Tretti grader tømmer hodet

Jeg kjenner at jeg - til sammenligning med mange andre jeg har møtt i dag - kanskje burde vært litt mer opprørt over at Michael Jackson er død. Så er jeg ikke det. Det skyldes kan hende varmen.

Det kom en tekstmelding på mobilen min i natt, om at han var død. Det er en abonnementstjeneste fra NRK, som skal sørge for at jeg blir oppdatert med de siste, viktigste nyhetene. Jeg tenkte, litt, men bare litt - jeg er tross alt journalist - at han skulle ikke en gang få dø i fred. Så sovnet jeg, og visste at jeg ville våkne til bildekaskader i aviser og på nett, utbrett etter utbrett. De forhåndsskrevne nekrologene, de følelsesladde utbruddene i kommentarfeltene. Men jeg hadde ikke trodd det skulle komme så høyt opp i Dagsnytt.

Nå er vel snart Rune Rudberg den eneste av kjendisene som ikke har uttalt seg om popkongens død.

Jeg har registrert det, som noe som ikke berører meg. Det har aldri gjort det. Selvfølgelig har jeg fulgt tragedien som har utviklet seg rundt Michael Jackson med en viss interesse. Litt som den kikkeren vi alle har i oss, litt som den som synes synd på noen som har endt med å leve sitt dessverre miserable liv i et så nådeløst flomlys som denne stakkaren gjorde.

Så tenker jeg, at det er mange av de som har gitt oss noe stort, som har evnet å gjøre det nettopp fordi det var så mye som reiv og sleit i dem og inni dem og rundt dem. Likevel, all menneskelig lidelse blir ikke nødvendigvis stor kunst. Popmusikk har aldri grepet meg spesielt kraftig. Jeg er åpen for at det er jeg som mangler noe, og at det er et symptom på det, at jeg heller finner det mentalt nærende å dra fram gamle vinylplater med Janis Joplin, Eith Piaf, eller - aller best i et hett sommerdøgn - Cornelis Vreijsviik. Kald pils og Cornelis' klagan er uslåelig i sommernatten.

Ikke det at folk nødvendigvis må være døde for at det de har laget skal gi meg en opplevelse. Men når jeg hører Marianne Faithful synge "Sister Morphin", tenker jeg at det tilsynelatende hjelper å ha vært nokså nær.

I dag møtte jeg forresten noen som aldri hadde hørt om Uriah Heep. Jeg kjente det rystet meg mer enn popkongens død.

Igjen er jeg åpen for at det er hos meg bristen ligger.

Tretti grader tømmer hodet.

Men det gjelder sannelig ikke bare mitt.