Tretti grader tømmer hodet

Jeg kjenner at jeg - til sammenligning med mange andre jeg har møtt i dag - kanskje burde vært litt mer opprørt over at Michael Jackson er død. Så er jeg ikke det. Det skyldes kan hende varmen.

Det kom en tekstmelding på mobilen min i natt, om at han var død. Det er en abonnementstjeneste fra NRK, som skal sørge for at jeg blir oppdatert med de siste, viktigste nyhetene. Jeg tenkte, litt, men bare litt - jeg er tross alt journalist - at han skulle ikke en gang få dø i fred. Så sovnet jeg, og visste at jeg ville våkne til bildekaskader i aviser og på nett, utbrett etter utbrett. De forhåndsskrevne nekrologene, de følelsesladde utbruddene i kommentarfeltene. Men jeg hadde ikke trodd det skulle komme så høyt opp i Dagsnytt.

Nå er vel snart Rune Rudberg den eneste av kjendisene som ikke har uttalt seg om popkongens død.

Jeg har registrert det, som noe som ikke berører meg. Det har aldri gjort det. Selvfølgelig har jeg fulgt tragedien som har utviklet seg rundt Michael Jackson med en viss interesse. Litt som den kikkeren vi alle har i oss, litt som den som synes synd på noen som har endt med å leve sitt dessverre miserable liv i et så nådeløst flomlys som denne stakkaren gjorde.

Så tenker jeg, at det er mange av de som har gitt oss noe stort, som har evnet å gjøre det nettopp fordi det var så mye som reiv og sleit i dem og inni dem og rundt dem. Likevel, all menneskelig lidelse blir ikke nødvendigvis stor kunst. Popmusikk har aldri grepet meg spesielt kraftig. Jeg er åpen for at det er jeg som mangler noe, og at det er et symptom på det, at jeg heller finner det mentalt nærende å dra fram gamle vinylplater med Janis Joplin, Eith Piaf, eller - aller best i et hett sommerdøgn - Cornelis Vreijsviik. Kald pils og Cornelis' klagan er uslåelig i sommernatten.

Ikke det at folk nødvendigvis må være døde for at det de har laget skal gi meg en opplevelse. Men når jeg hører Marianne Faithful synge "Sister Morphin", tenker jeg at det tilsynelatende hjelper å ha vært nokså nær.

I dag møtte jeg forresten noen som aldri hadde hørt om Uriah Heep. Jeg kjente det rystet meg mer enn popkongens død.

Igjen er jeg åpen for at det er hos meg bristen ligger.

Tretti grader tømmer hodet.

Men det gjelder sannelig ikke bare mitt.

Ikke bare jallaer som denger unger

Når det nå ser ut til at imamen som er siktet for å ha prylt barn i moskeen i Drammen blir permittert så lenge etterforskningen mot ham pågår, tyder det på at menigheten som har ansatt mannen forstår alvoret i saken.

Da talsmenn for menigheten den dagen saken ble kjent, slo ring om sin imam og uttalte at de var sikre på at han ikke hadde slått barna, ble jeg bekymret på ungenes vegne.

Det er ikke bevist at han har brukt vold. Ved at politiet har funnet grunnlag nok til å sikte imamen, er det likevel reist alvorlig tvil om han er skikket til å virke som veileder og omsorgsperson for barn i moskeen. Det er en selvfølge at han trer til side inntil politiets etterforskere har trukket en konklusjon. Tvilen skal og må komme barna til gode.

Denne saken har vakt berettiget oppsikt. Det er godt at reaksjonen på at barn kan ha blitt utsatt for vold fra sin lærer er sterk og unison. Det skal være en helt uhørt handling å denge unger.

Når godt integrerte, ressurssterke og veltilpassede voksne norske muslimer forteller om at de ble slått da de gikk på koranskole som barn, reagerer vi. Det var sterkt å høre Abid Raja fortelle om synet han aldri glemte; imamen som løftet ei jente opp etter håret.

Det skapte et dobbelt ubehag i meg.

Vold mot barn har fått et nytt ansikt nå, både gjennom reportasjene fra det muslimske miljøet i Drammen, og gjennom bildene Rajas beretning skaper. Bilder av voldelige, svartsmuskete mørkemenn med langt skjegg og rare klær, som knapt kan gjøre seg forstått på norsk. De som preker fremmede gudsord i lukkede rom der vi ikke vanker. De som slår sine barn med kjepper og løfter dem etter håret. De der gærne jallaene.

Det er det ansiktet vold mot barn har akkurat nå. Det handler om dem, kjenner vi. Ikke om oss.

