Snart jul i Barneskolandet

Det er snart jul i Barneskolandet. 

Bakom grinda inni skogen og på begge sider av de to elvene ligger det. Det lille landet der det legges appelsinskall på svartovnen når det nærmer seg jul.

Appelsinene, fem i tallet, bragt i hus i en brun papirpose av en far som hadde hatt ærend i den ene av byene som ligger på begge sider av den svære elva,  der de store båtene la til kai. Båter med bananer. Og appelsiner.

Vi skjærer ut en liten firkant av skallet, brødrene mine og jeg, og dytter tre sukkerbiter ned i hølet. Vi suger frukten tom for saft gjennom sukkerbitene, før vi deler appelsinene med kniv og spiser det søte kjøttet.

En grønn Taunus forbinder husene og folkene i det rare landet som er litt her og litt der. Når det snør mye, spenner faren vår hesten foran treplogen han har laga sjøl. Mor og vi tre ungene må stå oppå plogen for at den skal bli tung nok. Så blir det vei.

Den fører til mormor som bor i et tømmerhus ved berget der de henta ut sølvet og til farmor som alltid har varm ertesuppe med timian i en kjele på ovnen. Og så fører den selvfølgelig til byen der appelsinbåtene legger til. Der er det en nisse som står og nikker til oss i et vindu når det ikke er lenge igjen til jul.

Det er svarte og hvite firkanter i gulvet i butikken med nissen. Det er fullt av dammer fra snøen alle menneskene har dratt med seg inn fra julegatene. Vi er små, og står tett sammen i trengselen av fremmede, brødrene mine passer på meg og pengene vi har fått til å kjøpe julepresanger for. 

De voksne lar oss gå alene i byen, enda vi er små. Det er fordi vi har en far som kan plystre høyere enn alle andre. Han stiller seg midt på torget og putter to fingre i munnen og fløyter så han høres over halve byen. Da løper vi i samlet tropp i retning lyden.

Det er lenge å vente til jul. Først skal det vaskes. Innervinduer og yttervinduer, tak, vegger og gulv. I vinduskarmene står blomstene på rekke og rad. Begoniene har knopper som smeller når jeg trykker på dem. Jeg får ikke lov, men gjør det når ingen ser. Og de dør ikke.

På kjøkkenet er det en magasinovn og en svær vedovn. Strømmen går ofte i ukene før jul, når alle mødrene baker på en gang. Når moren vår henter den aller største hollandske krukka opp fra kjelleren, vet vi at vi må bære ved. Tidligere på året er krukka brukt til ølbrygging. Nå skal vi ha smultringer i den.

Mens faren vår står i skjulet og høgger ved, stabler vi for hverandre. Med den ene handa holder vi en vedpinne rett opp, som støtte for vedkubbene vi legger lag på lag oppover armen. Så balanserer vi på rekke og rad langs den glatte stien mellom skjulet og huset. Det er vanskelig, fordi vi må spurte det siste stykket inn mot trammen. Vi har respekt for takraset som kan komme der, og er på vakt mot det hele vinteren. Jeg er alltid redd for at takraset skal ta katta mi. Far sier at katter klarer seg alltids. En gang så jeg det. Først kom det en rar lyd, som om hele huset stønna.  I det bittelille øyeblikket mellom stønnet og bulderet da snømassene kom, så jeg kattespranget mot tryggheten lenger ut på tunet. Far hadde rett.

Det er varmt på kjøkkenet når smultgryta er klar. Jeg får ikke lov til å nærme meg ovnen, for varm smult kan være farlig. Men jeg får lov til å stikke ut smultringene når mor har kjevla ut deigen. Jeg bruker et kjøkkenglass. Midten stikker jeg ut med en brennevinskork, den samme hvert år, som mor har liggende i skuffen med kjøkkenting.

Deigen fra midten knar jeg sammen til en klump, så mor kan kjevle den på nytt. Når lyset går, for det gjør det hver gang, fristes jeg ikke til å spise av deigen før mor klarer å få tent stearinlyset. Jeg har gjort det før, og den smaker ikke noe godt. Dessuten vanker det en belønning når stekingen er ferdig.

De aller siste bitene fra midten stekes i smulten, og så får vi smake. Det er aldri mange, noen ganger  bare en til hver. For mor sier det er viktig å skille mellom helg og hverdag.

Da blir helga så mye finere. Og det gjør den.

