Har gått på en melonsmell

Årets ferie ved Middelhavet sammen med familien er tilbakelagt for i år.  Vi vendte som vanlig hjem fullastede med olje, honning og krydder. Lukta av salt, varmt hav og kveldssola som farger en skyfri himmel rød før det svarte, kjølende mørket overtar,  ligger lagret som gode minner vi må leve på til vi reiser ned igjen neste år.

Allerede nå lengter vi tilbake. En kort biltur er likevel tilstrekkelig til å døyve savnet noe. For nede i Drammen sentrum kan vi oppsøke Semras butikk. Når vi vandrer mellom de bugnende hyllene til tyrkisk-norske Semra, finner vi mye av det samme som står på menyen når bordet dekkes under Middelhavets sol. Har de ikke det vi trenger, finner Semra eller en av de andre jentene  noe som ligner.

Det er trangt mellom hyllene i den lille butikken, og ikke plass til handlevogner. Så denne helga tok jeg med bærehjelp. Andrefødte og husbonden brettet opp ermene for å trå til, så mor kunne gjøre storhandel av eksotiske varer til en rimelig penge.

Den yngste av herrene ble ikke til stor nytte. Hans muskelkraft ble i sin helhet anvendt til å transportere en melon han valgte seg ut fra en av de mange kassene på fortauet. Han tok riktignok ikke den største, men den veide sine gode tolv og en halv kilo, og var så uhåndterlig at den kunne vært hentet fra et nummer av Donald Duck.

Melonen var importert fra Iran, og smakte akkurat så solsøtt som melonene vi spiser på Kreta. Med en kilopris på 7,90 er den en god konkurrent til vannmeloner vi får andre steder, som bare smaker vann, og som koster det dobbelte når de er på tilbud.

Men siden melonen kom i hus, har den vært midtpunktet i hele vår tilværelse. For hvor gjør man av en melon som man ikke får plass til  i kjøleskapet? Skjærer opp i små, nette stykker og pakker i gladpack. Hvis man har nok gladpack. Man hadde ikke det. Man hadde såvidt nok til å dekke den enorme snittflaten som åpenbarte seg, etter at andrefødte hadde jobbet seg gjennom hele knivskuffen i jakten på egnet redskap.

I går kveld la han melonslaktet på et fat, så tildekket han klarte å få til. Vi hadde undervurdert saftigheten, konstaterte jeg, da jeg barbeint og trøtt klasket tærne rett i melonsaftdammen som i nattas løp hadde bygd seg opp på kjøkkengulvet. Katten så surt på meg; han har stridd det meste av dagen i dag med å slikke potene rene.

Ut fra et romslig øyemål kan jeg anslå at vi til nå har satt til livs cirka åtte kilo melon, og tiltrukket oss alle bananfluene på hele Konnerud.

Jeg innrømmer det glatt- vi gikk på en smell. Og vi kommer til å gjøre det igjen.