Ikke bare jallaer som denger unger

Når det nå ser ut til at imamen som er siktet for å ha prylt barn i moskeen i Drammen blir permittert så lenge etterforskningen mot ham pågår, tyder det på at menigheten som har ansatt mannen forstår alvoret i saken.

Da talsmenn for menigheten den dagen saken ble kjent, slo ring om sin imam og uttalte at de var sikre på at han ikke hadde slått barna, ble jeg bekymret på ungenes vegne.

Det er ikke bevist at han har brukt vold. Ved at politiet har funnet grunnlag nok til å sikte imamen, er det likevel reist alvorlig tvil om han er skikket til å virke som veileder og omsorgsperson for barn i moskeen. Det er en selvfølge at han trer til side inntil politiets etterforskere har trukket en konklusjon. Tvilen skal og må komme barna til gode.

Denne saken har vakt berettiget oppsikt. Det er godt at reaksjonen på at barn kan ha blitt utsatt for vold fra sin lærer er sterk og unison. Det skal være en helt uhørt handling å denge unger.

Når godt integrerte, ressurssterke og veltilpassede voksne norske muslimer forteller om at de ble slått da de gikk på koranskole som barn, reagerer vi. Det var sterkt å høre Abid Raja fortelle om synet han aldri glemte; imamen som løftet ei jente opp etter håret.

Det skapte et dobbelt ubehag i meg.

Vold mot barn har fått et nytt ansikt nå, både gjennom reportasjene fra det muslimske miljøet i Drammen, og gjennom bildene Rajas beretning skaper. Bilder av voldelige, svartsmuskete mørkemenn med langt skjegg og rare klær, som knapt kan gjøre seg forstått på norsk. De som preker fremmede gudsord i lukkede rom der vi ikke vanker. De som slår sine barn med kjepper og løfter dem etter håret. De der gærne jallaene.

Det er det ansiktet vold mot barn har akkurat nå. Det handler om dem, kjenner vi. Ikke om oss.

Det er et ubehagelig uriktig bilde. Det er ikke Raja eller de andre som har vitnet om volden de ble utsatt for som er skyld i det. Det var riktig og viktig å stå fram og fortelle.

Det at mange nå fristes til å tro at volden skjer hos dem, og ikke hos oss, kan forklares på flere måter. Det er uansett ikke riktig.

Noe av ubehaget jeg følte ved å høre disse beretningene, knytter seg til egen barndom. Jeg ble ikke slått. Men jeg kjente mange som ble det.

Riskvisten var en del av inventaret i de fleste såkalte møblerte hjem i 60-tallets Norge. Unger ble slått på naken rompe med bjørkeris og lærbelter. Noen foreldre nøyde seg med å slå med flathanda, men de dro til så det sved skikkelig.

En barmhjertig styrelse ga meg foreldre som var delt i synet på bjørkerisets velsignelse. Den ene var oppdratt med ris, den andre ikke. Splittelsen reddet rompa mi, selv om jeg er i stand til å erindre at det nok var et par anledninger der jeg nokså hårfint unnslapp å få en omgang.

De kunne trygt dengt meg, ingen ville fordømt dem.

Det var tidlig kveld, leksene var akkurat unnagjort, jeg hadde tatt sykkelen og dratt til en venn for å leke noen timer. Jeg rakk ikke engang fram til døra for å banke på, før det braket løs.

Gjennom den forholdsvis solide ytterdøra hørte jeg slagene fra beltet, jeg hørte de såre skrikene til min venn, og jeg hørte takten og styrken i slagene øke, alt mens den voksne ropte og skrek i raseri.

Jeg var åtte år, og kjente ikke ordet affekt. Jeg fikk bare så fryktelig vondt i magen.

Jeg var redd, og må ha forstått at den voksnes sinne var ute av kontroll. Samtidig kjentes det som jeg var et vitne til noe jeg ikke burde ha hørt. Både det andre barnets smerteskrik og den voksnes frådende raseri fremsto, når jeg nå mange år etter forsøker å sette ord på det, som noe nærmest intimt, jeg følte meg invaderende.

Jeg snudde og dro hjem.

Der fortalte jeg far om hva jeg hadde hørt. Jeg husker ikke nå hva han sa, men jeg vet at jeg ikke hadde noen forhåpning om at han skulle gjøre noe med det. Ingen blandet seg inn i sånt den gangen. Det var vanlig.

Den voksne som svingte beltet så lidenskapelig, var et aktet menneske, en samfunnsstøtte, og nyter ennå respekt blant folk som teller. Det jeg hørte, preger mitt syn på vedkommende sterkt. Jeg vil tro det også preger den som måtte ta i mot slagene, trolig mange flere ganger enn den ene hendelsen jeg overhørte.

Nå har denslags kjærlighetsløs tukt vært forbudt så lenge i Norge, at man ikke lenger risikerer sosial utstøtelse om man varsler myndighetene om at sånt foregår hos naboen.

Men det er ikke alle naboer vi kjenner like godt. For vi foretrekker jo, å holde litt avstand til dem som er litt annerledes enn oss.

Vi trenger ikke oppsøke moskeene for å finne importerte mørkemenn. De finnes i rikt monn i etnisk norske rekker. Vi ser bare ikke så mye til dem, for vi holder oss unna dem, og de holder seg unna oss.

Vi vet om dem. De lukkede menighetene. De konservative, kristne miljøene. De som lever annerledes enn oss, som tenker i andre baner og tror sterkere, som er gammeltestamentlig bokstavtro og setter unger på kjerringene sine i et sånt tempo at dyrevernet hadde reagert hvis det hadde dreid seg om ei ku.

Vi går utenom dem, vi ser dem ikke. Og vi gidder ikke bry oss med hvordan barna deres har det. Vi tenker at deres annerledeshet ikke er noe som angår oss.

Når annerledesheten omfatter såkalt oppdragervold, så er det samfunnets ansvar å ta affære - også overfor dem. Det er ingen ting som tyder på at det noen grunn til å vente med det.

Neste gang en pastor står fram og forsvarer fysisk avstraffelse av barn, venter jeg at politiet tar ut en siktelse.