Flatt jern med skaphenger

Alle som har handlet på Ikea vet at det er et helvete. Det er slett ikke alltid det er Ikeas skyld, har jeg kommet fram til. Derfor ble ingenting overlatt til tilfeldighetene da husbonden og jeg i ettermiddag rykket ut for å kjøpe nye møbler til stua.

Nøkkelen til suksess lå, var vi enige om, i forberedelser, forberedelser forberedelser.

Følgelig hadde vi denne gangen - klok av tidligere skade, selvfølgelig - ikke bare forsikret oss om at tilhengeren vi leide faktisk var stor nok til å romme alt som sto på handlelista. Vi hadde også sjekket handlelista opp mot websida til varehuset, for å se om det vi hadde tenkt å kjøpe fantes på lager.

Optimismen rådet da vi i nydelig ettermiddagssol takset ut fra Statoil på Konnerud med den største skaphengeren som var å oppdrive. Husbonden livnærte seg en gang av å kjøre vogntog med blomster mellom Amsterdam og Köln, og rygger ikke tilbake for å ha et monster på slep selv på smekkfulle parkeringsplasser midt i lørdagshandelen.

Verre er det når han kommer inn butikkdøra. Da viser han, som mannfolk flest, alle symptomer på panikk.

Derfor hadde jeg lagt opp ei nøye definert rute som vi sammen gikk i gjennom på hjemmebane før takeoff. Først til annen etasje for å få utleveringsskjema på den svarte skinnsofaen han hadde ønsket seg lenge, deretter ned i første for å plukke småvarer, så videre til selvbetjeningsavdelingen for flate pakker, så betale, og deretter en rask tur til fjernlageret for å hente drømmesofaen hans, som han hadde sett seg ut så tidlig som ved forrige besøk.

Så ble det jaggu full punktering i første sving.

Det er lenge siden vi kjøpte sofa på Ikea sist. Den gangen var det bare å hente den på lageret og kjøre hjem. At denne sofaen sto oppført som "bestillingsvare", hadde jeg i min naivitet trodd betydde at man måtte melde seg hos betjeningen for å få en utleveringsseddel som kunne byttes mot sofa på varehusets fjernlager. Den gang ei. Her var det blitt forandringer siden sist.

Nå betyr "bestillingsvare" at den må bestilles til varehuset - ventetid tre uker. Tre uker!!

Husbonden toget rett ut av varehuset, særdeles gram i hu. Drømmen om å slange seg i en dyp og deilig hjørnesofa foran TV-en hele fotballsesongen i gjennom var plutselig langt fra realiserbar. Jeg småsprang etter mens jeg tastet vilt på mobilen. I ei annen fil kvernet hjernen på all fleipingen i vennekretsen om at en time sammen på Ikea kunne være en torpedo under selv de sterkeste parforhold.

1881 leverte telefonnummeret til Bohus på Rud raskt og effektivt, om de tilfeldigvis hadde en svart hjørne skinnsofa som vi kunne få med i dag? Nei, dessverre. Neivel, om herren vennligst kunne sjekke om tilsvarende sittemøbel var å oppdrive hos Bohus i Drammen? Venting. Tasting. "Joda, men de stenger klokken 17.00". Klokken var 15.34. Jeg tok en avgjørelse på hælen: "Sett mitt navn på den, si at jeg kommer".

Borte ved bilen sto husbonden og dampet iltert på en sigarett og så olmt på alt og alle som beveget seg innenfor skuddhold.

Jeg forkynte at vi hadde en sofa som ventet på oss i Drammen, og at her var det bare å se lyst på livet. Men - innvendte han - det er jo ikke noe Ikea i Drammen? Sofa er sofa, sa jeg, vi må være i Ingeniør Rybergs gate før klokken 17.00!

Jeg hadde ikke en gang sett sofaen, men navnet bohusmannen nevnte lød kjent. Jeg hadde pløyd i gjennom en del nettsider da vi begynte å planlegge fornyelsen, og hadde en idé om at den kunne passere.

Så putret vi atter i retning elvebyen, fremdeles med tom tilhenger. Alt var såre vel, helt til mobilen min ringte på E18. Det var Bohus i Drammen, som bare kunne beklage at deres mann på Rud hadde opplyst gal stengetid, de lukket dørene klokken 16.00. Om vi rakk fram? Jeg tenkte meg om litt, men ikke så lenge at jeg kom på bedre tanker. Ja!

Og så, til husbonden: Flatt jern, de stenger om et kvarter!

Vi har lagt bak oss noen sånne spurter før, for å rekke ferger og denslags, men aldri før med en svær tilhenger bak. Han ga jernet, og jeg sendte i mitt still sinn varme takksigelser til høyere makter for at jeg hadde endt opp med en tidligere yrkessjåfør istedet for ei forsiktig pingle med pianofingre og hang til elbil. Jeg mener, it takes all sorts to make a world, men alt til sitt bruk, for å si det sånn.

Klokka 15.53 svingte vi inn foran møbelsjappa på Åssiden, og jeg tok trappa opp til annen etasje i fem sprang, nokså korte bein til tross. "Det er jeg som skal ha den sofaen!"

Derfra og ut var alt en velsignelse. Sofaen var mye finere enn den vi hadde sett oss ut på Ikea, og - under over alle vidunder av underbare lykketreff - 7.000 kroner billigere!

Da porten på varelageret tordnet ned klokka 16.00, satte vi låsen på skaphengeren og pustet lettet ut. Husbonden var atskillig mildere stemt nå, og jeg tok sats: "Vi mangler fremdeles salongbord, teppe, lamper, duftlys og kurvstol, jeg har dessuten 7.000 kroner mer enn beregnet, og Ikea stenger ikke før klokken 21.00..?

Vi har opplevd mye sammen, gubben og jeg. Men aldri før har vi vært to ganger på Ikea på en dag, og ovenikjøpet gått smørblide ut derfra.

Nå skrur han som besatt, og jeg håper humøret holder ut kvelden.