Til minne om Bent Harris Evandt

Redaktør Bent Harris Evandt døde den 23. november, 71 år gammel. Det er en uvanlig begavet skribent og en betydelig kulturpersonlighet som nå har gått ut av tiden.

Bent vokste opp på Nøtterøy, og startet sin journalistkarriere som lærling i Tønsbergs Blad på slutten av 50-tallet, etter blant annet å ha studert ved Cambridge. Etter kort tid sa han farvel til en trygg og sikker jobb i redaksjonen og kjøpte sin egen avis, lokalavisen Jarlsberg i Holmestrand. Han ble landets yngste redaktør, og eide og drev Jarlsberg i 21 år. I løpet av disse årene kjøpte han også Svelviks Tidende, og startet Hurums Avis og Sandebladet.

Den unge redaktøren kom fra en velstående familie, og det var hans mor som i 1960 stilte midler til rådighet, slik at sønnen kunne kjøpe sin egen avis. Faren var skipskaptein for Wilh. Wilhelmsen, og omkom da skipet han førte ble torpedert av tyskerne i 1941. Tapet av faren kastet en tung skygge over Bents liv.

Jeg ble kjent med ham da han ansatte meg som journalist i Jarlsberg i 1980. På dette tidspunktet var hans lille avisimperium i ferd med å rakne. Som så mange andre redaktører, var han bedre til å kåsere enn til å budsjettere, og han hadde mange tunge stunder mens han slet med å redde sin elskede avis fra skifteretten. Av en eller annen grunn vant jeg raskt hans fortrolighet, og han delte mange av sine tanker med meg i disse dagene. En sen kveld ba han meg bli med ned til havnen i Holmestrand. Vi gikk dit, og sto der tause sammen en lang stund. Så vendte han om og gikk tilbake mot avishuset i Leira 5. Etterpå fortalte han at han pleide å oppsøke havet i tunge stunder, for å være nær sin far. Nå, mer enn tretti år etter, blir jeg fremdeles rørt over at han delte dette med meg.

Utad fremsto han som en sorgløs mann. Han briljerte med sine omfattende kunnskaper, og førte et så sobert riksmål at han ble omtalt som Vestfolds gullpenn. Han var en svært ettertraktet kåsør, og var en gudbenådet forteller. Med sin sonore røst evnet han helt fram til sine siste levedager å trollbinde en forsamling på en måte som er de færreste forunt.

I bybildet i Holmestrand skilte han seg ut på en måte som var nokså utypisk for en som kom fra det han selv kalte et besteborgerlig hjem. Han levde som det passet ham, sa hva han ville, og omgikkes hvem han ville. I avisens spalter kunne han gå nådeløst i rette med hvem det skulle være; han krøp aldri for noen, og balanserte innimellom hårfint på kanten av injurielovgivningen.

Han næret en oppriktig avsky for maktmennesker, men var forøvrig noe nær fullstendig fri for fordommer. Deler av kretsen rundt Bent Harris Evandt kan best beskrives som nokså bohemsk, og ble flittig omsnakket i småbyen. Det frydet han seg over.

Han nøt uansett respekt der han trengte det. Da det ikke lenger nyttet å holde kreditorene unna avisens dører, henvendte han seg til fremstående personer i byens næringsliv, og ba dem gå inn med midler for å redde lokalavisen fra skifteretten. Han kom tilbake med løfter om penger, men måtte gå med på å knytte til seg en person som skulle styre avisens økonomi.

Vedkommende tok et jerngrep om kassen, og bare tre dager før jul informerte han avisens ansatte om at det ikke ville bli betalt ut desemberlønn. Fortvilelsen var, naturlig nok, stor. Avisen hadde gått svært sent i trykken natten i forveien, og redaktøren lå fremdeles hjemme og sov, intetanende om denne beslutningen.

Det ble jeg som måtte reise opp til redaktørboligen på Gullhaug og vekke ham. Han skuffet ikke. Bent gjorde det helt klart, at han ikke ville vite noe av at hans ansatte skulle lide under denslags prokuratorufølsomhet. Jeg fikk beskjed om å skaffe penger ved å gå rundt i forretningene i Holmestrand og kreve oppgjør for annonser de forretningsdrivende hadde rykket inn i avisen. Kort etter satt jeg sammen med avisens kontordame og skrev fakturaer i et voldsomt tempo. Og handelstanden i Holmestrand var imøtekommende, selv om avisens krav mot dem strengt tatt ikke var forfalt. Det var ikke første gang avisen var i beknip, butikkeierne var vant til å stille opp. Det ble rikelig med penger til julelønn.

