Personlig sjarmslyng og hjemmeseier til Drammen

Selv om jeg en gang hadde den glede å tjene til det daglige brød i en platebar, er jeg bare sånn måtelig begeistret for Tammy Wynett. Det gjelder i særdeleshet avspilt over en digital telefonlinje som ventemusikk på NSBs kundetelefon.

Ja, jeg måtte ty til kundetelefonen igjen, i håp om å få kjøpt den trettidagersbilletten på nettsiden til NSB. Kundetelefonmannen sa altså i går, at mitt nylig hitsendte elektroniske reisekort ville bli aktivisert "litt utpå dagen" i dag, når den dataansvarlige kom på jobb.

Jeg skred til verket rett fra morgenvakta - jeg har nemlig ikke tid til  den type ordning og fiksing av små, private ærender i arbeidstida - og logget meg på, rustet til tennene med jernvilje og betalingskort. Og steinhøgg igjen.

Etter ar Tammy hadde fremført sitt, kunne en hyggelig herre opplyse om at han hadde fått en e-post i dag, der det sto at problemet med manglende registrering av nyutsendte elektroniske reisekort ville bli rettet i morgen.

Jeg gjorde høflig oppmerksom på at jeg hadde fått akkurat samme beskjed dagen  før, om det virkelig ikke var mulig å få ordnet dette på en annen måte, slik at jeg slapp å ruinere meg på alle enkeltbillettene som kreves når en ung mann - min førstefødte - må reise fra Konnerud til Blindern uten rabattkort av noen art?

Joda, det er bare å oppsøke en betjent billettluke, så kunne det ordnes der. Ja, tenkte jeg, det er lett for deg å snakke sånn litt utpå dagen, du som ikke har stått opp midt på svarte natta for å lese nyheter på P1. Men jeg sa jo ikke det.

I stedet takket jeg pent og la på, bare for i det samme nå å huske, at jeg burde spurt om åpningstidene til billettluka i Drammen. Ny telefon, ny runde country, dame som også beklaget at det hadde vært så mye problemer og så mange fortvilte mennesker som hadde ringt om de nyutsendte elektroniske reisekortene som ved en beklagelig feil ikke var registrert ennå.

Men billettluka var åpen til 19.00.

Og der satt det fagfolk. Ei veldig ålreit jente, som også tok seg bryet med å spørre om studentens alder. Hvorpå hun konkluderte med at han slett  ikke behøvde å kjøpe en trettidagers billett med overgang i Oslo til en pris av nærmere 1300 kroner. Han kunne i stedet benytte sitt miljøkort fra Buskerud i kombinasjon med et tilsvarende gjeldende for Oslo og Akerhus; det siste kunne jeg kjøpe hos henne.

Hun sparte meg for 900 kroner, og jeg sa det rett ut, at hun var en pryd for NSB. Det samme er ikke tilfelle med de i alt tre personene jeg snakket med i samme firmas kundetelefon. Hadde jeg fortsatt å rette meg etter deres anvisninger, hadde jeg aldri fått kjøpt noen billett via nettet.

NSBs pryd kunne nemlig opplyse om at dette hersens elektroniske reisekortet måtte aktiviseres i ei betjent luke før det kunne tas i bruk

Hun hadde vært på kurs og lært alt om de ulike kortene der. Der hadde også hennes kolleger i kundetelefonen vært.

Hjemmeseier til Drammen igjen.