Personlig sjarmslyng og hjemmeseier til Drammen

Selv om jeg en gang hadde den glede å tjene til det daglige brød i en platebar, er jeg bare sånn måtelig begeistret for Tammy Wynett. Det gjelder i særdeleshet avspilt over en digital telefonlinje som ventemusikk på NSBs kundetelefon.

Ja, jeg måtte ty til kundetelefonen igjen, i håp om å få kjøpt den trettidagersbilletten på nettsiden til NSB. Kundetelefonmannen sa altså i går, at mitt nylig hitsendte elektroniske reisekort ville bli aktivisert "litt utpå dagen" i dag, når den dataansvarlige kom på jobb.

Jeg skred til verket rett fra morgenvakta - jeg har nemlig ikke tid til  den type ordning og fiksing av små, private ærender i arbeidstida - og logget meg på, rustet til tennene med jernvilje og betalingskort. Og steinhøgg igjen.

Etter ar Tammy hadde fremført sitt, kunne en hyggelig herre opplyse om at han hadde fått en e-post i dag, der det sto at problemet med manglende registrering av nyutsendte elektroniske reisekort ville bli rettet i morgen.

Jeg gjorde høflig oppmerksom på at jeg hadde fått akkurat samme beskjed dagen  før, om det virkelig ikke var mulig å få ordnet dette på en annen måte, slik at jeg slapp å ruinere meg på alle enkeltbillettene som kreves når en ung mann - min førstefødte - må reise fra Konnerud til Blindern uten rabattkort av noen art?

Joda, det er bare å oppsøke en betjent billettluke, så kunne det ordnes der. Ja, tenkte jeg, det er lett for deg å snakke sånn litt utpå dagen, du som ikke har stått opp midt på svarte natta for å lese nyheter på P1. Men jeg sa jo ikke det.

I stedet takket jeg pent og la på, bare for i det samme nå å huske, at jeg burde spurt om åpningstidene til billettluka i Drammen. Ny telefon, ny runde country, dame som også beklaget at det hadde vært så mye problemer og så mange fortvilte mennesker som hadde ringt om de nyutsendte elektroniske reisekortene som ved en beklagelig feil ikke var registrert ennå.

Men billettluka var åpen til 19.00.

Og der satt det fagfolk. Ei veldig ålreit jente, som også tok seg bryet med å spørre om studentens alder. Hvorpå hun konkluderte med at han slett  ikke behøvde å kjøpe en trettidagers billett med overgang i Oslo til en pris av nærmere 1300 kroner. Han kunne i stedet benytte sitt miljøkort fra Buskerud i kombinasjon med et tilsvarende gjeldende for Oslo og Akerhus; det siste kunne jeg kjøpe hos henne.

Hun sparte meg for 900 kroner, og jeg sa det rett ut, at hun var en pryd for NSB. Det samme er ikke tilfelle med de i alt tre personene jeg snakket med i samme firmas kundetelefon. Hadde jeg fortsatt å rette meg etter deres anvisninger, hadde jeg aldri fått kjøpt noen billett via nettet.

NSBs pryd kunne nemlig opplyse om at dette hersens elektroniske reisekortet måtte aktiviseres i ei betjent luke før det kunne tas i bruk

Hun hadde vært på kurs og lært alt om de ulike kortene der. Der hadde også hennes kolleger i kundetelefonen vært.

Hjemmeseier til Drammen igjen.

Studiestart og digital solslyng

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Særlig fiskesuppa hos Herbern på Aker Brygge denne solfylte augustsøndagen var verdt famileturen inn til hovedstaden. En aldri så liten kald øl også, med dugg på glasset under stekende sol til lyden av daft bølgeskvulp, med  solsommerflanerende, blide folk rundt oss på alle kanter. Vi, husbonden, gutta våre og noen venner. Livet var godt.

Dagen før studiestart på Blindern for vår førstefødte. Ny mark å pløye for drammensgutten, som måtte orientere seg litt både i forhold til dette med T-bane-linjer og hvilken av alle bygningene på Blindern som var den rette. Som turister strente vi rundt med kart og rutetabeller og raskt voksende gnagsår. Men vi fant fram, og tok morsomme bilder av hverandre utenfor et søndagsstille fakultet og en vakker fontene.

Fiskesuppa og ølet på Herbern var mye rimeligere enn T-banebilletter og parkering. Q-park møter folk som oss med åpen munn, 39 kroner halvtimen, takk. Men vi tok det som en søndagstur, og utgifter som enkeltbilletter til buss, tog og bane som i dagene fremover ville påløpe, skulle det for studentens del bli slutt på om kort tid. Man hadde da bestilt elektronisk reisekort, som bare kunne fylles på over nettsiden til NSB, må vite.