Jeg satt og talte opp pengene, og hadde akkurat samlet myntene i en haug og sedlene i en pen bunke, da kontordamen slo alarm. Den økonomiansvarlige var på vei opp trappen til redaksjonen, og gode råd var - bokstavelig talt - dyre. Jeg kom ikke på noen bedre løsning enn å sope alle myntene ned i skrivebordskuffen. Seddelbunken satte jeg meg på. Jeg ble sittende på min post til økonomen hadde forlatt lokalene.

Etter jul oppdaget han hva vi hadde gjort, og avsluttet samarbeidet umiddelbart. Tre måneder etter gikk jeg igjen runden med annonseregninger til butikkene i byen. Jeg fikk inn nok penger til å dekke halvparten av kravet som var grunnlaget for Holmestrand kommunes konkursbegjæring. Bent håpet det var nok til å dra avisen ut av glohaugen. Det var det ikke. Kommunen viste ingen nåde, og da redaktøren kom tilbake fra skifteretten, hadde han ikke lenger noen avis å skrive sine legendariske randbemerkninger i.

Han var knust, men angret ingenting. Historien om hvordan vi berget den siste julelønnen moret han seg over til sine siste dager.

Heldigvis tørket gullpennen aldri ut. Og hans skriveglede var etterspurt. Han skrev årsberetninger, årbøker, petitartikler, epistler, biografier og artikler i en stri strøm. Når en fremstående person gikk bort, kunne det skje at avisene henvendte seg til Bent for å få ham til å skrive nekrologen. For de etterlatte var hans signatur under minneordet en bekreftelse på avdødes betydning i samfunnet.

I 1987 fikk han Holmestrand kommunes kulturpris. Det var fullt fortjent, og ikke en dag for tidlig.

Hans kunnskaper og interesser favnet svært bredt, men han utmerket seg særlig på enkelte felter. Han var en ener når det gjaldt lokalhistorie, litteratur, bildende kunst og pressehistorie. For meg var han en døråpner til en helt spesiell forståelse av Edvard Munchs liv og virke. Bent var i unge år husvenn hos Inger Alver Gløersen i Borre. Fru Gløersen var Munchs nære venninne i årene han tilbragte i Åsgårdstrand, og gjennom kontakten med henne fikk Bent en eksklusiv og personlig tilnærming til Munchs fantastiske produksjon.

Av alt Bent delte med meg gjennom tretti års nært vennskap, er det noen sommertimer som skaper bilder det alltid vil være godt å hente frem. Vi hadde hatt en lang dag i solen på Kommersøya i Holmestrandsfjorden, med oss var Bents nære familie og venner. Utpå kvelden bega vi oss til Borre, varme av sol, og med salt dryssende fra halvtørt hår etter mange svømmeturer, til fru Gløersens rødmalte hus, som sønnen Gløer brukte som sommerbolig.

De ungarske syrinene rundt sommerboligen hadde vokst til en jungel etter at fru Gløersens myndige hånd hadde gått til hvile. Veggene i den gamle stuen der den store kunstneren så ofte hadde vært gjest, var nærmest dekket av originale verker fra hans hånd. Den hjemmelagde ripsvinen som var en del av Gløers morsarv ble hentet opp fra kjelleren, og gjennom sommernatten fløt den gode samtalen til morgenduggen la seg på de gamle syrinene. I slike vennelag var Bent i sitt ess.

Imidlertid satte han også pris på ensomhet. Han trengte å være alene for å kunne tenke uforstyrret. For noen år siden valgte han derfor å flytte på landet, til et gammelt hus i Ramnes. Huset var ikke tidsmessig innredet, og Bent måtte greie seg uten den type komfort de aller fleste av oss tar som en selvfølge. Det gjorde ikke saken noe særlig bedre at han aldri var en praktisk mann. Likevel var han lykkelig der.

Han fylte dagene med radiolytting, skriving og lesning. Han holdt seg godt orientert om den løpende samfunnsdebatten, og bar på ingen måte preg av at han tilbragte det meste av tiden alene. Han ringte meg ofte, og vi hadde lange og gode samtaler helt til den siste tiden.

