Underveis med bevende hjerte

Å reise langt sakte har alltid gitt meg en egen glede. Det er noe med å få tid til å kjenne at man er underveis.

Jeg kom til å tenke på det nå, mens jeg sitter her og venter på førstefødte. Han er på vei hjem fra Aten, fra sin første utenlandsreise uten at vi er med. Han ville ikke hentes på Gardermoen, ville ta toget hjem.

Det kan være fordi han reiser sammen med klassen sin fra videregående, og ikke vil belemres med slike pinlige velkomstscener han tiltror oss å kunne stelle i stand. Det kan også hende, at han vil tøye den gode følelsen av å være underveis lengst mulig, og at reisen ville kjennes definitivt slutt idet han ser sin fars stasjonsvogn.

Å stige på flytoget, derimot, forlenger nok gleden ved å være på tur, selv om det går fort.

Det er noe eget med togturer, helst lange togturer.

En gang reiste jeg gjennom Sverige, Polen, daværende Tsjekkoslovakia, tidligere DDR og Vest-Tyskland med tog.

Vi gjorde mange spennende stopp under turen. Men det beste var reisen, de mange timene underveis. Det var et samarbeidsprosjekt mellom jernbaneselskapene i de aktuelle landene, som ville markedsføre eastrail, et slags alternativ til interrail i østblokken, som da var i ferd med å åpne seg mot Vesten. Jeg vet ikke om prosjektet ble noen suksess. Men jeg tenker fremdeles med takknemlighet på den redaktøren som i sin tid fikk tilbudet om å sende med en journalist på lanseringsturen, og som satte mitt navn på billetten.

Det var natt da vi passerte grensen mellom Tsjekkoslovakia og DDR. Jeg hadde fått tildelt egen sovekupé som kunne låses fra innsiden, og da jeg i halvsøvne registrerte at det raslet i dørlåsen, trodde jeg det var noe som skjedde i en drøm. Da det plutselig sto en brysk herre i en gammelmodig uniform foran sengen min og gryntet "Passport, bitte", var jeg helt sikker på at det var et mareritt, og jeg snudde meg mot veggen.

Den øsstyske grensepolitimannen var høyst virkelig, og han mislikte sterkt at jeg bare snudde rompa til ham med et søvnig skuldertrekk. Måten han røsket meg ut av senga på, kunne vanskelig kalles annet enn voldelig. Heldigvis gjorde behandlingen meg så raskt våken, at jeg evnet å vurdere hva slags fremtreden som ville gavne mitt velbefinnende best. Jeg samlet dyna lynraskt rundt meg og fant fram passet. Tidligere DDR var et regime som virkelig kunne skape praktiske vanskeligheter for den som tillot seg å være nebbete mot unifomerte.

Å by reisende rene togvogner, klarte de ikke. Det togsettet var direkte udelikat.

Tsjekkerne visste imidlertid å møte oss med gjestfrihet. De vartet opp med stor, gammeldags spisevogn. Hvite duker, stramt antrukket kelner med nystrøken serviett over armen og alle rettigheter. Jeg hadde interessant selskap i en pressekollega med godt kjennskap til østblokken, og vi samtalte godt og lenge. Først om politikk, deretter en del om om livet og døden og sånn, alt mens vi hyppig påkalte kelnerens oppmerksomhet og var enige om at det å reise slik, det var overmåte trivelig.

I skapet mitt har jeg to drammeglass og to espressokopper med logoen til det tsjekkiske jernbaneselskapet. Ikke stukket ned i veska i smug, men ærlig betalt med rett-i-lomma-penger til en entusiastisk kelner som ble så euforisk av uventede inntekter, at han etter en tid også lurte på om jeg kanskje var interessert i å kjøpe ei vannmugge. Vi ga ham rikelig med driks i stedet.

Det å være underveis, gir muligheten til spennende møter med mennesker, møter det aldri blir tid til når reisen går raskt.

Det gir også tid til å kjenne den egne gleden ved å komme hjem.

Lite slår å komme hjem til Drammen med toget i kveldinga, etter å ha vært borte lenge.

Alle som har sett Aass bryggeri i flomlys ved enden av en fin reise, skjønner hva jeg mener.




.