Ved elva når natta slutter

Det er magisk å stå ved bredden av Drammenselva for å ta farvel med natta når mørket sakte løser seg opp og blir til en ny dag.

Som i dag, klokka fem om morran, elvevannet er svartere enn natta sjøl, det er som olje der det renner under en nattehimmel som er flere nyanser lysere. Ved bruenden på Bragernes spiller trafikklysene orgel for tomme gater og speiler seg i elvevannet sammen med de like forfengelige butikklysene som søker vår oppmerksomhet hele døgnet.

Det er stille ennå, tilsynelatende, og det kan kjennes meningsløst tidlig å møte på jobb. Om en time skal jeg lese nyheter på radio. Ingen stor dramatikk, enn så lenge. Godt å stå der ved elva bittelitt og hvile øynene på mørket. Det er mildt, ryker ikke av kaffekoppen jeg har tatt med ut.

Den første telefonen til politiet på morgenkvisten snart, om noe har skjedd i natt? Den jeg snakker med, har vært på jobb i hele natt, og det er det mange andre også som har.

Ofte tenker jeg på det, når jeg kjører ned til byen så tidlig at veien er bare min, og jeg er trøtt og lei og aller helst ville blitt i senga mi, at et eller annet sted jobber noen akkurat nå i grenselandet mellom liv og død, landet ingen kjenner før de er der. Et barn kan bli født akkurat idet jeg passerer det punktet i Konnerudbakkene der jeg ser sykehusblokka som en lyspåle i drammensnatta.

Noen puster ut nettopp nå, for aldri mer å puste inn igjen. Og det er noen hos dem, noen som allerede har vært på jobb lenge, som har sett og delt det meste og vært på vakt noen netter før.

Natta er aldri så stille som den virker.