Det hendte han klaget over at velmenende mennesker til stadighet forsøkte å overtale ham til å flytte til en mer passende bolig. Han så på det som utidig innblanding, og insisterte sterkt på at han hadde det så godt i sitt gamle hus, at han aktet å ende sine dager der.

Etterhvert førte helseplager til at han måtte tilbringe noen uker på sykehjem. Omsorgen han fikk der, gjorde ham svært godt. Etter dette oppholdet forsonet han seg med at han på sikt nok måtte ta imot mer av den type hjelp, og at det likevel ikke var sikkert at han kunne tilbringe en vinter til i det gamle huset.

Han slapp å ta dette valget. Bent fikk dø der han kjente seg hjemme.

Vi som var hans venner, vil minnes en modig mann som tok uvanlige valg og sto for dem, helt til det siste.

Nå går tankene først og fremst til hans døtre, Annette og Cecilie, som har mistet en far de i alle år måtte dele med så mange. Han beriket våre liv, og satte uutslettelige spor i våre tanker.

Ingvild-Anita Velde Kösling

Våren med den rosa jakka

Alt er liksom snudd helt rundt. Det er uvant å skulle kle på mor. Det er lenge siden jeg hadde små barn. Da gikk dette fort, ganske rutinemessig rullet jeg opp buksebeina, før jeg smatt dem over små føtter som dirret av iver etter å kaste seg ut i leiken.

Det er ikke slik med den gamle. Først må jeg hekte buksebeina så langt opp jeg får dem, før jeg trer sandalene med grovmønstret såle innpå føttene hennes. For hun må ha sko på, slik at hun ikke glir når hun, litt klossete og støttet av meg, kommer seg opp på to, slik at vi får dratt buksa opp det siste stykket. Jeg kjenner jeg har elendig håndlag med dette, blir varm og stresset, og får dårlig samvittighet når jeg må ta meg kraftig sammen for ikke å bli irritert. 


Noen ganger - stadig oftere den siste tiden - når vi kommer hjem til henne, har hun dratt buksa utenpå genseren og golfjakka, slik at alt ligger i en klump rundt livet. Venninnen hennes, som er mye sprekere, retter på slikt når hun ser det. Vi også. Hun tar seg ikke nær av det, bare aksepterer at vi gjør det.

På skjenken i stua står bildet av henne og faren min. Det er tatt like før de forlovet seg. Hun har ferskenansikt under nylagt hår og et godt smil;  jeg ser det er ekte og ikke bare for fotografens skyld. Det er litt som det smilet jeg husker fra da hun så sine dattersønner for første gang, det er rent, det er godt, og det er ekte, som et flyktig lite riss av lykke.


Slank som silhuettene fra kjolemønsterarkene på femtitallet  står hun der, i et av mange antrekk som hun og hennes venninne, sydamen, hadde laget spesielt for henne. Det er dette bildet som alltid får meg til å tenke, at jeg må også lære meg det som mor og alle hennes jevnaldrende kunne så godt, å huske på at også bena kommer med på bilder. Hun står med føttene dandert som en danserinne, balanserende fjellstøtt på de lekreste stiletthæler. 

Inne i henne et sted lever ennå denne unge, bekymringsløse og elegante kvinnen.  Nesten borte ble hun noen år, med små barn som kom tett, og som senere vokste til  kravstore ungdommer som slukte alt.  Hun håndterte en endeløs rekke med klesvask, gårdsarbeid og allehånde bordsetninger, alltid riktig og til rett tid, og med en notorisk skikkelighet over alt hun tok i. 


Jeg er tre og et halvt år og leker ute i gata utenfor huset til farmor. En dame som er pen på samme måte som damene i farmors ukeblader kommer mot meg og hilser blidt. Det er moren min, som har latt sin svigermor passe meg mens hun er hos frisøren. Hun er så forandret etter frisørbesøket, at jeg ikke kjenner henne igjen før jeg hører stemmen hennes.

Som gammel har hun tatt igjen noe av det forsømte. Etter mange år da klesskapet var fylt av alt som var fornuftig, halvdystert, varig og aller helst kjøpt på salg, klinte hun til og kjøpte seg rosa klær fra topp til tå. Ikke sånn litt ute av balanse på grunn  av langt fremskreden alder-rosa, men delikat blekrosa tøy av god kvalitet. Hun hadde nettopp flyttet inn i ny leilighet i byen, til overmål i samme blokk som sin sydamevenninne fra ungdomstiden. 

