En liten revolusjon i Drammen

Hver gang fagforeningen på jobben har årsmøte, samles vi i et møterom i annen etasje hos en god pizzarestaurant ved Bragernes torg. Rommet er ikke til å kjenne igjen. En gang for mange år siden satt jeg akkurat her, i dette rommet - det var gulvkaldt, og jeg hadde ekstra ullsokker på beina - og lagde håndmalte prislapper til utstillingsvinduene i Londonerbasaren, Norges første varemagasin.

Det er umulig å unngå at tankene vandrer tilbake, kjenner jeg, når jeg sitter i dette rommet sammen med mine gode kolleger og drøfter ulike forhold på vår felles arbeidsplass. Fra der vi sitter, kan vi se utover det vakre torget. Det er slik jeg kan huske det. Men bygningen vi sitter i, den som rommer minner om erfaringer som skulle bli så viktige for meg, den er svært forandret. Det er bare fordi jeg husker utsikten fra vinduet at jeg vet at deler av lokalet vi befinner oss i, er det gamle arbeidsrommet til dekoratørene.

Den gamle bakgården er også borte. Nå er den åpnet opp, gjennomrestaurert og kalles passasje.

Jeg husker første gangen jeg gikk der, for å bli vist veien til toalettet i kjelleren på den andre siden av gården, det vi delte med de ansatte hos bakeren, kafeen, frisørsalongen og noen kontoransatte som holdt til i samme gård. Det grå kjellermørket, de lange, uopplyste gangene. Spindelvevet fra taket, den sterke følelsen av at kjelleren nok ga husrom for andre kryp enn bare edderkoppene som voktet sine nett der. Toalettet med rustspor, gulvet som, meg bekjent, aldri ble vasket av noen. Også den nakne lyspæra i taket. Da jeg skulle skifte den første gang, oppdaget jeg at sokkelen ikke hadde gjenger, men en slags bajonettfatning, pæra måtte vris på plass med et fast grep. Jeg var den som var minst mørkredd, og fikk pærebytte som fast oppgave. Fremdeles vet jeg ikke hva som var verst; jeg var redd både for å få edderkopper i håret, og for at pæra skulle gå i stykker mellom hendene mine mens jeg prøvde å smekke den på plass.

Gudene må vite at fristelen til å tilbringe mye tid her nede, ikke var stor. Likevel måtte vi stemple ut og inn ved dobesøk, tiden vi brukte der nede skulle vi ikke få betalt for.

Det gamle stemplingsuret var allerede da en fortidslevning. Hver gang vi skjøv kortet ned i det, skrallet det i utdatert og dårlig vedlikeholdt mekanikk. Det skrallet enda mer den dagen jeg brukte kortet mitt til å dytte en liten mynt ned i helvetesmaskinen. Uret ble aldri reparert. Så var det i hvert fall slutt på trekk i lønna for å gå på do i arbeidstida.

Londonerbasaren var forut for sin tid på mange måter. En mengde ulike varer samlet i en butikk, og med lave priser, som alle endte med 95 øre. Eieren valfartet Europa rundt og kjøpte opp konkursbo til gode priser, vareutvalg og lagerbeholdning var enormt og tildels uoversiktlig. Men butikken var et eldorado for alle barn på bytur før jul. Her rakk møysommelig oppsparte presangpenger langt. Dessuten var det en hel avdeling med morosaker.

På slutten av sekstitallet sto jeg selv og klemte nesa flat mot de fantastiske utstillingsvinduene og så på juleutstillingene og lot meg fjetre av den mekaniske, nikkende nissen som tronte i vinduet i et berg av leker, dukker og plastblomster. Ti år senere skulle jeg lære meg å sette opp og pynte slike utstillinger, hvert vindu tok en hel uke å gjøre klart.

Jeg skulle også lære, at det bak den glorete fasaden var endeløse mengder skitt. Og kulde.

Eierens kone var min sjef. En sjelden kvinne. Hun hadde stil og verdighet. Man kunne tydelig se, at hun i yngre år nok hadde vært svært vakker. Hun var snill, og arbeidet minst like hardt som sine ansatte.

Hun tilhørte likevel en annen tid. Tilfeldigheter ville at jeg skulle være den som gjorde det klart for henne. Eller - kanskje jeg heller var den som kom til å representere det hun egentlig alltid hadde visst måtte komme.

Den første gangen jeg sa henne i mot, hadde hun sendt meg ut i bakgården , for å lete etter noen varer i et rom hun kalte "bod".

Da jeg hadde gravd meg gjennom et berg av tomme pappesker i "boden", og det åpenbarte seg en åtteseters do, hadde jeg allerede merket meg at det var solid svikt i gulvet. Jeg gikk inn i butikken igjen, og gjorde det helt klart at jeg aldri kom til å gå inn i den såkalte boden mer. Hun sa ingenting. Bare gikk dit selv for å lete etter det hun trengte.