Det er et ubehagelig uriktig bilde. Det er ikke Raja eller de andre som har vitnet om volden de ble utsatt for som er skyld i det. Det var riktig og viktig å stå fram og fortelle.

Det at mange nå fristes til å tro at volden skjer hos dem, og ikke hos oss, kan forklares på flere måter. Det er uansett ikke riktig.

Noe av ubehaget jeg følte ved å høre disse beretningene, knytter seg til egen barndom. Jeg ble ikke slått. Men jeg kjente mange som ble det.

Riskvisten var en del av inventaret i de fleste såkalte møblerte hjem i 60-tallets Norge. Unger ble slått på naken rompe med bjørkeris og lærbelter. Noen foreldre nøyde seg med å slå med flathanda, men de dro til så det sved skikkelig.

En barmhjertig styrelse ga meg foreldre som var delt i synet på bjørkerisets velsignelse. Den ene var oppdratt med ris, den andre ikke. Splittelsen reddet rompa mi, selv om jeg er i stand til å erindre at det nok var et par anledninger der jeg nokså hårfint unnslapp å få en omgang.

De kunne trygt dengt meg, ingen ville fordømt dem.

Det var tidlig kveld, leksene var akkurat unnagjort, jeg hadde tatt sykkelen og dratt til en venn for å leke noen timer. Jeg rakk ikke engang fram til døra for å banke på, før det braket løs.

Gjennom den forholdsvis solide ytterdøra hørte jeg slagene fra beltet, jeg hørte de såre skrikene til min venn, og jeg hørte takten og styrken i slagene øke, alt mens den voksne ropte og skrek i raseri.

Jeg var åtte år, og kjente ikke ordet affekt. Jeg fikk bare så fryktelig vondt i magen.

Jeg var redd, og må ha forstått at den voksnes sinne var ute av kontroll. Samtidig kjentes det som jeg var et vitne til noe jeg ikke burde ha hørt. Både det andre barnets smerteskrik og den voksnes frådende raseri fremsto, når jeg nå mange år etter forsøker å sette ord på det, som noe nærmest intimt, jeg følte meg invaderende.

Jeg snudde og dro hjem.

Der fortalte jeg far om hva jeg hadde hørt. Jeg husker ikke nå hva han sa, men jeg vet at jeg ikke hadde noen forhåpning om at han skulle gjøre noe med det. Ingen blandet seg inn i sånt den gangen. Det var vanlig.

Den voksne som svingte beltet så lidenskapelig, var et aktet menneske, en samfunnsstøtte, og nyter ennå respekt blant folk som teller. Det jeg hørte, preger mitt syn på vedkommende sterkt. Jeg vil tro det også preger den som måtte ta i mot slagene, trolig mange flere ganger enn den ene hendelsen jeg overhørte.

Nå har denslags kjærlighetsløs tukt vært forbudt så lenge i Norge, at man ikke lenger risikerer sosial utstøtelse om man varsler myndighetene om at sånt foregår hos naboen.

Men det er ikke alle naboer vi kjenner like godt. For vi foretrekker jo, å holde litt avstand til dem som er litt annerledes enn oss.

Vi trenger ikke oppsøke moskeene for å finne importerte mørkemenn. De finnes i rikt monn i etnisk norske rekker. Vi ser bare ikke så mye til dem, for vi holder oss unna dem, og de holder seg unna oss.

Vi vet om dem. De lukkede menighetene. De konservative, kristne miljøene. De som lever annerledes enn oss, som tenker i andre baner og tror sterkere, som er gammeltestamentlig bokstavtro og setter unger på kjerringene sine i et sånt tempo at dyrevernet hadde reagert hvis det hadde dreid seg om ei ku.

Vi går utenom dem, vi ser dem ikke. Og vi gidder ikke bry oss med hvordan barna deres har det. Vi tenker at deres annerledeshet ikke er noe som angår oss.

Når annerledesheten omfatter såkalt oppdragervold, så er det samfunnets ansvar å ta affære - også overfor dem. Det er ingen ting som tyder på at det noen grunn til å vente med det.

Neste gang en pastor står fram og forsvarer fysisk avstraffelse av barn, venter jeg at politiet tar ut en siktelse.

Skyldfølelse til halv pris er best når den er blå

I dag gjorde jeg litt av et varp på handlerunden. Mitt ærende gikk til kjøttdisken, jeg hadde latt meg friste av sommerkoteletter til gunstig pris. Med kokt blomkål og nypoteter ville det bli en god onsdagsmiddag på en deilig forsommerdag.

Jeg hadde jobbet tidlig morgenvakt, og hadde det lykketreff å ankomme varehuset i god tid før prisbevisste pensjonister gjorde sin entré.