Da hadde hun vært livstruende syk flere ganger, men kjempet seg hver gang tilbake til livet med en seighet som forundret alle rundt. Livet er et helt annet nå enn da hun poserte på bildet som pynter skjenken. For mannen som står ved siden av henne på bildet, min far, er ikke lenger den store, sterke som hun kan lene seg til. Han får alzheimer, og hun mister ham bit for bit. Når han endelig får plass på sykehjem, har han allerede vært en tung byrde for henne lenge. Så lenge at det tar tid, før hun har overskudd til å bli med på sykehjemmet for å besøke ham. Når hun endelig gjør det, pynter hun seg. En gang er det musikkveld på sykehjemmet, med dans for de demente og de av deres ektefeller som ennå lever. Far er også pyntet denne kvelden. Noen tar et bilde av de to sammen. Det var den tiden da han ennå kunne ha gode øyeblikk, stunder da han fremsto som helt frisk, lommer av normalitet som plutselig var der. Ikke så da dette bildet ble tatt. Han smiler til fotografen slik som vi alle har lært siden vi var små, at foran et kamera smiler vi. Smilet er et grin. I øynene ser jeg noe av det som kom med sykdommen, og som var så vanskelig å foholde seg til; vanviddet. Bildet er godt, fordi det fanger sannheten i det øyeblikket det er tatt. Men det er vondt å se på. Mor har rammet det  inn og hengt det på en vegg på kjøkkenet. Jeg liker bildet på skjenken mye bedre. 

Da jeg var liten, fikk jeg leke med de gamle klærne hennes. Ikke så gjerne med den dueblå brudekjolen som var så kjedelig. Mye heller prøvde jeg den svarte ballkjolen med fløyelsliv og tyllskjørt. Den passet til jeg var omtrent tolv; hennes fuglevingeveverhet ble ikke en del av min arv. Med god hjelp av en kreativ sydame kunne jeg likevel gifte meg i min mors pensjonerte festkjole da den dagen kom. Jeg balanserte til rådhuset på hennes gjennom nesten tre tiår pent parkerte stilettsko, og hun ytret aldri et kritisk ord om at hennes datter sto ravnsvart brud. Hun har alltid foretrukket det spesielle.


Det er snart bare sydamevenninnen og brødrene mine og jeg som husker at hun er noe mer enn en 87 år gammel kvinne som trenger stadig mer hjelp til å klare bare det å bo for seg selv i en leilighet. Det er mange av dem i denne blokka. Eldre, flest kvinner, jeg møter dem i gangen og heisen på vei ut og inn. En eller flere av bilene til kommunens hjemmetjeneste er stadig å se på parkeringsplassen utenfor. De er alle i samme båt. 

De får all den hjelpen de trenger, men det går stadig lenger mellom hver gang de møter noen som ser personen bak behovet for hjelp og pleie. Jeg kom på det da jeg gikk på rastløs leting i kjøpesenteret etter en fødselsdagspresang til mor, som egentlig ikke ønsket seg noe. Det var i hvert fall det hun sa.

Da visste hun naturligvis ikke noe om den blekrosa, florlette strikkejakka jeg skulle finne, og som jeg i det øyeblikket jeg så den var helt sikker på ikke passet til en 87-åring. Den var derimot helt riktig for den kvinnen som lever langt inni 87-åringen, og som stadig færre ser.

Det var på grunn av denne jakka  hun krevde full gjennomprøving av smått og stort i garderoben. Plutselig husket hun at det snart er vår. 

Våren med den rosa jakka.




























 

Gutten som gjorde i gullbuksene

Inntil i dag har jeg vært åpen for at det kan være grunn til å ha en viss sympati med tankreder og milliardær John Fredriksen, som for Vårherre vet hvilken gang har meddelt offentligheten at det er så vanskelig å drive internasjonal business i Norge, at han nå vil flytte sine virksomheter utenlands.

Jeg har vært innstilt på på tenke, at dette er en overmåte flink kar, som har bygd opp kolossale verdier fordi han har greie på ting som du og jeg ikke skjønner oss på, at dette handler litt om en annen verden, og at det tross alt er flott når en vanlig oslogutt kan slå seg opp og skape verdier hele vårt samfunn kan trekke veksler på. Høyt verdsatte arbeidsplasser og verdifull kompetanse er noe av det han truer med å flytte ut av landet.