Inntil videre ble studenten påfylt kontanter til dette bruk. Da kontantbeholdningen var halvert allerede etter første dag - noen av utgiftene var riktignok forbundet med en "bli kjent-pils" og noe mat kjøpt på et sted med studentpriser (hvilket ikke betyr lave priser)  - unnslapp det denne signatur et lettelsens sukk da det elektroniske reisekortet lå i postkassen allerede denne dag.

Jeg skred til verket, bevæpnet med Master Card, det omtalte elektroniske reisekortet og medfølgende veiledning, samt det digitale overmot man av og til koster på seg når man kommer i skade for å lulle seg inn i troen på at denslags tjenester virkelig virker som beskrevet.

Og det var nesten til å bli overstadig av, å kunne konstatere, at den unge herren ville kunne reise så mye han ville med tog, trikk og bane, fra Drammen og rundt omkring i Oslo de neste tretti dagene, for den nette sum av mellom tolv og tretten hundre kroner. Så fikk det heller være, at kollektivtilbudet er såpass dårlig samkjørt, at bussutgiftene mellom Konnerud og jernbanestasjonen i Drammen må tas over et annet kort og kjøpes et helt annet sted.

Det gikk bra helt til jeg kom til "betal". Og neida, jeg har riktignok vondt i lommeboka, men ikke så vondt.
Det var det fenomenale, nye, elektroniske reisekortet som ikke var registrert. Telefon til kundeservice fulgte. Den var i det minste bemannet, viste det seg, etter en tid med ventemusikk så skrekkelig at jeg nok kommer til å omtale det som eget tema etter hvert. For jeg har på følelsen av at jeg kommer til å få en del å gjøre med den kundeservicetelefonen.

Slik hang det nå sammen, da - etter hva kunderservicetelefonmannen mente å kunne huske å ha lest en e-post om - at det var sendt ut noen elektroniske reisekort de siste dagene som visstnok ikke var registrert.

Nuvel, man satt altså her med kortet og nummeret, om herren kunne være brydd med å taste inn dette nummeret, slik at kortet kunne bli registrert og vår lille forretning mulig å utføre?

Å nei. En dataansvarlig skulle gjøre dette når han kom på jobb, forhåpentligvis ville han rekke dette i løpet av den påfølgende dag. Så vi kunne prøve litt utpå dagen i morgen. Inntil da lever vi i spenningen mens pengene renner.

Når vi etter hvert får betalt, venter en ny, og - forstår jeg nå, spennende - opplevelse. Da skal nemlig systemet i løpet av tre timer klare å registrere at det ligger en gyldig betaling i det aktuelle kortet, slik at det faktisk går an å bruke det til å reise med.

Det skal jeg teste ut i morgen. Hvis den dataansvarlige ikke er blitt forkjølet eller noe.

Har lagd egen blogg for fotografier

http://ingvildanita.wordpress.com/category/fotografier/

Kan noen be med Eva Joly på hytta?

I dag leste jeg at Eva Joly mener det er forskjell på nordmenn og franskmenn. Departementsansatte i Norge foretrekker å avslutte arbeidsuken fredag klokken 15.00, og vil gjerne ha korte dager, sånn cirka seks timer. Joly påpeker at det jo faktisk er mulig å jobbe 18 timer. Så nevner hun også hvor lite sosiale vi er, mens nordmannen velger å dra på hytta og sitte og kope i ensomhet, finner franskmennene seg gjerne et tre de kan sitte under og dele en flaske vin med noen.

Eva Joly vokste opp på Grünerløkka med en skredder til far og en frisør til mor. Som 20-åring dro hun til Frankrike som au pair, forelsket seg i sønnen i den aristokratiske familien, og ble der. Nå har hun gjort en så imponerende karriere, at hun åpenbart kan tillate seg å si hva hun vil om nordmenn og det hun opplever som typisk norsk.

Jeg kjenner jeg blir inderlig forbannet over at en person som både ute og hjemme har ferdes i det øverste sosiale sjikt, kommer med så lettvinte karakteristikker av hva som er typisk norsk. Det er nok riktig at en del av dem som skummer fløten her i landet, kan forlate sitt kontor og dra hjem eller på hytta klokken 15.00 en fredag.

Folk av den typen Joly vokste opp sammen med på Grünerløkka kan antakelig ikke det. De har nok ikke hytte heller. Og det er dem det er flest av her i landet.