Noen sjeldne røde prislapper blant kjøttvarene fanget min oppmerksomhet. Jeg gikk nærmere, og fant, til min store forundring, fire stykk surrete kalvestek til halv pris. Det er ikke hverdagskost, hverken i denne kjøttdisken, eller på mitt matbord. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg smakte det sist i min egen konfirmasjon. Og det begynner unektelig å bli en stund siden.

Nå har jeg selv nettopp hatt konfirmant. Han fikk tapas, et valg både han og gjestene satte pris på.
Antagelig er det nettopp fordi det er konfirmasjonstid, at butikken i det hele tatt nå hadde kalvestek i sortimentet. De hadde åpenbart tatt inn for mye, for årsaken til prisreduksjonen var oppgitt til å være "dårlig dato".

Det var en sannhet med modifikasjoner, for ifølge merkelappen hadde de fristende stekene fremdeles 7 - 8 dager på seg før dommedag var passert. Jeg har lært å lage mat av en kokk som har som motto at biffen er best når den er blå, så jeg nølte ikke et øyeblikk med å slå til.

Kort etter trillet jeg handlevogna mot bilen, inneholdende sommerkoteletter og fire stykk halvannen kilos kalvestek til halv pris, og allerede lekende med liflige tanker om god, gammeldags søndagsmiddag av den typen min mor og hennes samtidige hadde for vane å slå til med da jeg var barn.

Minutter senere kom meldingen på nyhetene om at 2000 Nortura-ansatte risikerer å miste jobben, fordi vårt forbruksmønster er blitt radikalt endret i årets første kvartal: Vi kjøper mindre kjøtt, og helst handler vi bare tilbudsvarer. Smekk, der fikk jeg den.

Der satt jeg da, med et baksete som bugnet av poser med billig kjøtt, sågar en delikatesse, som nå øyeblikkelig fikk dette beske anstrøket av bismak som dårlig samvittighet gir.

Jeg har selv i løpet av et passe langt arbeidsliv vært med på to konkurser, en nedleggelse og en runde med gjeldsfohandlinger. Jeg vet litt om hvordan det er å miste jobben. Disse periodene har lært meg å være bevisst på hvordan jeg bruker penger, også når ingen krise truer. Mitt forbruksmønster har ikke endret seg i første kvartal; jeg har vært litt sånn hverdagsnøysom hele tiden.

Likevel satte nyheten tankene kraftig i sving. Det er ikke mange ukene siden en kjøttskjærer fra Vestlandet havnet i medienes søkelys. Han hadde bygd seg en pen formue, var blitt det lille tettstedets mest velhavende mann i løpet av forholdsvis kort tid. Media viste oss hvem som bar omkostningene med oppkomlingens skinnende suksess. Det var underbetalte østeuropeere som svingte kjøttøksa i produksjonsanlegget der pall på pall med rimelige varer daglig ble kjørt ut for å mette prisbevisste kunder.

Jeg husker jeg tenkte mitt om fagkunnskapene til disse billig innleide gjestearbeiderne, og hva slags opplæring de kunne ha fått i å håndtere mat, og om det etter hvert ville vise seg, at vi som forbrukere til syvende og sist ville ende opp med å betale en høy pris for å handle billig. For hva skjer med kvalitetsprodusentene, hvis pris skal bety alt?

I nyhetssendingen utdypet de nå årsaken til Nortura-krisen: For å spare velger folk kjøttdeig i stedet for biff. Så nå. At folk skulle miste jobben av den grunn? Det aner meg at årsaksforholdene her kan være noe mer kompliserte, at vi vil få høre mer etter hvert, både om effekten av sammenslåingen av Gilde og Piror til Nortura, og om det dårlige ryktet Gilde dro med seg inn i alliansen.

For det var ikke akkurat noen dydig brud Prior gikk til alters med.

Folks hukommelse for skandaler er vanligvis ganske kort. Likevel, bildene av vakuumpakkete lammelår med sauelort innenfor plasten, de er det nok flere enn meg som fremdeles husker.

Det hele koker imidlertid ned til, om arbeidsplasser som baserer seg på at folk spiser kjøtt til middag hver dag, egentlig er liv laga. Jeg er ikke villig til å gå med på at det er en krise når folk må gå fra jobben fordi vi bytter ut biffen med kjøttdeig, og jeg tror heller ikke at det er dette som er grunnen til at mange Nortura-ansatte nå går en usikker fremtid i møte.

Jeg tror svaret kommer lenge før kalvesteken min er blå.

Rabarbrasommer

Det voldsomme begjæret etter kald rabarbrasuppe meldte seg, paradoksalt nok, mens jeg satt og leste restaurantspalten i Dagens Næringsliv.