I media har vi møtt menneskene som bor og virker på steder der det gror i Fredriksens spor. Vi har hørt om jobber som kan ryke og om bekymringen for hva de da skal gjøre for å få mat på bordet og slippe å selge huset, og vi har tenkt at det er nå litt fælt da, at disse myndighetene ikke kan gjøre noe mer for å legge til rette for denne flinke karen.

Vi har lett for å tenke sånn her i Norge, særlig når det handler om disse tøffe gutta som kanskje ikke hadde det så veldig fett i barndommen og heller ikke var så veldig flinke på skolen, men som har kommet seg opp, langt opp, og bygd seg formuer så store at verdiene så å si er abstrakte for vanlige lønnsmottakere.

Vi har båret over med at de antakelig har kuttet noen svinger og tatt noen grisetaklinger for å svinge seg opp.

Når de har klart det, har vi unnet dem å holde seg med goder som i de kretser kan synes uunnværlige, det være seg hyttepalasser, bimbokjærester, botoxkoner og vill og hemningsløs tilgang på det meste av alt som kan kjøpes for penger.  Gamle Norge kan tåle en Røkke og en Stordalen, og vi har vel da også plass til den noe mer plumpe og kantete John Fredriksen - i rekken av rikinger som fra tid til annen hevder å leve i et slags kommunist-Jante, der hederlige arbeidskarer som tjener gode penger på kløkt, teft og hardt arbeid, blir forfulgt, forfulgt, forfulgt.

I motsetning til enkelte andre nyrike, har ikke Fredriksen lykkes i å fremstå i offentligheten som noen sympatisk mann. Sveisersønnen fra Oslos østkant har for alt jeg vet hatt mest nytte av å være en råtass blant andre råtasser, og oppnådd så mye med det, at han kan koste på seg å gi blaffen i hva folk mener.

Noen av oss glemmer aldri den gangen i 2006, da han skred ut fra et bedre måltid på Theaterkafeen, tett fulgt av en hale klakører, som etter sigende lo rått da Fredriksen ga en tusenlapp til en tigger. Den lite diskrete almissen ble etterfulgt av noen ord om at tiggeren Tommy fikk ta seg sammen, "så blir det kanskje folk av deg også".

Noen mente nok, at det var gutten sin som turde å si det andre ikke turde å si, at det var bare å ta seg sammen. Andre, som har hatt en del å gjøre med folk som tiggeren Tommy, opplevde dette som en åpenlys hån, et spark mot en som allerede lå nede. Det var det også.

Men jeg har lurt litt disse siste dagene,  på hva det helt konkret  var som fikk ham til å gå så sur denne gangen, hva politikerne og byråkratene hadde gjort mot ham nå, som var så fryktelig.

I dag sto det i Aftenposten. Et skatteraid, som den norskfødte kyprioten kalte det, mot et av hans selskaper, skal ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over.

På ikke-tankredersk kalles dette bokettersyn. Dette er en type "raid" som alle virksomheter, såvel små som store, må regne med å finne seg i her i Norge. Dette er en jobb myndighetene gjør på vegne av det norske fellesskapet, og som skal bidra til å sikre at virksomhetene har den orden i sysakene de er pliktige til å ha.

Det er all grunn til å anta, at det hjemsøkte selskapet Seadrill - som, stadig ifølge Aftenposten -  omsatte for 932,9 millioner dollar, tilsvarende 5914 millioner kroner bare i perioden fra april til juni i år, har råd til å holde seg med regnskapsfolk som er såpass kompetente, at virksomheten tåler å bli kikket i kortene.

Når gutten med gullbuksene reagerer som han gjør, må det være lov å lure på hva resultatet av bokettersynet egentlig ble.

Den som lukter, finner.

Har gått på en melonsmell

Årets ferie ved Middelhavet sammen med familien er tilbakelagt for i år.  Vi vendte som vanlig hjem fullastede med olje, honning og krydder. Lukta av salt, varmt hav og kveldssola som farger en skyfri himmel rød før det svarte, kjølende mørket overtar,  ligger lagret som gode minner vi må leve på til vi reiser ned igjen neste år.

Allerede nå lengter vi tilbake. En kort biltur er likevel tilstrekkelig til å døyve savnet noe. For nede i Drammen sentrum kan vi oppsøke Semras butikk. Når vi vandrer mellom de bugnende hyllene til tyrkisk-norske Semra, finner vi mye av det samme som står på menyen når bordet dekkes under Middelhavets sol. Har de ikke det vi trenger, finner Semra eller en av de andre jentene  noe som ligner.

