Arbeiderpartiet stengte barn ute fra fest

Nå når det stunder mot valg, er det mye politikkprat hjemme. Til min store glede, deltar også førstefødte og andrefødte mer og mer.

Den kortsiktige gevinsten av dette er naturligvis den at det ikke lenger så lett blir ramaskrik fra den oppvoksende slekt om jeg insisterer på å se nyheter eller et debattprogram akkurat når de gjerne vil se en eller annen actionserie som, vektet mot en god debatt, interesserer meg midt i ryggen.

Førstefødte går på videregående, og har vært heldig med sine lærere. De har tent hans samfunnsengasjement. Av en eller annen grunn er interessen for utenrikspolitikk størst. Kanskje er det fordi det er der konfliktene er tydeligst?

I hvert fall har han gitt nokså klart uttrykk for, at han synes det er vanskelig å skjønne hvem som står for hva i norsk politikk. - De sier jo det samme alle sammen, mener han.

Jeg var også tidlig politisk interessert. Faktisk ble jeg hivd på gangen på grunn av det allerede i 6. klasse. En velmenende lærer som ville bringe inn nye elementer i undervisningen, skulle forsøke å engasjere elevene til debatt i en skoletime. Tema var EEC, og der kjente jeg meg på hjemmebane. For dette ble diskutert både hjemme og på fjernsyn, og jeg hadde med interesse observert, at den som kapret ordet og beholdt det lenge, om nødvendig med alle midler og med stadig økende stemmevolum, fikk sagt mest.

Det endte med at jeg ble kastet ut av klasserommet for at de andre skulle slippe til. Og jeg som hadde følt meg så flink!

Tilbake til nåtida og den norske politikken.

Førstefødte sier at han er glad for at han ikke er gammel nok til å stemme til høsten, for da hadde han ikke visst hva han skulle velge. Det kjenner jeg meg igjen i.

Jeg kunne bedt ham om å lese partiprogrammene, og så vært ferdig med det.
I stedet fortalte jeg om læreren jeg hadde på videregående, som helt overrumplende kunne spørre en tilfeldig valgt elev, gjerne midt i en time: "Nå, unge mann, hvor mange aviser har du lest siden i forgårs?".

Han sa det slik: I læreboka står det hvordan samfunnet skal styres. I avisene kan dere lese hvordan det virkelig blir styrt. Jeg lærte mye av den mannen, ikke bare å lese aviser, men også å se etter hva politikerne faktisk gjør, i stedet for å navigere etter hva de sier de skal gjøre.

Naturligvis er det, for folk som ikke ferdes nær maktens korridorer, vanskelig å ettergå folkets kårne i det daglige, i hvert fall når det gjelder våre folkevalgte på Stortinget. Den jobben må vi kunne forlange at media gjør, ikke bare like før valget, men hele tida.

Nærmere hjemmet blir sikten bedre. I kommunen der vi bor, kan vi lettere følge med på hva politikerne gjør, ja vi kan til og med slumpe til å treffe dem på butikken og slå av en prat.

Førstefødte og andrefødte er stolte drammensere. De er kry av byen de er vokst opp i, som en gang - for kort tid siden, faktisk - var best kjent som Harry-byen. Det har vært en rivende utvikling, og det mest synlige har skjedd under borgerlig styring.

Men var det ikke sånn at mye av grunnlaget for den utviklingen vi ser i dag ble lagt da en folkevalgt fra Arbeiderpartiet bar ordførerkjedet?

Og den nye levekårsundersøkelsen viser, at det i Drammen finnes en bakgård.

Sola skinner ikke på alle her heller, og Arbeiderpartiet har med jevne mellomrom klort giltteret av de borgerliges glansbilde og kritisert dem for ikke å gjøre nok for byens fattige.

Det er opposisjonens privilegium og simple plikt å dra det sittende styret hardt og regelmessig i ørene. Men ville vi hatt færre fattige om de hadde hatt mer å si? Det vet vi ikke, sier jeg til min førstefødte.

Han synes det er vanskelig å finne ut hvem som er flinkest. Så sier jeg, at det tar tid å finne ut, men det er viktig at de er til å stole på, og at de ikke glemmer hvem som har valgt dem. For eksempel, sier jeg, så skal du, hvis du har gitt din stemme til en politiker, føle deg trygg på at du skal kunne ta kontakt med denne politikeren hvis det er noe som er viktig for deg. Du har nemlig valgt vedkommende til å representere deg.

Det er det ikke mange som gjør. Og det er kanskje grunner til det. Folk flest er ikke av den oppfatning at politikere i formannskap og bystyre er noen man bare ringer til, liksom.