Forsommervinden og jeg sloss dempet om avissidene, en tilsynelatende allerede søkklastet humle dasket fra tid til annen i tunge og truende sveip forbi i høyde med stortåa mi, og jeg undret meg litt over at den ikke viste større interesse for de ungarske syrinene. De blomstrer lys lillablått i store klaser akkurat nå, og fyller hagen med så mye og så intens duft, at jeg i grunnen ikke er i tvil om hva jeg hadde valgt, om jeg var humle.

Stortåa mi er tross alt der hele sommeren - hvis jeg har den statistiske flaksen på min side - mens de ungarske syrinene, derimot, vinker farvel om bare noen få dager. Det er vel fordi de er avleggere fra en ordentlig seniorsyrin, den store busken som fylte halve bakhagen til min tantes 1600-talls hus på Kongsberg.

Ingen har eksperimentert med dem slik at de skal bli ekstra holdbare. Når jeg i disse deilige, tidlige junidagene skjærer av kvister og fyller alle vaser jeg har med syrin, da har jeg en nesten bedøvende duft i rommene den første kvelden, den andre har de begynt å drysse, den tredje er de grønne bladene visne og slappe, og den fjerde er det bare å ta seg sammen og hive hele greia ut i komposten, hvis jeg har en god dag hvor jeg liksom er litt i det effektive ordensmenneskehjørnet, og ikke bare tungt beruset av solvarme og blomsterduft og hinsides enhver arbeidslyst, som nå.


Jeg liker matspalten i Dagens Næringsliv. Den er litt sånn eventyr for voksne, uten dermed å være kiosklitteratur. Noen ganger svinger Salt og Pepper gullkortet til de helt store høyder, og stikker innom etablissementer der treretteren koster ettusennihundreogfemti kroner, og prisen er aldri noe tema når der velges vin.

Andre ganger beretter de om hva som tilbys fra et litt mer alminnelig kjøkken, med et tilbud for oss med litt mer alminnelige lommebøker.

Uansett lar jeg meg ofte inspirere av lesningen. Det kan være en eksotisk ingrediens jeg ikke visste fantes, som jeg får lyst til å prøve, eller det kan være at de forteller om en en ny måte å bruke en helt ordinær råvare på.

Rabarbraen min er som syrinen, den kommer fra en gammel hage. Jeg fikk en rot av en venninne, som hadde gravd opp en rot i en kjøkkenhage på en gård ikke så langt herfra.

Den ville ikke vokse de første årene, og utfordret husbondens gode smak. Han liker ryddige og ordentlige hager med frodige og flotte vekster, mens jeg heller pusler litt ekstra rundt nykommere som later til å trenge en ekstra sjanse.

En dag jeg ikke var hjemme, sendte han rabarbraen i indre eksil bak en hagebod, der den ikke synes, og således ikke var noen åpenbar plett på hans ry som villahageeier med grønne fingre.

Noe skjedde. Kanskje oppfattet rabarbraen at dens skjebnetime mer eller mindre var inne, hva vet jeg. I hvert fall: Tross skrinn jord og en skyggefull hverdag inneklemt mellom hageboden, en veiskråning og diverse ugress, begynte den plutselig å gjøre seg lidenskapelig gjeldende.

Det første året på ny vokseplass bød den for første gang på struttende, saftigrødgule, syrlige stilker som, når de tas tidlig nok, er sommergodteriet jeg aldri vokser fra. En sukkerskål til å dyppe rabarabrastilkene i er alt du trenger.

Vinden leker jevnt med avissidene, og sender i varme kast syrinduft så komprimert at jeg er nær ved å bedøves.

Under solsenga ligger katten, han har søkt skygge der, etter først å ha rullet seg fra side til side og innimellom ligget rett ut med magen skamløst i været for riktig å la seg bake i sola, tilsynelatende stolt av å være tykk. Han har vært under menneskenes beskyttelse så lenge, at han ikke nøler med å blottlegge buken, trygg på at matmor vil sable ned alle fiender som måtte komme i hans vei.

Jeg på min side kunne tenke meg at han hadde jobbet litt for føden, eksempelvis med å oppføre seg litt truende mot en viss humle, som stadig vender tilbake til sin bane, ubehagelig nær mine tær. Det er naturligvis det at jeg har tatt på rød neglelakk som gjør mine undersåtter så humleinnbydende. Jeg burde selvsagt visst bedre, men er det juni, så er det juni, og jeg har ventet en hel vinter på overgangen til sommertær.