Det er trangt mellom hyllene i den lille butikken, og ikke plass til handlevogner. Så denne helga tok jeg med bærehjelp. Andrefødte og husbonden brettet opp ermene for å trå til, så mor kunne gjøre storhandel av eksotiske varer til en rimelig penge.

Den yngste av herrene ble ikke til stor nytte. Hans muskelkraft ble i sin helhet anvendt til å transportere en melon han valgte seg ut fra en av de mange kassene på fortauet. Han tok riktignok ikke den største, men den veide sine gode tolv og en halv kilo, og var så uhåndterlig at den kunne vært hentet fra et nummer av Donald Duck.

Melonen var importert fra Iran, og smakte akkurat så solsøtt som melonene vi spiser på Kreta. Med en kilopris på 7,90 er den en god konkurrent til vannmeloner vi får andre steder, som bare smaker vann, og som koster det dobbelte når de er på tilbud.

Men siden melonen kom i hus, har den vært midtpunktet i hele vår tilværelse. For hvor gjør man av en melon som man ikke får plass til  i kjøleskapet? Skjærer opp i små, nette stykker og pakker i gladpack. Hvis man har nok gladpack. Man hadde ikke det. Man hadde såvidt nok til å dekke den enorme snittflaten som åpenbarte seg, etter at andrefødte hadde jobbet seg gjennom hele knivskuffen i jakten på egnet redskap.

I går kveld la han melonslaktet på et fat, så tildekket han klarte å få til. Vi hadde undervurdert saftigheten, konstaterte jeg, da jeg barbeint og trøtt klasket tærne rett i melonsaftdammen som i nattas løp hadde bygd seg opp på kjøkkengulvet. Katten så surt på meg; han har stridd det meste av dagen i dag med å slikke potene rene.

Ut fra et romslig øyemål kan jeg anslå at vi til nå har satt til livs cirka åtte kilo melon, og tiltrukket oss alle bananfluene på hele Konnerud.

Jeg innrømmer det glatt- vi gikk på en smell. Og vi kommer til å gjøre det igjen.

Skal få femti kroner av NSB

Twitter er fine greier. Særlig for den som har noe å dele med andre. De tre - fire siste dagene har jeg  hatt mye å dele.

Jeg har skrevet tre bloggposter om mine og min førstefødtes erfaringer med det å skulle pendle mellom Konnerud i  Drammen og Blindern i Oslo, om hvordan vi har slitt med å få pakket utgifter til buss, tog, trikk og T-bane inn i et rabattert reisekort som faktisk virker.

Jeg har formidlet vår frustrasjon over dag etter dag å måtte kjøpe dyre enkeltbilletter til alle disse befordringsmidlene fordi folk i NSBs kundeservicetelefon ga feil informasjon om hvordan et elektronisk reisekort skulle kunne bringes til et stadium der det faktisk kunne brukes. Videre har jeg berettet om ekspedisjonen til en betjent skranke der vi endelig fikk god hjelp til å kjøpe ikke bare ett, men to kort, men hvor man dessverre glemte å fortelle om at de aktuelle kortene bare kunne brukes på lokaltog, og ikke på regiontog.

Jeg har fortalt om konduktøren på regiontoget, som avkrevet studenten trettiåtte kroner for billett, fordi han  satt med to nyinnkjøpte kort som ga ham rett til å kjøre buss, tog, trikk og bane i Buskerud, Oslo og Akershus, så mye han bare ville. Bare han ikke kjørte regiontog.

Jeg la ut linker til  alle bloggpostene på Twitter og Facebook. Sjelden har jeg fått så mange tilbakemeldinger på noe jeg har skrevet. Twitterbrukeren @Hansetove kunne fortelle at NSB er på Twitter under nicket @nsb_no. @Strogstad fanget opp at @nsb_no ønsket meg velkommen som følger og ba meg gi beskjed hvis det var noe de kunne hjelpe meg med. @strogstad kvitterte straks med følgende tweet:

  strogstad 

@nsb_no Anbefaler dere å starte med å lese bloggen hennes.

Og reaksjonen kom på Twitter få minutter etter:

  nsb_no  

@IngvildAnita Vi beklager at du har fått manglende info ved kjøp av billett på stasjonen og lite fleksibilitet i toget. Sender deg en DM 


For dem som ikke er twitterbrukere, kan jeg opplyse om at DM betyr direktemelding. Der er det bare plass til å ytre seg på 140 tegn, noe som, forståelig nok, er i snaueste laget. Etter hvert fikk jeg et fyldig svar på e-post. Jeg gjengir det i sin helhet her, fordi jeg har skjønt at dette er noe som kan interessere flere:

 













Takk for din henvendelse.