Forleden snakket jeg med en kar, oppegående og ressurssterk fyr med både god utdannelse og ansvarsfull jobb. Han var overlykkelig fordi han hadde klart å få til en avtale med en sentral Høyre-politiker i byen, som ville låne øre til mannens fortvilelse i forbindelse med en sak der han og flere andre aktører følte seg fullstendig overkjørt av en saksbehandler i kommunen.

Han hadde fått i stand avtalen med politikertoppen via en bekjent som var medlem i partiet, fortalte han. Nå gledet mannen seg til det avtalte møtet. Etter langvarig og tidkrevende steinhøgging håpet han nå å møte litt mer forståelse.

Mitt kjennskap til denne politikeren gjør at jeg vet at mannen ikke hadde behøvd å gå via bekjente for å få til en prat om denne affæren han hadde slitt sånn med.

Det hadde holdt å ta en telefon selv. For dette er en politiker som tar sin rolle som ombudsmann på alvor, og som dessuten tar konsekvensen av at han, som representant for det styrende flertall, faktisk er den stedige byråkratens arbeidsgiver. Jeg har tillit til politikere som, uansett parti, er villig til å løfte blikket fra dokumentbunken og ta seg tid til å møte dem som må leve med konsekvensene av deres avgjørelser, og som ikke overlater mesteparten av jobben til administrasjonen de er satt til å styre.

Jeg tror også, at mannen som endelig opplevde å bli hørt, kan komme til å velge akkurat dette partiet når dagen kommer for at han skal gå til valgurnen, uansett hva utfallet blir av saken han strir med.

Ganske annerledes stiller det seg med et annet tilfelle jeg har kjennskap til, der en familie i dyp fortvilelse for noen år siden henvendte seg direkte til en kommunes fremste folkevalgte i en sak som berørte et barn. Alle brev til denne politikeren ble besvart av rådmannen, en henvendelse om å få til et personlig møte med politikeren ble ignorert.

En brev til en statsråd i den da sittende regjering ble redningen for denne familien. Han grep resolutt inn, og tok nødvendige grep for å hjelpe barnet og familien. Da de senere sendte ham en stor blomsterbukett som takk for hjelpen, kvitterte han med et svarbrev der det sto at han gjorde det han var valgt til å gjøre.

Hvem av disse to politikerne fortjener en stemme? Jeg er ikke i tvil. En fokevalgt som lukker døra for henvendelser som denne, kan ikke betros ansvaret det er å styre.

Sett i ettertid, var avvisningen jeg selv en gang ble utsatt for, mer egnet til å le av. Men det var nok til at min far utbrøt at han aldri mer i sitt liv skulle stemme på Arbeiderpartiet.

Det skjedde på forsamlingslokalet Varden på Eidsfoss. Der skulle det være stor juletrefest for barn, og alle i klassen min skulle dit, også jeg. Jeg var vel en åtte - ni år, og gledet meg voldsomt til gang rundt juletreet og det obligatoriske møtet med nissen med godteposene. Det var ei opprømt jente med sløyfe i håret, foldeskjørt og pensko i pose som ble kjørt til festen av sitt faderlige opphav.

Utenfor Varden så jeg baklysene på bilen til faren min forsvinne hjemover i vinterkvelden. Selv sluttet jeg meg til køen av småfrysende barn som sto i kø på trappa for å komme inn i det vedfyrte forsamlingslokalet.

Da jeg omsider kom fram til døra, sluknet forventningens lys brått og brutalt. For der sto det et voksent kvinnemenneske og passet på hvem som skulle slippe inn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var velkommen. "For mora di er ikke medlem av kvinnegruppa!" sa damen. Det var bare Arbeiderpartiets barn som fikk slippe inn i varmen denne kalde januarkvelden.

Det var kaldt å gå fem kilometer alene hjem langs en uopplyst riksvei.

Pengeflyttersniler med gangsperre

Den siste tiden har både jeg og en av mine bekjente vært i den situasjon at vi har ventet på penger fra en bank, i stedet for omvendt.

Vi vet jo, at når det er omvendt, går det hele svært fort, eller omgående, som det heter i de kretser. Men er ikke fram og tilbake like langt? Og hvis det er det - og det er det vel fremdeles - bør det vel kunne gå like fort begge veier?

Min bekjentes anliggende var, i oppdrag for sin gamle mor, å opprette konti for henne i en ny bank, som var i passende gåstolavstand fra hennes nye leilighet. Mor og sønn dro sammen til banken for å fylle ut alle de nødvendige papirer, og den eldre fruen tok med seg sitt nye bankkort og dro hjem for å pugge koden. Hun fikk beskjed om at pengene ville bli overført fra hennes gamle bankforbindelse så fort de hadde oppsigelsen i hende.