Hvis jeg ikke hadde vært så forbannet lat i dag, skulle jeg lagd rabarbrasuppe. Kald, og syrligsøt, med en dott pisket krem oppi. Bare en tanke, naturligvis, siden jeg ikke har fløte i huset. En annen gang, kanskje. Eller jeg kunne servere den brennvarm med en kule vaniljeis oppi. Med et lite dryss kanel over isen.

Eller en eplekake uten epler, men med rabarbra og kanel i stedet, servert lunken, med både krem og is.

Rabarbra har i det hele tatt en rekke anvendelsesområder. En annen junidag, for noen år siden, vi var en liten gjeng som hadde fartet på fjorden med båt, grillet, badet, solt oss og badet igjen. Da vi opprømte kom til lands, fremdeles med salt i håret, det drysset ned på solbrente skuldre etter hvert som det tørket, stablet vi alle inn i en bil og dro til en venns sommerhus et sted ved vestfoldkysten.

Et rødmalt, gammelt hus i en overgrodd hage, vinduene hadde ikke vært pusset siden hans mor døde for noen år siden. Hvitmalingen på vinduskarmene tørket og sprukket, veggene matte av elde, og i kjelleren hans morsarv; et veritabelt batteri av flasker med hjemmelaget vin. Blant annet rabarbravin.

Hans mor hadde vært velstående, og det var en rest av fordums glans tilbake. På veggene hang originaler av Munch og Astrup tett som kongebildene på en landsens utedo. Vi drakk rabarbravinen av nydelige, antikke glass, og kjente etter hvert, at det var noen prosenter siden denne vinen hadde vært vann.

Samtalen fløt som samtaler skal i sommerkvelder, og jeg minnes at vi ikke slapp opp for ord før morgenduggen samlet seg på rabarbrabladene i sommerhusets noe forsømte hage.

Mett av gode rabarbraminner konstaterer jeg at Salt og Pepper har fått den servert grillet sammen med en skive foie gras. Jeg gidder ikke å lese prisen.

Jeg har fremdeles en uanvendt rabarbra, og kjenner meg rikere enn noen sinne.

Hvis prioritering betyr papirduk, så vil jeg ikke

Helt fra jeg var nokså liten, fortalte min mor meg hva jeg skulle bli. Jeg skulle bli lærer. Og selv om jeg helt sikkert skulle ha mann og barn og et fint hus og gå på jobb hver dag, burde ikke det bli noe problem. For jeg kunne skaffe meg en hushjelp til å ta seg av alt hjemme.

Jeg ble ikke lærer, for det hadde jeg ikke lyst til. Mann og to barn og et nokså ålreit hus med en koselig hage skaffet jeg meg av aldeles fri vilje. En jobb jeg trives i har jeg også.

Men den tar tid, spiser av døgnet i alle ender, i en malstrøm av en turnus. Visst pokker kunne jeg trengt hushjelp. Men jeg klarer bare ikke.

Å betale andre for å ta møkka etter meg, er noe jeg rett og slett ikke har legning for, har jeg kommet fram til. Tro ikke at jeg ikke har jobba med saken. Jeg kjenner mange, i min situasjon, som er strålende fornøyd over å betale - det være seg hvitt eller svart - noen hundrelapper for å få andre til å feie over kåken. De kommer hjem til strøkent hus ved helgestart, og de synes nok jeg er litt dum.

Noen ganger, når jeg kommer hjem litt utpå kveldsslengen en fredag, søkklastet med bæreposer etter å ha handlet mat på vei hjem fra jobb, er det første jeg gjør å røske av meg brillene. Det er billig hushjelp for nærsynte folk.

Så går det sin gang, da med litt smårydding her, litt klattevasking der - og fra tid til annen litt småangst for å lukke opp døra hvis det ringer på.

Selvfølgelig hadde det hjulpet betydelig om jeg hadde lært meg å prioritere, noe enkelte medsøstre faktisk skriver bøker om.Jeg har lest nok av disse bøkene til å vite at å prioritere handler om å velge bort det jeg synes er viktig - for eksempel tidkrevende matlaging - til fordel for ferdigmat, som etter mitt syn er for nødproviant å regne.

Jeg vokste opp i et hjem der mat ble laget langsomt, med gode råvarer og mye kjærlighet. Det er en arv jeg gjerne fører videre.

Der ble også møblene jevnlig polert, vinduene regelmessig pusset, eføyen så inderlig pleiet at den vandret fra det ene rommet til det andre, tøy ble tørket på klessnor ute, slik at det duftet deilig, og sist - men ikke minst - strøket. Jeg tror sokkene våre må ha vært det eneste som ikke fikk seg en omgang med strykejernet.

Den standarden skal jeg innrømme at jeg sliter hardt med å holde.

Likevel, når det nå med stormskritt stunder mot andrefødtes konfirmasjon, kjenner jeg at det ikke lenger er mulig å fornekte arven.

