fikk sagt mest.

Det endte med at jeg ble kastet ut av klasserommet for at de andre skulle slippe til. Og jeg som hadde følt meg så flink!

Tilbake til nåtida og den norske politikken.

Førstefødte sier at han er glad for at han ikke er gammel nok til å stemme til høsten, for da hadde han ikke visst hva han skulle velge. Det kjenner jeg meg igjen i.

Jeg kunne bedt ham om å lese partiprogrammene, og så vært ferdig med det.
I stedet fortalte jeg om læreren jeg hadde på videregående, som helt overrumplende kunne spørre en tilfeldig valgt elev, gjerne midt i en time: "Nå, unge mann, hvor mange aviser har du lest siden i forgårs?".

Han sa det slik: I læreboka står det hvordan samfunnet skal styres. I avisene kan dere lese hvordan det virkelig blir styrt. Jeg lærte mye av den mannen, ikke bare å lese aviser, men også å se etter hva politikerne faktisk gjør, i stedet for å navigere etter hva de sier de skal gjøre.

Naturligvis er det, for folk som ikke ferdes nær maktens korridorer, vanskelig å ettergå folkets kårne i det daglige, i hvert fall når det gjelder våre folkevalgte på Stortinget. Den jobben må vi kunne forlange at media gjør, ikke bare like før valget, men hele tida.

Nærmere hjemmet blir sikten bedre. I kommunen der vi bor, kan vi lettere følge med på hva politikerne gjør, ja vi kan til og med slumpe til å treffe dem på butikken og slå av en prat.

Førstefødte og andrefødte er stolte drammensere. De er kry av byen de er vokst opp i, som en gang - for kort tid siden, faktisk - var best kjent som Harry-byen. Det har vært en rivende utvikling, og det mest synlige har skjedd under borgerlig styring.

Men var det ikke sånn at mye av grunnlaget for den utviklingen vi ser i dag ble lagt da en folkevalgt fra Arbeiderpartiet bar ordførerkjedet?

Og den nye levekårsundersøkelsen viser, at det i Drammen finnes en bakgård.

Sola skinner ikke på alle her heller, og Arbeiderpartiet har med jevne mellomrom klort giltteret av de borgerliges glansbilde og kritisert dem for ikke å gjøre nok for byens fattige.

Det er opposisjonens privilegium og simple plikt å dra det sittende styret hardt og regelmessig i ørene. Men ville vi hatt færre fattige om de hadde hatt mer å si? Det vet vi ikke, sier jeg til min førstefødte.

Han synes det er vanskelig å finne ut hvem som er flinkest. Så sier jeg, at det tar tid å finne ut, men det er viktig at de er til å stole på, og at de ikke glemmer hvem som har valgt dem. For eksempel, sier jeg, så skal du, hvis du har gitt din stemme til en politiker, føle deg trygg på at du skal kunne ta kontakt med denne politikeren hvis det er noe som er viktig for deg. Du har nemlig valgt vedkommende til å representere deg.

Det er det ikke mange som gjør. Og det er kanskje grunner til det. Folk flest er ikke av den oppfatning at politikere i formannskap og bystyre er noen man bare ringer til, liksom.

Forleden snakket jeg med en kar, oppegående og ressurssterk fyr med både god utdannelse og ansvarsfull jobb. Han var overlykkelig fordi han hadde klart å få til en avtale med en sentral Høyre-politiker i byen, som ville låne øre til mannens fortvilelse i forbindelse med en sak der han og flere andre aktører følte seg fullstendig overkjørt av en saksbehandler i kommunen.

Han hadde fått i stand avtalen med politikertoppen via en bekjent som var medlem i partiet, fortalte han. Nå gledet mannen seg til det avtalte møtet. Etter langvarig og tidkrevende steinhøgging håpet han nå å møte litt mer forståelse.

Mitt kjennskap til denne politikeren gjør at jeg vet at mannen ikke hadde behøvd å gå via bekjente for å få til en prat om denne affæren han hadde slitt sånn med.

Det hadde holdt å ta en telefon selv. For dette er en politiker som tar sin rolle som ombudsmann på alvor, og som dessuten tar konsekvensen av at han, som representant for det styrende flertall, faktisk er den stedige byråkratens arbeidsgiver. Jeg har tillit til politikere som, uansett parti, er villig til å løfte blikket fra dokumentbunken og ta seg tid til å møte dem som må leve med konsekvensene av deres avgjørelser, og som ikke overlater mesteparten av jobben til administrasjonen de er satt til å styre.

Jeg tror også, at mannen som endelig opplevde å bli hørt, kan komme til å velge akkurat dette partiet når dagen kommer for at han skal gå til valgurnen, uansett hva utfallet blir av saken han strir med.

Ganske annerledes stiller det seg med et annet tilfelle jeg har kjennskap til, der en familie i dyp fortvilelse for noen år siden henvendte seg direkte til en kommunes fremste folkevalgte i en sak som berørte et barn. Alle brev til denne politikeren ble besvart av rådmannen, en henvendelse om å få til et personlig møte med politikeren ble ignorert.

En brev til en statsråd i den da sittende regjering ble redningen for denne familien. Han grep resolutt inn, og tok nødvendige grep for å hjelpe barnet og familien. Da de senere sendte ham en stor blomsterbukett som takk for hjelpen, kvitterte han med et svarbrev der det sto at han gjorde det han var valgt til å gjøre.

Hvem av disse to politikerne fortjener en stemme? Jeg er ikke i tvil. En fokevalgt som lukker døra for henvendelser som denne, kan ikke betros ansvaret det er å styre.

Sett i ettertid, var avvisningen jeg selv en gang ble utsatt for, mer egnet til å le av. Men det var nok til at min far utbrøt at han aldri mer i sitt liv skulle stemme på Arbeiderpartiet.

Det skjedde på forsamlingslokalet Varden på Eidsfoss. Der skulle det være stor juletrefest for barn, og alle i klassen min skulle dit, også jeg. Jeg var vel en åtte - ni år, og gledet meg voldsomt til gang rundt juletreet og det obligatoriske møtet med nissen med godteposene. Det var ei opprømt jente med sløyfe i håret, foldeskjørt og pensko i pose som ble kjørt til festen av sitt faderlige opphav.

Utenfor Varden så jeg baklysene på bilen til faren min forsvinne hjemover i vinterkvelden. Selv sluttet jeg meg til køen av småfrysende barn som sto i kø på trappa for å komme inn i det vedfyrte forsamlingslokalet.

Da jeg omsider kom fram til døra, sluknet forventningens lys brått og brutalt. For der sto det et voksent kvinnemenneske og passet på hvem som skulle slippe inn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var velkommen. "For mora di er ikke medlem av kvinnegruppa!" sa damen. Det var bare Arbeiderpartiets barn som fikk slippe inn i varmen denne kalde januarkvelden.

Det var kaldt å gå fem kilometer alene hjem langs en uopplyst riksvei.