At vi spiste matpakka vår en av gangen i et halvsirkelformet kott uten vinduer og med plass til bare en stol, var ikke det jeg reagerte mest på. Verre var det at parafinovnen sotet så fryktelig, at den sluknet hver natt.

Hun lærte meg hvordan jeg hver morgen skulle støvsuge ovnen inni før jeg tente den på nytt. De første timene etterpå varmet den så noenlunde, etter en tid var det brennvarmt i en omkrets av 15 centimeter rundt ovnen, før den døde på nytt. Og på nytt. Og på nytt. Det var en lang og kald vinter på jobb som fikk meg til å tenke, at slik skal ikke arbeidsfolk egentlig ha det. Jeg rådførte meg med en jeg visste kunne noe om slike saker.

Min tante var renholder på Kongsberg Våpenfabrikk, og var aktiv i fagforeningen ved fabrikken. Da jeg, etter hennes anvisning, listet meg ut i spisepausen og ringte Handel og Kontor i Drammen, gikk startskuddet for en liten revolusjon som skulle skape uvante rystelser i det tradisjonsrike varemagagasinet.

I Handel og Kontor, fagforeningen som den gangen var fagorganisasjonen for de butikkansatte, kjente de godt til forholdene på Londonerbasaren. De hadde i alle år forsøkt å få de ansatte til å organisere seg, men det var ingen som hadde turt.

Jeg visste ingenting om fagforeningsarbeid, men ble godt tatt vare på. Kunne jeg få med meg halvparten av de som jobbet der, kunne vi kreve tariffavtale. Det var nokså stimulerende å få greie på hva vi i så fall ville få i lønn. For lønna vi fikk, var under to tredeler av tarifflønn.

Da jeg fikk greie på det, husket jeg plutselig hva eieren hadde sagt da han ansatte meg. Han spurte om jeg var organisert. Da jeg svarte benektende - jeg var så uerfaren i arbeidslivet at jeg knapt visste hva "organisert" betød - svarte han: "Det behøver du heller ikke tenke på, våre ansatte har det bedre enn de som er organisert".

Jeg klarte å få med meg alle ungjentene i butikken. Sammen utgjorde vi halvparten av de ansatte. Det ble tarifflønn, og jeg ble klubbleder.

Et stort ansvar for en skoletrøtt snørrunge som hade gått ut av ungdomsskolen bare to år tidligere. Jeg gikk inn i det med snørrungens dødsforakt og kampglød, til misbilligende blikk fra de eldre ansatte, som i alle år hadde takket og vært glad til med alt de ikke fikk.

Det var ubehagelig, men nødvendig, å stå i front. Jeg ble belønnet med det tyngste arbeidet, de skitneste jobbene. Det var heller ikke slik, at jeg kjente solidariteten dirre mellom meg og dem jeg hadde klart å skaffe høyere lønn.

Noe beveget seg i meg, en visshet om at jeg ville noe annet enn å jobbe for det som, uansett løftet til tariff, var en dårlig jobb i et lite utviklende miljø.

Jeg tror jeg, kanskje underbevisst, må ha bestemt meg for å kline til en siste gang for så å stikke.

En morgen, da jeg for Vårherre vet hvilken gang, kom til en arbeidsplass der det var kuldegrader i lokalene, gjorde jeg kort prosess og ringte Arbeidstilsynet. De kom med en gang.

Etter en rask gjennomgang av arbeidslokalene, fastslo de at at pauserommet var uakseptabelt, det samme var toalettforholdene, og temperaturen i butikken var alene nok til at de ville stenge døra på timen.

Eierens kone lovte å reparere ovnen så fort hun fikk tak i noen som kunne gjøre det. Vi skulle få nøkkel til torgets offentlige toalett i stedet for å være henvist til katakombene i bakgården, og fra nå av skulle vi få bruke dekoratørenes arbeidsrom til pauserom.

Da Arbeidstilsynets representant overlot til meg å bestemme om disse løftene var nok til at butikken skulle få holde åpent resten av dagen eller ikke, husker jeg at jeg kjente en blanding av triumf og ubehag. Sjefen min sto og tryglet meg om ikke å stenge butikken; vi kunne jo få arbeide med kåpe og votter på til ovnen var reparert.

Jeg klarte ikke å la dem stenge døra.

Noen måneder senere sto jeg på sjefens kontor. Jeg hadde oppdaget, at en annen med samme arbeidsoppgaver hadde bedre lønn enn meg.

Jeg ble foreholdt, at vedkommende hadde et års yrkesskoleutdanning, hvilket jeg ikke hadde.

På veggen på sjefens kontor hang en bunt brune papirposer i en hyssing. Jeg spurte om å få låne pennen hennes. Hun så spørrende på meg, men rakte meg pennen. Så røsket jeg ned en brun papirpose. På den skrev jeg min oppsigelse, som jeg rakte henne tvert.

Sånn kan jeg sitte og tenke, når vi har årsmøter i klubben.

Livet er ikke så verst.