Damaskdukene (ja, jeg har flere) - en av dem fra mitt barmdomshjem - vaier i skrivende stund friskt i vinden. I morgen skal den vaskes for hånd, den broderte kaffeduken som konfirmantens oldemor sirlig sydde. Jeg har kjøpt stivelse til de hvite gardinene fra Kreta - et stykke håndarbeid så glimrende utført, at det føyer seg nydelig inn blant alt det tradisjonelle på andrefødtes festdag.

Mitt eget sølvtøy ligger klart til pussing sammen med sølvet mine foreldre har samlet og arvet. Det er gjenstander der som har tilhørt mine tippoldeforeldre.

Langbordet i mørk eik må få både ringfjerner og polish. Det er et høytelsket samlingspunkt både til hverdag og fest, og kommer fra min fars barndomshjem. Han spiste sin konfirmasjonsmiddag ved det.

I dag har jeg vasket alt nipset og de to svære terrinene og alt det andre tullet som jeg elsker, og som jeg ikke hadde behøvd å bruke tid på hvis jeg bare hadde evnet å prioritere. Men det gjør jeg altså ikke, og nå står det der og skinner, noe av det på den gedigne skjenken som hører til langbordet.

Glasset i dørene på skjenken er slipt så nydelig. Nå som det er vasket, løper solstrålene som små lyn, fram og tilbake mellom glassets slepne kanter og prismelysekrona, som husbonden må skru ned hver gang den skal gjøres ren.

Furupanelveggene - av interiørarkitektene også kalt furuhelvetet - har fått sin omgang med grønnsåpevann. Da lukter de plutselig litt furu igjen. Og grønnsåpe. Deilig.

Yndlingsgartneriet er besøkt, og foreløpig bugner innkjøpet bare i pappkasser ved siden av trappa. Slyngpelargoiner, margeritter, stemor og petunia, georginer og lubelia skal pynte opp i gamle hollandske krukker foran inngangsdøra når gjestene kommer fra kirken på søndag.

I bedene slåss tulipaner og liljer om nå først fram til sollyset. Vi dyttet ned løker for en tusenlapp i fjor høst, og krysset fingrene for at naturen skulle hjelpe oss å time oppvåkningen i riktig tid til andrefødtes store dag. Nå kommer belønningen for at vi tok oss tid.

Til festbordene skal jeg lage blomseroppsatser med lavendelblå og hvite blomster, blandet med alskens grønt fra skogen. Den jobben gleder jeg meg mest til. Kanskje fordi jeg pleier å gjøre det sent på kvelden dagen før festen, når alt det andre er ferdig, når sølvet er pusset, lysene står i stakene og dukene ligger glattstrøkne på bordene.

Mens husbonden sitter og pusser på talen til konfirmanten, skal jeg sitte der med oasis, glassvaser og et par bøtter avskårne, det blir nok minst midnatt før alt er klart.

Og alt dette kan jeg få til, fordi jeg ikke har lært meg å prioritere.

Jeg har tatt ut ferie.

4 centimeter åpning

Nå, mens eggene til sukkerbrødet ligger til temperering, er det endelig tid til å dynke bunadskjorta og pusse sølvet til min 1932-modell vestfoldbunad.

Det høytelskede festplagget har ikke vært en del av min garderobe så lenge, men herrejemini, så velbrukt allerede.

Jeg har forstått at en del bunadbrukere sliter med at den krymper i skapet, og at det kan være litt av en kamp å få kledd på seg etter en lang vinter med gode måltider.

Særdeles matglad som jeg er, hadde jeg det i bakhodet da jeg for noen år siden entret Husfliden for å bestille min bunad. En utgift jeg strengt tatt ikke hadde råd til, men jeg skulle i bryllup i utlandet, og var bundet av et løfte til brudgdommen om å stille i norsk nasjonaldrakt hvis han og hans utkårede klinte til med skikkelig kirkebryllup. De er katolikker, og jeg er veldig svak for takhøyden i katedralene og alle de levende lysene. Så ble det slik, og jeg måtte også innfri.

De av mine samtidige som godtok å få bunad til konfirmasjonen skulle ha sett meg nå, tenkte jeg da jeg sto der nesten i nettoen og ble tatt mål av. De hadde vel muligens godtet seg over at jeg omsider måte krype til korset.

Da jeg ble konfirmert på søttitallet, var bunad noe av det mest ukule som tenkes kunne. Jeg er nesten sikker på at jeg hadde nektet å konfirmere meg hvis mine foreldre hadde forsøkt å tvinge på meg noe sånt.