Selvstendig næringsdrivende i små og mellomstore bedrifter, bønder, fiskere og arbeidsfolk - vet hun egentlig noe som helst om hvor mye av deres våkne tid som går med til arbeid og plikter? Hvis jeg ser rundt meg, blant vanlige nordmenn, ser jeg flest av dem som er mer enn villig til å ta i et tak, og det er det jeg oppfatter som typisk norsk.

Selv jobber jeg så mye at jeg ikke har tid til å ha hytte. Men jeg er så heldig at jeg har gode venner som fra tid til annen inviterer oss på sin hytte, der vi sitter mellom fjellbjørkene og drikker vin - for eksempel. Vi går lange turer i nydelig landskap, bader i fjellvann sammen, og steker pølser over bål. Vi er så mange at ungene omtrent må stables lagvis eller i telt.

Når sola går ned i vannet like ved, lister jeg meg ned dit med kameraet mitt og fanger natta når den senker seg over fjellet. Mens lyset skifter, kan det hende at jeg slipper meg nedpå en stein og lar tanke fare sine egne veier der jeg sitter alene midt i noe av det vakreste jeg vet. Det ser nok ut som jeg sitter og koper.

Når jeg kommer tilbake, har de andre lagt flere vedkubber på bålet, og funnet fram mer vin. Mens raggsokker og hyttegensere kommer på, avløser den ene gode historien den andre. Dette er noe av det norskeste jeg vet.

Kan noen ta med seg Eva Joly på hytta?

Underveis med bevende hjerte

Å reise langt sakte har alltid gitt meg en egen glede. Det er noe med å få tid til å kjenne at man er underveis.

Jeg kom til å tenke på det nå, mens jeg sitter her og venter på førstefødte. Han er på vei hjem fra Aten, fra sin første utenlandsreise uten at vi er med. Han ville ikke hentes på Gardermoen, ville ta toget hjem.

Det kan være fordi han reiser sammen med klassen sin fra videregående, og ikke vil belemres med slike pinlige velkomstscener han tiltror oss å kunne stelle i stand. Det kan også hende, at han vil tøye den gode følelsen av å være underveis lengst mulig, og at reisen ville kjennes definitivt slutt idet han ser sin fars stasjonsvogn.

Å stige på flytoget, derimot, forlenger nok gleden ved å være på tur, selv om det går fort.

Det er noe eget med togturer, helst lange togturer.

En gang reiste jeg gjennom Sverige, Polen, daværende Tsjekkoslovakia, tidligere DDR og Vest-Tyskland med tog.

Vi gjorde mange spennende stopp under turen. Men det beste var reisen, de mange timene underveis. Det var et samarbeidsprosjekt mellom jernbaneselskapene i de aktuelle landene, som ville markedsføre eastrail, et slags alternativ til interrail i østblokken, som da var i ferd med å åpne seg mot Vesten. Jeg vet ikke om prosjektet ble noen suksess. Men jeg tenker fremdeles med takknemlighet på den redaktøren som i sin tid fikk tilbudet om å sende med en journalist på lanseringsturen, og som satte mitt navn på billetten.

Det var natt da vi passerte grensen mellom Tsjekkoslovakia og DDR. Jeg hadde fått tildelt egen sovekupé som kunne låses fra innsiden, og da jeg i halvsøvne registrerte at det raslet i dørlåsen, trodde jeg det var noe som skjedde i en drøm. Da det plutselig sto en brysk herre i en gammelmodig uniform foran sengen min og gryntet "Passport, bitte", var jeg helt sikker på at det var et mareritt, og jeg snudde meg mot veggen.

Den øsstyske grensepolitimannen var høyst virkelig, og han mislikte sterkt at jeg bare snudde rompa til ham med et søvnig skuldertrekk. Måten han røsket meg ut av senga på, kunne vanskelig kalles annet enn voldelig. Heldigvis gjorde behandlingen meg så raskt våken, at jeg evnet å vurdere hva slags fremtreden som ville gavne mitt velbefinnende best. Jeg samlet dyna lynraskt rundt meg og fant fram passet. Tidligere DDR var et regime som virkelig kunne skape praktiske vanskeligheter for den som tillot seg å være nebbete mot unifomerte.

Å by reisende rene togvogner, klarte de ikke. Det togsettet var direkte udelikat.

