Gutten som gjorde i gullbuksene

Inntil i dag har jeg vært åpen for at det kan være grunn til å ha en viss sympati med tankreder og milliardær John Fredriksen, som for Vårherre vet hvilken gang har meddelt offentligheten at det er så vanskelig å drive internasjonal business i Norge, at han nå vil flytte sine virksomheter utenlands.

Jeg har vært innstilt på på tenke, at dette er en overmåte flink kar, som har bygd opp kolossale verdier fordi han har greie på ting som du og jeg ikke skjønner oss på, at dette handler litt om en annen verden, og at det tross alt er flott når en vanlig oslogutt kan slå seg opp og skape verdier hele vårt samfunn kan trekke veksler på. Høyt verdsatte arbeidsplasser og verdifull kompetanse er noe av det han truer med å flytte ut av landet.

I media har vi møtt menneskene som bor og virker på steder der det gror i Fredriksens spor. Vi har hørt om jobber som kan ryke og om bekymringen for hva de da skal gjøre for å få mat på bordet og slippe å selge huset, og vi har tenkt at det er nå litt fælt da, at disse myndighetene ikke kan gjøre noe mer for å legge til rette for denne flinke karen.

Vi har lett for å tenke sånn her i Norge, særlig når det handler om disse tøffe gutta som kanskje ikke hadde det så veldig fett i barndommen og heller ikke var så veldig flinke på skolen, men som har kommet seg opp, langt opp, og bygd seg formuer så store at verdiene så å si er abstrakte for vanlige lønnsmottakere.

Vi har båret over med at de antakelig har kuttet noen svinger og tatt noen grisetaklinger for å svinge seg opp.

Når de har klart det, har vi unnet dem å holde seg med goder som i de kretser kan synes uunnværlige, det være seg hyttepalasser, bimbokjærester, botoxkoner og vill og hemningsløs tilgang på det meste av alt som kan kjøpes for penger.  Gamle Norge kan tåle en Røkke og en Stordalen, og vi har vel da også plass til den noe mer plumpe og kantete John Fredriksen - i rekken av rikinger som fra tid til annen hevder å leve i et slags kommunist-Jante, der hederlige arbeidskarer som tjener gode penger på kløkt, teft og hardt arbeid, blir forfulgt, forfulgt, forfulgt.

I motsetning til enkelte andre nyrike, har ikke Fredriksen lykkes i å fremstå i offentligheten som noen sympatisk mann. Sveisersønnen fra Oslos østkant har for alt jeg vet hatt mest nytte av å være en råtass blant andre råtasser, og oppnådd så mye med det, at han kan koste på seg å gi blaffen i hva folk mener.

Noen av oss glemmer aldri den gangen i 2006, da han skred ut fra et bedre måltid på Theaterkafeen, tett fulgt av en hale klakører, som etter sigende lo rått da Fredriksen ga en tusenlapp til en tigger. Den lite diskrete almissen ble etterfulgt av noen ord om at tiggeren Tommy fikk ta seg sammen, "så blir det kanskje folk av deg også".

Noen mente nok, at det var gutten sin som turde å si det andre ikke turde å si, at det var bare å ta seg sammen. Andre, som har hatt en del å gjøre med folk som tiggeren Tommy, opplevde dette som en åpenlys hån, et spark mot en som allerede lå nede. Det var det også.

Men jeg har lurt litt disse siste dagene,  på hva det helt konkret  var som fikk ham til å gå så sur denne gangen, hva politikerne og byråkratene hadde gjort mot ham nå, som var så fryktelig.

I dag sto det i Aftenposten. Et skatteraid, som den norskfødte kyprioten kalte det, mot et av hans selskaper, skal ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over.

På ikke-tankredersk kalles dette bokettersyn. Dette er en type "raid" som alle virksomheter, såvel små som store, må regne med å finne seg i her i Norge. Dette er en jobb myndighetene gjør på vegne av det norske fellesskapet, og som skal bidra til å sikre at virksomhetene har den orden i sysakene de er pliktige til å ha.

Det er all grunn til å anta, at det hjemsøkte selskapet Seadrill - som, stadig ifølge Aftenposten -  omsatte for 932,9 millioner dollar, tilsvarende 5914 millioner kroner bare i perioden fra april til juni i år, har råd til å holde seg med regnskapsfolk som er såpass kompetente, at virksomheten tåler å bli kikket i kortene.

Når gutten med gullbuksene reagerer som han gjør, må det være lov å lure på hva resultatet av bokettersynet egentlig ble.

Den som lukter, finner.