Det var bare de flinke, snille og lydige pikene som fant seg i det. De som reperterte de voksnes snusfornuftige argumentasjon også i alle andre sammenhenger, og som aldri kostet på seg den smule løssluppenhet det ville være å tenke en eneste selvstendig tanke.

Jeg ville ikke ha et plagg som varte. Jeg så ingen fordeler med å vite hva jeg skulle ha på meg ved alle festlige anledninger tjue - tretti år fram i tid.

Mine foreldre var helt sikkert også lettet over å slippe utgiften. Jeg fikk gå til sydamen med en tegning av drømmekjolen, som hun lagde helt etter mine anvisninger. Jeg ble konfirmert i maxikjole og de høyeste platåskoene som var å oppdrive. Kjolen var dypt utringet, og jeg husker jeg følte meg fryktelig opprørsk under de misbilligende blikkene fra de tekkelige bunadpikene.

Kjolen henger fremdeles i skapet, jeg har tatt vare på den som et minne det er morsomt å dvele ved. Nyperoser på knallblå bunn, søttitallsettersittende i livet og med enorme puffermer er den ikke akkurat anvendelig lenger.

Jeg har - ved klassefester og enkelte andre anledninger - konstatert at ikke alle bunadpikene er i den situasjon at den kleskapital de fikk i konfirmasjonsgave faktisk varte så lenge som de var blitt forespeilet. De er rett og slett blitt så tjukke, at de ikke får den på seg lenger.

I og med at jeg heller ikke er noen kostforakter, ba jeg om at det ikke bare skulle legges inn rikelig med sømmemonn, men at bunaden skulle syes med såpass slækk i livet at det var plass til å nyte et Babettes gjestebud eller to.

Men det var ikke uten videre så lett, viste det seg. For det såkalte bunadpolitiet er sterkt representert hos Husfliden. Jeg fikk en lengre belæring om poenget med at bunaden skulle være figursydd og hvordan den skulle sitte, og jeg syntes jeg kjente igjen tonen fra de flinke pikene. Der jeg sto i et støvete bakrom og visste nøyaktig hvor mange tusenlapper jeg måtte ut med for denne prosessen som innebefattet å bli stukket med knappenåler i støtdemperne, kjente jeg meg sterkt og inderlig provosert over å skulle forholde meg til rigide regler som savner enhver forankring i sunn fornuft, og som kun ville begrense min livsutfoldelse.

Jeg er utstyrt med en såkalt naturlig autoritet, som underfyrt av et nokså kraftig temperament, gjør meg i stand til å være ytterst kontant når situasjonen krever det. Jeg fikk det som jeg ville.

Senere har jeg hatt mye glede av at jeg la meg i hurpefila denne formiddagen. Fremdeles er det plass i livet til både forrett, hovedrett, dessert og ekstraurunder, samt øl og dram om taffelet er av en slik art at det vanker denslags drikke.

Ellers har jeg forsøkt å rette meg etter bunadboka. Rent bortsett fra at jeg aldri bruker den latterlige lille lua som hører til, og som jeg var dum nok til å betale ett tusen seks hundre kroner for, holder jeg meg sånn noenlunde til reglementet.

Lykkeligvis er det valgfritt å bruke forkle, og strømpene som hører til, er - til alt hell - i komfortabel bomull. For det er varmt nok med alt det andre som er av ull, og som kan bringe en stakkar til kokepunktet hvis anledningen for eksempel er et sommerbryllup i 29 grader.

Det var i et slikt sommerbryllup jeg oppdaget at du kan støte på flinke piker og bunadspoliti der du minst venter det.

Vi hadde spist og drukket og danset, og svetten drev, for ikke å si sildret. Jeg kjente livet klebe seg fast til overkroppen. Skjorta var blitt fuktig, og nå kjente jeg ullen klø tvers i gjennom.

Jeg løsnet diskret på sølvsnora livet snøres med, og fikk lagt inn akkurat passe med lufting til at det var mulig å løsne skjorta fra kroppen.

Da sto hun der, en flink tilårskommen pike med selvsydd bunad og falkeblikk.

Hun bemerket først anerkjennende at jeg hadde valgt 1932-modellen, som hun sa hun likte best.

Men, sa hun - dette går ikke an - og dermed tok hun tak i sølvsnora mi og dro til: - Det skal aldri være mer enn fire centimeters åpning!

Etterpå var alt bare kjipt.

Hva med en krans for dem som levde videre?

Programmet for årets 17.mai-feiring er kommet. Det inneholder ingen overraskelser. Det vil vi ikke ha, heller. Er det en dag tradisjoner skal holdes ved like, så er det på nasjonaldagen.