Tsjekkerne visste imidlertid å møte oss med gjestfrihet. De vartet opp med stor, gammeldags spisevogn. Hvite duker, stramt antrukket kelner med nystrøken serviett over armen og alle rettigheter. Jeg hadde interessant selskap i en pressekollega med godt kjennskap til østblokken, og vi samtalte godt og lenge. Først om politikk, deretter en del om om livet og døden og sånn, alt mens vi hyppig påkalte kelnerens oppmerksomhet og var enige om at det å reise slik, det var overmåte trivelig.

I skapet mitt har jeg to drammeglass og to espressokopper med logoen til det tsjekkiske jernbaneselskapet. Ikke stukket ned i veska i smug, men ærlig betalt med rett-i-lomma-penger til en entusiastisk kelner som ble så euforisk av uventede inntekter, at han etter en tid også lurte på om jeg kanskje var interessert i å kjøpe ei vannmugge. Vi ga ham rikelig med driks i stedet.

Det å være underveis, gir muligheten til spennende møter med mennesker, møter det aldri blir tid til når reisen går raskt.

Det gir også tid til å kjenne den egne gleden ved å komme hjem.

Lite slår å komme hjem til Drammen med toget i kveldinga, etter å ha vært borte lenge.

Alle som har sett Aass bryggeri i flomlys ved enden av en fin reise, skjønner hva jeg mener.




.

Ved elva når natta slutter

Det er magisk å stå ved bredden av Drammenselva for å ta farvel med natta når mørket sakte løser seg opp og blir til en ny dag.

Som i dag, klokka fem om morran, elvevannet er svartere enn natta sjøl, det er som olje der det renner under en nattehimmel som er flere nyanser lysere. Ved bruenden på Bragernes spiller trafikklysene orgel for tomme gater og speiler seg i elvevannet sammen med de like forfengelige butikklysene som søker vår oppmerksomhet hele døgnet.

Det er stille ennå, tilsynelatende, og det kan kjennes meningsløst tidlig å møte på jobb. Om en time skal jeg lese nyheter på radio. Ingen stor dramatikk, enn så lenge. Godt å stå der ved elva bittelitt og hvile øynene på mørket. Det er mildt, ryker ikke av kaffekoppen jeg har tatt med ut.

Den første telefonen til politiet på morgenkvisten snart, om noe har skjedd i natt? Den jeg snakker med, har vært på jobb i hele natt, og det er det mange andre også som har.

Ofte tenker jeg på det, når jeg kjører ned til byen så tidlig at veien er bare min, og jeg er trøtt og lei og aller helst ville blitt i senga mi, at et eller annet sted jobber noen akkurat nå i grenselandet mellom liv og død, landet ingen kjenner før de er der. Et barn kan bli født akkurat idet jeg passerer det punktet i Konnerudbakkene der jeg ser sykehusblokka som en lyspåle i drammensnatta.

Noen puster ut nettopp nå, for aldri mer å puste inn igjen. Og det er noen hos dem, noen som allerede har vært på jobb lenge, som har sett og delt det meste og vært på vakt noen netter før.

Natta er aldri så stille som den virker.

Hvor sover Frank til natta?

- Jeg dauer til vinter'n.

Frank heter han. Han er en av Drammens 85 bostedsløse. Jeg møtte ham på TV, der han snakket til en kollega om hvordan vinteren kom til å bli.

I dag tok jeg inn den siste pelargonien mens det ennå sto til liv. De er noen tøffinger, pelargoniene, og blir ekstra fine hvis de står ute og herder seg litt. Begoniene har jeg tatt inn for lengst, de tåler ikke ei frostnatt.

Det er forskjell på blomster, som det er forskjell på folk. Det er lettere å ta vare på blomster, kanskje fordi de pynter opp?

Han er ikke mye til pynt, Frank. Det er nok lenge siden han sluttet å bry seg om det. Han fryser vel nå. Jeg tenker på det mens jeg rydder plass i vinduet til blomsten som fikk komme inn, og kjenner at det står kulde fra vinduene.

Han kan ha fått ei seng på natthjemmet. Fått sove på sofaen hos en kompis. Eller kanskje på glattcelle hos politiet. Det er dit han går hvis han ikke har funnet ei varmluftrist eller en plass under ei bru der han kan ligge med soveposen.

På TV snakker de om svineinfluensaen, at det kan være aktuelt å vaksinere hele befolkningen. Jeg lurer på om noen har tenkt å gi vaksine til Frank og de 84 andre.

Det er blitt så fint i Drammen. Vi er så stolte.

Nå bygger kommunen leiligheter til bostedsløse, seks stykker. Det blir godt for dem som får plass der, når de står ferdig på den andre siden av vinteren en gang.

Men hvor sover Frank og de andre til natta?