Hun var klar til å klippe i stykker sitt gamle kort, men ble stanset av sønnen, som ba henne vente til hun hadde fått bekreftet at det var kommet inn penger på den nye kontoen.

Det skulle komme til å ta tid. Eldre mennesker er imidlertid nøysomme, så hun hadde ikke noe øyeblikkelig behov for å hente ut noe av den faktisk nokså betydelige sum hun hadde flyttet til sin nye bank. I hvert fall trodde hun at hun hadde gjort det.

Da hun etter et par ukers tid hadde brukt opp de rede penger hun hadde hjemme, var tiden inne for å bruke det nye bankkortet. Stor var hennes forferdelse da hun ikke fikk ut en krone. Saldoen var null.

Sønnen ble satt på saken, og gjorde en heltemodig innsats, tatt i betraktning at han fikk oppdraget klokken 14.45 fredagen før påske. Da er det vanligvis ikke lett å komme på skuddhold av levende mennesker i en næring som har forskanset seg bak et nettverk av elektroniske tjenester og automatiske telefonsvarere, og som gjerne deler sentralbord med 100 andre filialer.

Men ved kreativ bruk av internnummerlogikk, fikk han los på en bankmann som egentlig ikke hadde denslags problemer som sitt bord, men som oppfattet at det kunne føre til en viss badwill for banken om det faktisk viste seg å være deres ansvar at en 85 år gammel kvinne sto uten likvider og med tomt kjøleskap foran påskehøytiden.

Umiddelbar hjelp kunne han dessverre ikke gi. Manglende overføring skyldtes nemlig at den gamle banken ikke ville sende pengene over til den nye før de hadde fått tilbakelevert den eldre kvinnens bankkort. Det hadde ingen gitt beskjed om.

I mellomtiden sto pengene - som nevnt en betydelig sum - på en brukskonto i en bank hun ikke lenger brukte, på en konto hun hadde sagt opp, til 0 prosent rente. Ikke fortell meg at den banken som holdt på disse pengene så lenge, ikke tjente på det.

Bankkortet ble levert inn i all hast før påskehøytiden skalket alle luker, og det ble vanskelig, fikk man vite, å få dette i orden før etter påske, altså å få pengene over.

Fruen hadde imidlertid en sparekonto. Når denne generasjonen sparer, så mener de noe med det. Og en sparekonto knekker de bare i ytterste nødsfall. Det ble gjort, for et beskjedent forbruk til tross, hun ville selvfølgelig ha både mat og penger til påske.

Nå skulle en jo tro, at dette måtte ordne seg første virkedag etter påske. Hah!

Da sønnen nye to uker etter påske skulle gå inn i nettbanken og betale en regning for sin mor, sto kontoen fremdeles i null. Han ble sint. Denne gangen nøyde han seg ikke med en telefon, han kjørte fire mil og møtte opp personlig i den aktuelle filialen.

- Pengene er underveis, var svaret han fikk.

- Og nøyaktig hvor er underveis?

- De er på vei inn.

- Jamen hvor er de - er de her eller der?

På dette tidspunkt, kunne vår mann berette, ble bankmennesket nærmest forurettet, og ba ham forklare hva han mente med det spørsmålet. Hvorpå han svarte, at han ville vite, om hans mors penger sto i denne banken eller den andre, at det umulig kunne være flere altermativer - og hvem som nå egentlig fikk renteinntektene av hans mors penger, enn si hvem som hadde dratt rentefordeler av disse de siste ukene?

Da svarte bankmennesket, at det umulig kunne være av interesse, fordi pengene skulle over fra en brukskonto til en annen - begge med 0 prosent rente. Underforstått, da kunne jo bankene like gjerne tjene noen penger på å ha denne summen flytende flere uker i dette ukjente ingenmannsland som de overfor kundene velger å kalle underveis.

En historie i denne historien er jo den, at hverken den nye eller den gamle banken hadde veiledet sin kunde om, at når saldo på brukskonto passerer et sekssifret beløp, kan det lønne seg å overføre noe til sin sparekonto, der man får noe igjen for å ha det stående.

Sønnen forlot nå ikke banklokalet før pengene var overført - til den gamle kvinnens sparekonto.

Dette skrives mens jeg venter på en overføring som har utbetalingsdato i dag. Dags dato er nå tolv timer gammel, og jeg har nettopp ringt banken for å purre. Gjett hviket svar jeg fikk?

"Pengene er underveis".