Du tuller ikke med ting som er som de er fordi de alltid har vært sånn, og dermed skal være slik fortsatt. Basta, bom og salutt dertil.

Følgelig er det, i en passe stor kommune som Drammen, for eksempel, åtte - 8 - seremonier med bekransning over de falne under 2. verdenskrig, samt en tilsvarende seremoni ved en eidsvoldsmanns grav på Strømsø kirkegård.

Alle på et tidspunkt da ingen andre enn dem som må møte opp, har tid til å være der.

I mindre kommuner, hvor de naturlig nok holder seg med færre falne å hedre, blir det fort litt mer fart i sakene. Kommunen der jeg vokste opp, hadde i overkant av 2000 innbyggere. Det skjedde ikke mye der, så 17. mai var et kjærkomment påskudd til å komme seg ut og treffe folk. Med unntak av de som var på gamlehjemmet, møtte alle opp foran herredshuset hver 17. maimorgen på slaget 08.00.

Det var der barnetoget stilte opp. Men før toget av pyntete unger og alle lærerne deres - som den gangen ikke klaget over at de ikke fikk lønn for å gå i tog - kunne gå, la ordføreren ned kransen ved bautaen over bygdas to, eller var det muligens tre, falne.

Denne seremonien har jeg fått gnidd så ettertrykkelig inn etter ni års repetisjon, at jeg synes det blir noe fryktelig tafatt over alle disse småbekransningene.

Der vi klinte til med ordfører, hornmusikk, alle skolebarn og øvrig befolkning i transportabel stand, smører Drammen - og de aller fleste andre kommuner av denne størrelsen, med et visst antall falne og et tilpasset antall bautaer - et tilfeldig utvalg politikere tynt utover. Vi har registrert at Drammen Mannskor også tar sin del, foruten en del hornmusikanter og, selvfølgelig, medlemmene av 17. maikomiteen. Finnes det tilgjengelige speidere, blir vel de også forsøkt mobilisert.

Alle andre - muligens med unntak av de falnes etterkommere eller andre slektninger - gir fullstendig beng.

Personlig tenker jeg mer og mer på alle dem som ikke falt i krigen, men som måtte leve videre. De fleste av dem er også borte nå.

Vi har hørt om noen av dem. De kom hjem, noen av dem utmagrete rett fra konsentrasjonsleirene, og tok fatt på å bygge landet opp igjen. Eller de kom ned fra cellene på skauen. De dannet regjering. De skrev bøker. Deres navn ble risset inn i historien.

Men veldig mange av dem gikk bare videre med sine liv, uten at vi hørte så mye til dem. De ble aldri våre helter, de var bare heldige som kom fra det med livet i behold.

Så kunne de jo ikke klage heller, da, selv om det for mange av dem var krevende nok å leve et normalt familieliv og stå i en jobb. Mange av dem drømte grusomme drømmer nesten hver eneste natt hele resten av livet. En kvinne fortalte meg en gang om hvordan farens redselsskrik i drømme var noe av det hun husket best fra barmdommen. Hun sa hun likevel hadde mye å være glad for, faren hennes drakk i hvert fall ikke.

Noen gjorde det. Som den gamle kvinnen som var stamgjest på en pub i en by jeg bodde. Hun og mannen satt der hver dag. Hun med sitt sherryglass, han med sin halvliter øl. De var et merkelig par. Han dyster og taus, hun sprudlende og kontaktsøkende, stiftet stadig nye bekjentskaper. De drakk seg like snydens hver kveld. Vanligvis synes jeg gamle damer som drikker seg fulle offentlig, er rett og slett frastøtende. Ikke slik med henne. Hun gjorde meg nysgjerrig.

Ved en anledning ble vi sittende ved samme bord. Så kom jeg på at jeg jo kunne spandere et glass sherry på henne. Det var første gang jeg så henne strekke hånden ut etter noe, og da så jeg at hun holdt den så rart. Først tenkte jeg at hun vel hadde gikt, som så mange på sin alder.

Hun var årvåken, den gamle, hadde merket seg blikket mitt på hånden sin.

Da jeg satte meg ned, viste hun meg begge hendene sine, holdt dem fram under bordet, så ingen skulle legge merke til det.

Hun hadde ikke negler.

- Det skjedde under krigen. Men nå snakker vi ikke mer om det! Hun sa det nesten muntert, før hun svingte glasset til skål.

Av andre fikk jeg senere vite, at både hun og mannen hadde drevet med illegalt arbeid under krigen, hun var blitt tatt og torturert.

De som visste om det, behandlet det gamle paret med respekt. Altfor mange andre behandlet dem som det de så ut til å være, to gamle fylliker.

Er det ikke snart på tide med en krans for alle dem som levde videre?