Vi beklager at du og din sønn har fått manglende info ved kjøp av billett på stasjonen og lite fleksibilitet hos ombordansvarlig i toget.
Tilbakemeldinger av denne typen er svært viktige for NSB, da vi logger og følger opp alle henvendelser. Denne saken blir tatt opp med våre salgsansvarlige på stasjonen og på toget. Du har gitt oss verdifull informasjon som gjør oss i stand til å dokumentere kundenes opplevelse, noe som har positiv effekt.

Billettsystemet som brukes kan fremstå som noe komplisert, og dette er på grunn av politiske lokale beslutninger (i f.eks sone Buskerud og sone Oslo), forskjellige transportører (f.eks NSB/Ruter) og alder/studentrabatt. Spesielt i tilfeller der flere soner krysses og flere rabatter kan benyttes er dette systemet vanskelig å forstå. Det er mange aktører involvert, men vi jobber med å forenkle systemet.

Vi sender deg et gavekort på kr. 50,- som refusjon på dine utlegg. Til slutt vil vi igjen takke for at du tok kontakt med oss og for at du benytter NSB.

Med vennlig hilsen NN
Konsulent, NSB Marked og Kommunikasjon

Jeg er ikke veldig imponert over kalkylen. Trekker jeg fra de trettiåtte kronene konduktøren på regiontoget avkrevet den unge reisende, sitter jeg igjen med tolv kroner. De dekker knapt utgiftene til å ha bilen stående på NSBs kundeparkering i Drammen den tiden det tok å få den bistand som NSBs kundetelefon to dager på rad ikke evnet å gi, fordi de som betjente den ikke visste hva de snakket om.

Jeg har ikke regnet på hva telefonsamtalene kostet, men det er en  telefontjeneste som har en startpris på 89 øre, for så å koste 39 øre per minutt.

Enkeltbillettene til tog og T-bane dekkes heller ikke av de altfor korte spanderbuksene til  NSB.

Dette kan vanskelig kalles annet enn elendig kundebehandling.

Trettiåtte sølvpenger for et omdømme

Sannelig går det opp og ned for NSB, sett fra vår lile andedam. I går lot vi oss begeistre til noe nær eufori over å treffe ei blid og kunnskapsrik jente i billettluka. Hun løste tilsynelatende alle floker med det nye, elektroniske reisekortet til førstefødte i løpet av få minutter. Alt i alt så vi lyst på livet, da vekkerklokka i morges ringte for en ny dag  med pendling Drammen - Oslo.

Så feil kan man ta.

Det startet vel egentlig med, at da junior skulle kjøpe ny månedsbillett til miljøkortet sitt, var bussjåføren utsolgt, fordi det var så langt ut i måneden. Heldigvis er det fleksitid som råder på Blindern i fadderuka, så han hadde tid til å stikke innom kontoret til Nettbuss og ordne det.

Kort etter ærendet satt han fornøyd på toget i retning Oslo, med begge sine betalte kort i lomma, et miljøkort for Buskerud, og et tilsvarende for Oslo/Akershus. Så kom konduktøren.

Det hjalp ikke mye å ha kort, gitt.

For miljøkortet - kunne konduktøren opplyse om - gjelder kun for lokaltog, og ikke for regiontog. Så det blir 38 kroner, takk!



Det handler ikke så mye om pengene, eller det at vi ikke var blitt informert om dette på stasjonen, som om den åpenbare manglende evnen til å utvise et sunt skjønn og en viss romslighet.

 Det kunne da ikke være veldig vanskelig for denne konduktøren å forstå, at hennes unge passasjer hadde gått på dette toget i god tro, med to betalte kort som han ikke visste annet enn var gyldige for reisen?

Normal, god kundebehandling ville vært å forklare ham forskjellen på regiontog og lokaltog, og så si at det fikk passere for denne gangen. Ved å avkreve ham lusekronene hun mente NSB nå hadde krav på, sanerte hun effektivt det gode inntrykket hennes kollega på Drammen stasjon dagen i forveien hadde lykkes i å gi oss.

38 kroner for et omdømme. Det er billig. Eller?