Lei av plastpisspreikpresset

I dag, nok en gang, skulle jeg bli rammet av denne ekle følelsen jeg kjente for første gang på videregående, da det ble pinlig taust rundt meg da jeg tilkjennega at jeg likte Geir Børresens smurfesanger.

Senere skulle dette ekle dukke opp blant annet en gang da hanskerommet i bilen spratt opp, og det falt ut en CD med DDE - ved beina til en passasjer med svært sofistikert musikksmak. Han var tydelig rystet, og jeg kjente den samme irriterende trangen til å forsvare meg da, som jeg gjorde den gangen med smurfene, og som jeg har gjort mange ganger senere, når jeg gjør noe som bryter med den gode smak, eller som ikke er helt politisk korrekt.

Gjennom årene har jeg riktignok vært på mange rølpete nachspiel der både DDE og Smokie har bragt stemningen i taket, til og med i ganske eleverte kretser. Personlig foretrekker jeg Slade ved slike anledninger, men dem er det nesten ingen nachspielverter som kan by på lenger - og forresten var det heller ikke det dette skulle handle om. Egentlig.

Egentlig er det den nye plastinnsamlingsordningen i Drammen jeg er forbannet på.

Lenge har vi - husbonden, vår førstefødte, vår andrefødte og jeg - følt oss flinke og vel miljøtilpasset etter årelang kommunal dressur. Vi har ikke bare sortert vårt avfall i tre dunker; papir, organisk avfall og papir. Vi har også regelmessig samlet glass og flasker i en pose, renvaskete blikkbokser i en annen og like renvasket plastemballasje (renvasket fordi alt som kan stinke stinker så fort muligheten byr seg) i en tredje, for deretter å befrakte det til nærmeste returpunkt.

Vi har dessuten lojalt fortsatt å skylle og brette og stappe melkekartonger, selv etter at Hurum Papir ble lagt ned, og kartongkubbene våre måtte fraktes med dieseldrevne vogntog til utlandet.

Vi har riktignok tenkt noen ganger, at å vaske og skylle alt dette vel forbruker nokså mye energi, det går jo ikke an å få ut gørra av makrellbokser med bare kaldt vann, for eksempel. Så har vi tenkt, at det er en kjettersk tanke, for de som har tredd dette ned over hoder som allerede er hardt belastet med det lønnsarbeid som blant annet er en tvingende nødvendighet for å evne å betale renovasjonsavgiften, de har vel regna på det.

Så vi gjorde det som skulle til, selv om det etter hvert er blitt nokså trangt i kjøkkenbenken til et husbankhus som ikke ble tegnet i en tid da det var vanlig å inkorporere private deponier.

Som sagt, vi følte oss flinke, i hvert fall de gangene vi ikke tenkte på hvor mye CO2 vår relativt solide familiebil slapp ut etter å ha blitt kaldstarta for å kjøres til returpunktet en lørdag morgen fordi vi heller ikke den uka hadde rukket å ta fredagsrengjøring på fredag. Det er forresten ikke alltid vi rekker det lørdag heller - jeg mener, når vi ikke rekker det på fredag - men ikke si det til noen.

Det skal imidlertid innrømmes, at det har vært riktig deilig å skeie ut ordentlig innimellom. Den ubetalelige følelsen av å være ordentlig rampete. Tenk, kaste en uvasket makrellboks - også rett i restavfallsposen, da dere!

Denne uken nådde vi et metningspunkt. Vi har til nå, lojalt fulgt den nye ordningen med plastretur, som innebærer at all plastemballasje heretter skal samles i en svær søppelsekk, for så å settes ut sammen med papirbeholderen, og hentes av en av renovasjonsselskapets biler.

Fulgt lojalt er kanskje å ta noe hardt i, siden ordningen er så ny at første henting ennå ikke er gjort, men vi har i hvertfall vært flinke og lydige en og en halv uke.

I dag sto jeg altså der, med en isboks, nyvasket og fin, og tenkte, at det er ikke veldig lekkert med en svær søppelsekk full av dritt i en krok på kjøkkenet. Så følte jeg et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke likte dette som skal være så viktig for oss alle.

Det var da jeg begynte å tenke på den garasjen jeg kunne bygd for det jeg har betalt i renovasjonsavgift siden jeg flyttet til denne kommunen, og i den garasjen kunne det vært et eget lite søppelrom, og mens jeg tenkte dette, økte trykket og temperaturen kraftig, og jeg stappet og stappet for å få den isboksen ned i sekken som det siste bidraget før jeg begynte å fylle en ny.

Da revnet hele dævelskapen.

Mitt yoghurtbeger er fullt.