Det glemte lykkespannet

Savnet etter et egnet spann meldte seg i forbindelse med en invitasjon til fest, der en del av opplegget var at gjestene skulle ta med mat. Festens tema var "Har levd i vann", en fest vertskapet hadde holdt tilstrekkelig mange ganger, til at de kunne antyde allerede i invitasjonen at det pleide å bli mer enn tilstrekkelig med reker på festbordet

Etter å ha kokt hodet en stund, landet jeg på at jeg ønsket å bidra med laksesuppe med safran. For det ene fordi det er vanvittig godt. For det andre fordi jeg, sammen med flere av de andre festdeltakerne, spiste en overdådig god laksesuppe på en café i Helsinki i forbindelse med en tredagers feiring av vertskapets bryllup.

En oktoberfest bare snaue året etter høstblotet i Helsinki måtte så klart ha en slik suppe på menyen. Men - hvordan armerer man en passe mengde suppe - med et betydelig luktpotensial om søling skulle forekomme - solid nok til å holde tett fra Drammen til Oslo? Husbonden og jeg har en løpende diskusjon om flytkjøring, og til nå har mine kritiske innvendinger om hans røskekjøring falt på stengrunn. Vanlig kjeletransport ville således gjort oss suppeløse i første rundkjøring.

Gode råd var dyre, innså jeg da jeg søkte på nett etter emballasje egnet for mattransport. Alle var beregnet på cateringfirmaer, så nær som noen særdeles udelikate rester av et miltært feltkjøkken som lå til salgs på finn.no. En telefonrunde til diverse forretninger førte meg til noen ti liters plastbøtter med lokk som minnet mest om tidligere tiders bærbare hyttedoer.

Men så - Eureka! Et kritisk blikk i kjøkkenets kroker, og der var det. Spannet. Lykkespannet. Nedstøvet, bortgjemt og glemt oppå et skap. Et to og en halv liters melkespann med lokk, som bestilt til formålet, og dessuten fylt nesten til randen med gode minner, men selvfølgelig alltid med plass nok til ett til.

Spannets historie startet før jeg ble født, og lenge før melkekartongene fra Elopak var et fast innslag på norske matbord. Moren min har fortalt, at faren min pleide å ta med seg det tomme spannet på vei til jobb, og levere det inn hos kjøpmannen. Om ettermiddagen hentet han det, da var det fylt til randen med frisk melk. Hver husstand hadde et slikt, og navnet til faren min står risset inn på spannet.

Melkeleveransene til norske hjem antok etter hvert andre fasonger, først i klare glassflasker, så i brune. Jeg husker såvidt de brune melkeflaskene med aluminiumskapsel. De sto i kjelleren hjemme. Jeg likte ikke melk, og en gang listet jeg meg ned i kjelleren med en skrutrekker og stakk hull på alle kapslene, slik at melka skulle bli dårlig. Jeg gjorde det bare en gang.

Men spannet, som var en del av mine foreldres første, bittelille hushold, fikk bli med da de flyttet fra leid byleilighet til egen gård i Vestfold.

De tilhørte den generasjonen som drev målbevisst matauk i naturen. Om høsten, når det var bær i skogen, måtte hele søskenflokken være med og plukke. Jeg husker jeg syntes det var så koselig, fordi jeg - som den minste - måtte holde meg i nærheten av mor, som endelig hadde tid til å prate. Vanligvis var hverdagen så full av gjøremål som krevde hennes oppmerksomhet, at det var ikke ofte hun hadde tid til å prate sånn som når vi plukket bær. Og spannet var med. Jeg plukket i lokket, hun i spannet.

Moren min førte et nøkternt hus sånn til hverdags. Det ble skilt kraftig mellom hverdag og helg, for å si det sånn. Til gjengjeld klinte hun skikkelig til når det først var fest og høytid om å gjøre. Visse basisvarer måtte hun likevel alltid ha i huset, i tilfelle det skulle komme folk, som det het.

Egg var en av dem. Manglet det, ble jeg sendt avgårde med spannet, til en nabogård en kilometers vei unna. Det var mye å være redd for på vei dit. Den mørke skogen, der jeg kunne møte både elg og naboens kuer. Og så var det bonden sjøl, en besk børste uten barnetekke, som kun unntaksvis kommuniserte med annet enn grynt. Dønn ufarlig, selvfølgelig, men sett med barneøyne var den svære, tause og stadig hardt arbeidende branden rent ut sagt fryktinngytende.

Da var det ganske annerledes med hans kone. Hun jobbet minst like like hardt og mye som sin mann. Det som gjorde henne ustoppelig sysselsatt, hadde svært ofte med mat å gjøre. Og i noen, for mitt vedkommende heldige, tilfeller: Kaker. Dessuten var hun veldig glad i barn.

Hennes kakerepertoar var intet mindre enn imponerende. Og var det noe å hente, visste jeg det med en gang jeg kom inn i yttergangen. Det var der hun pleide å sette bakeplatene til avkjøling. Når det bestilte antall egg var pakket møysommelig inn i avispapir, fylte hun den ledige plassen øverst i spannet med kaker. Et par i handa ble det også, før jeg fikk en mild klapp på hodet til avskjed. Det er nesten så jeg kan høre stemmen hennes når jeg ser på det gamle spannet nå.

Senere fikk jeg spannet av moren min. Da gutta mine var små, tok jeg dem med i skogen og lot dem plukke bær i lokket. En gang møtte vi på en annen mor i villbringebærkjerret. Hun hadde større barn, og en sønn som tjenestegjorde i FN-styrken. Det beste han visste, var syltetøy av ville bringebær. Hun plukket, syltet og sendte til sønnen som jobbet for å bevare freden i det store utland.

Et sterkt møte, og minnet om det sitter på en måte i spannet.

Ennå er det plass til mye lykke der. Sjelden har to og en halv liter rommet så mye.