Mellom side 26 og 27 ligger et bokmerke, et pappkors i farger, med bibelverset 1. Mos. 6, 24: "Herren velsigne deg og bevare deg". De merkede sidene inneholder oppskrifter på frukt- og saftsupper.
Dette var Dinas bok. Min oldemor Dina.
Da jeg var gravid med vårt yngste barn, kom teknologien en stund til kort. Ultralydbildene viste, helt til det var to måneder igjen av svangerskapet, at jeg bar på ei jente. Hun skulle hete Dina etter min oldemor, og Helene etter hennes mor, min tippoldemor. Det ble en sønn.
Jeg hadde tenkt på disse navnene fordi jeg syntes de var så fine. Så oppdaget jeg, til min bestyrtelse, at moren min ble rørt til tårer over at jeg ville kalle opp akkurat disse to formødrene. Det skulle vise seg å ha en grunn.
Mor fortalte det med en mine som det var en dyster familiehemmelighet: - Du forstår, Dina var uekte barn. Helene var aldri gift.
Dina. Oldemor. Et mildt pust av kandissukker, kamfer og mørke bymøbler med et tynt lag av støv på. Oldefar som satt i gyngestolen sin og var blind og bød på dadler fra en boks som sto uten lokk hele tida. Jeg husker at støvlaget på dadlene var tykkere enn det på møblene. Hver gang jeg besøkte mormor, måtte jeg innom de gamle, som bodde i førsteetasje i det praktfulle tømmerhuset i Saggrenda utenfor Kongsberg. Jeg husker følelsen av å være ønsket, at det var mer enn fine ord, det at de ble så glad for å se brødrene mine og meg. Dina, hun var gammelkonetynn på en kniplingsaktig måte, hjertevarm, skjør, mild og lys. At hun, av alle, hadde vært et uønsket barn?
Moren hennes, tippoldemor Helene, kom fra Efteløt. Som ung jobbet hun som guvernante i Drammen. Det var ikke der hun ble forført.
En lokal sjarmør ved navn Didrik var det, som satte barnet på Helene. Da alvorets time kom, viste det seg, at han hadde holdt seg med to jenter på en gang. Om den andre også ble svanger, vet jeg ikke. Didrik forsvant til Amerika, og lot aldri høre fra seg siden, selv om han visste at ha
n var blitt far til et barn med Helene.Helene måtte gi opp guvernanteposten og vende hjem til Efteløt for å føde sitt barn. Hun fikk bo hos søsken. Lille Dina var heldig, og fikk vokse opp hos en barnløs onkel og tante som hadde gård.
Til Saggrenda kom hun som en av flere ansatte piker i bergmesterboligen. En av hennes faste oppgaver var å hente melk og fløte på en gård like ovenfor sølvgruvene. Den blinde mannen med dadlene var den gangen en knakende kjekk kar, og sønn på denne gården. Dina ble godt gift.
Noe av det første hennes unge ektemann gjorde, var å hyre inn en tømrer som kunne reise det store, gode huset der de levde så lenge sammen at de rakk å møte sine oldebarn.
Dina Bredevju giftet seg inn i en solid, men nøysom familie. Hun fikk et godt liv. Om moren, Helenes videre liv, vet jeg lite, utover det at hun lenge bodde hos sin familie i Efteløt. At hun hadde arbeidet som guvernante, forteller meg at hun må ha vært begavet. Etter at Dina ble født, kan hun ha gått sine søsken til hånde på gården der Dina fikk vokse opp.
Det jeg vet, er at hun i sin alderdom ble det offentliges anliggende. Det kan ha kommet ungfolk på gården som ikke var interessert i å fø på en gammeltante som ikke lenger var i stand til å arbeide. Dina ville gjerne ta sin mor i hus. Hennes nøysomme mann ville spares for den byrden. Men da det kom myndighetene for øre, at Helene hadde en formuende svigersønn, hadde han ikke lenger noe valg.
I dag fortalte moren min om at hun husket den dagen Helene ble kjørt fra Efteløt til Saggrenda, med hest og kjerre, som en annen pakke.
Mor var knapt ti år gammel, og samtalene hun etter hvert hadde med sin oldemor, var - som de pleier å være mellom et barn og en gammel kvinne - ikke fortrolige nok til å kaste lys over hvordan Helenes liv egentlig hadde vært.
Men en ting vet jeg. Helene må ha håpet lenge, at det likevel skulle bli Didrik og henne.
Jeg vet det. Det min mor husker best om sin oldemor, forteller meg det.
Helene hadde lært seg å telle på engelsk.
2 kommentarer:
For en fantastisk og godt fortalt historie. Tenk om flere av oss visste litt mer om våre aner. Det ville nok endret perspektivet på våre liv i dag. Driver du med slektsgranskning?
Takk for hyggelig kommentar! For så vidt er jeg interessert i slektsgranskning, men det blir liksom aldri tid. Vi har en slektsbok som føler Velde-slekten tilbake til 1400-tallet, og en av de eldre i familien har sørget for å oppdatere med de nyere generasjonene.
Mors familie er vel så interessant, med sin tilknytning til sølvgruvene på Kongsberg. Jeg snakker mye med henne om hva hun husker om de enkelte familiemedlemmene og deres historie nå, mens hun ennå er klar. Historiene som kan få dem til å fremtre som mennesker vi kjenner oss igjen i, er viktigst, synes jeg nå. Kirkebøkene kan jeg dykke ned i siden.
Barna mine liker veldig godt denne innfallsvinkelen til slektshistorien.
Jeg til yngstemann i går: - Er det ikke rart å tenke på, sier jeg, - at dere bærer gener fra både Dina og Helene?
- Jo, svarer yngstemann, - og fra den svikefulle Didrik!
Legg inn en kommentar